Modernismen i skjærgården på Hvasser

Nils Hansteen: «Sandøysund» (1882-1884). Foto: Document

Haugar kunstmuseum i Tønsberg har samlet en del verker fra 1890–1940 for å belyse hvordan modernismen slo rot i skjærgården på Tjøme. Det er årets sommerutstilling som mønstrer en rekke kjente norske kunstnere som tydeligvis ferierte på Hvasser/Tjøme og der skapte vakre landskapsmalerier av høy kvalitet. Med seg i bagasjen hadde de studier fra franske akademier og nærkontakt med datidens kunstnere i deres autentiske miljøer.

Hvorfor så mange av datidens norske kunstnere slo seg ned i skjærgården på Hvasser og Tjøme prøver utstillingens omfangsrike katalog på finurlig vis å tåkelegge. Dette er kunsthistorikerstoff som innbyr til ulike vinklinger og spekulative tolkninger, skjønt de fleste insisterer på at det er det særegne lyset i skjærgården på Hvasser som trekker kunstnerne dit. Men her må vi ikke glemme at lyset på tidlig 1900-tall fortsatt er fylt med impresjonistisk billedretorikk som nettopp fremhever lyset og fargens kvaliteter i maleriet.

De utstilte bildene på Haugar kunstmuseum synes å være håndplukket ut fra perspektivet «Kystlandskap i sommersol», hvilket også er tittelen på utstillingskatalogen. Men hvor kommer så modernismen fra i dette solskimrende kystlandskapet, og hva er poenget med å lokalisere den til Hvasser og Tjøme? Her er svaret forankret i en rammefortelling som utstillingskurator styrer sitt utvalg av kunstnere i tid og sted. Kort sagt konstrueres en kunsthistorisk tidslinje som faglig sett mangler belegg.

Her brukes «modernismen» som et forhåndsbestemt begrep og en ramme rundt valg av sted og utvalgte kunstnere, slik at dette empiriske materialet ser ut som følgeriktige ledd i en kunsthistorisk utviklingsprosess. Utstillingen på Haugar kunstmuseum anskueliggjør det problematiske i dette vilkårlige kunsthistoriske rammeverket. Her benyttes det først en datering fra 1880–1940, så lanseres det et tidsrom fra 1981–1984.

Hensikten er å få med fotografen Dag Alveng (født i 1953) og arkitekten Sverre Fehn (1924–2009) som begge var aktivt skapende på Tjøme gjennom mange år. Tidslinjen er her uklar, men de to sistnevnte befinner seg en del tiår unna solskinnsmalerne på Hvasser. Følgelig er de også uinteressante med henblikk på utstillingens hovedtema: om et mulig innslag av modernisme i Hvasser-malernes produksjon på tidlig 1900-tall.

Dagens interesse for modernismens fremvekst og gjennombrudd blir ofte forstått ut fra en teleologisk synsvinkel. Det teleologiske perspektivet beskriver tendenser i fortiden som nødvendige ledd i en historisk utvikling. Modernismen utvikler seg altså mot en tilstand av modning og estetisk dominans. Problemet her er at kunsthistorikerne konstruerer en naturlig progresjon mellom Hvasser-malerne og modernistisk arkitektur i annen halvdel av 1900-tallet.

En slik teleologisk vinkling har også den historiefaglige ulempen at den konserverer modernismen i egen samtid. Normen for moderne arkitektur blir dermed negativt retningsgivende for aktuelle byggeprosjekter inspirert av førmoderne arkitektur. Den teleologisk forankrede modernismen har dermed ingen faglig åpenhet mot fremtidens mulige byggeskikk, annet enn å avvise inspirasjon fra førmoderne arkitektur, eller formuttrykk forankret i tidløs skjønnhet.

Den umuligheten er nå lett tilgjengelig i Haugar kunstmuseum, der publikum kan betrakte malerier, av f.eks. Christian Krogh (1852–1925), Frits Thaulow (1847–1906), Niels Hansteen (1855–1912), Eilif Peterssen (1852–1928) og Ludvig Karsten (1876–1926), samt en rekke andre kunstnere i Hvasser-kretsen. Det vil bli langt mer givende enn å jakte på modernistisk drivgods. Den tiden kommer, men i andre miljøer og med større gjennomslagskraft. Strategisk sett har modernismen i kunst og arkitektur vært en målrettet nedbygging av skjønnhet og estetisk mening.

Hvasser-kunstnerne med sin solskimrende palett og sitt vakre sjølandskap er da på vei ut av kunsthistorien. Skjønnheten er ikke lenger på moten, bortsett fra når enkelte museer henter frem og viser lysvakre malerier fra hundre år tilbake. Selv om utvalget bilder kunne vært fyldigere, har Haugar kunstmuseum laget en severdig mønstring.