Jeg er bekymret for Norges og Europas fremtid.
Mye går feil vei under dagens Ap-regjering og dagens EU-lederskap, og utviklingen går raskt. Så sent som i fjor gikk Støre til valg på «trygg styring», men på kort tid har han brakt oss i en situasjon der krig i Norge nå er et påregnelig scenario. Han brukte da også nyttårstalen sin på å forberede oss på dette.
Den umiddelbare risikoen er selvfølgelig et anslag fra Russland som følge av Norges involvering i krigen i Ukraina.
Det ulykksalige er at denne krigen kunne vært unngått hvis man hadde utvist et bedre utenrikspolitisk skjønn.
Hvordan kunne Vestens ledere tro at Russland stilltiende ville akseptere NATOs ekspansjon østover, og da spesielt med det delvis russisktalende Ukraina (45 mil fra Moskva) som et aktuelt medlem? Allerede i 2017, fem år før Russlands invasjon, advarte Kåre Willoch helt konkret mot denne uforstanden og hvilke konsekvenser den ville få.
Jens Stoltenberg var generalsekretær i NATO i ti år frem til 2024. Han kunne tatt grep for å unngå krigen i Ukraina, men gjorde det ikke. I stedet ivret han for at NATO skulle ekspandere videre østover, og at Europa skulle gjøre seg avhengig av gass fra Russland, samtidig som USA skulle være garantisten mot trusselen fra det samme Russland.
Sliter du også med å ta til deg logikken i dette resonnementet? Samtalen over bordet under NATO-toppmøtet i 2018, der Trump med ekstrem tydelighet påpekte overfor Stoltenberg at det hverken er smart eller logisk å gjøre Europa avhengig av energi fra et land de ønsker USAs beskyttelse mot, er en studie i sikkerhetspolitisk uforstand, med dagens finansminister Jens Stoltenberg i hovedrollen.
På det samme NATO-toppmøtet ble for øvrig Trump, som har vært totalavholdsmann i 45 år, møtt av en EU-president (Jean Claude Juncker) så overstadig beruset at han ikke var i stand til å stå på beina under det offisielle programmet.
Mon tro hva Trump tenker om Europa og ikke minst EU i en slik situasjon? Og hva tenker Trump i disse dager, når EU-parlamentet, i sine egne lokaler, stiller ut en smakløs, gullfarget nakenstatue av ham (med tittelen «Den oransje pesten»), tilsynelatende bare for å håne ham for en hel verden på det personlige plan? Er det dette (europeiske) lederskapet USAs president skal fortelle det amerikanske folk at de må ofre sine soldater for?
Eller kan det tenkes at Trump mener at Europa heretter i større grad får klare seg selv, og at han i stedet sier seg fornøyd med at USA nå har skaffet seg en geografisk sikkerhetsbuffer (Grønland) mot et dekadent Europa, som uansett ikke viser tilstrekkelig vilje til å forsvare sitt eget kontinent, hverken militært, demografisk eller industrielt?
Norge er en av Ukraina-krigens største sponsorer. Vi bidrar med opp mot 100 milliarder kroner i årlig støtte til en krigføring som nå (med droner) er brakt helt inn mot Moskva. Det er verdt å merke seg at det er Norge, ikke Russland, som er aggressoren i relasjonen mellom de to landene.
Når vi legger oss ut med verdens største atommakt, som for øvrig knapt noen gang har gjort oss noe galt, overrasker det meg at ikke flere ser at dette på sikt nødvendigvis kan få dramatiske konsekvenser for Norge. Handlinger har nemlig konsekvenser. Eller tror man at Russland år etter år, etter sprengningen av Nord Stream, stilltiende vil akseptere at Norge tjener store penger på å selge gass og olje til Europa, og deretter bruker disse pengene på å finansiere Ukrainas responderende krigføring mot Russland?
Hva gjør Norge den dagen det kommer et storstilt anslag mot f.eks. gassrørledningene i Nordsjøen eller mot infrastruktur på norsk jord? Er vi forberedt på et slikt scenario?
Er det smart å elektrifisere all landtransport, oppvarming, drift av datasentre og selve energiproduksjonen (ref. idiotiet med landstrøm til sokkelen og Melkøya) i en slik situasjon? Ved Forsvarets siste varsel om rekvisisjon av kjøretøy (fra januar i år) var det kun en håndfull elbiler blant de 13.500 kjøretøyene som ble varslet rekvirert – dette samtidig med at elbil-andelen av nysalget nærmer seg 99 %. I en fremtidig krigssituasjon vil sivil landtransport langt på vei stoppe opp hvis en fiende klarer å slå ut tilgangen på elektrisk strøm.
Oppi alt dette har regjeringen valgt å svekke Norges nærvær på Svalbard ved å legge ned kullproduksjonen som sikret Longyearbyen med ekstremt kortreist energi (flere av kullgruvene ligger i realiteten inne i selve byen). I stedet må det nå bringes tankskip med virkelig langreist olje til Longyearbyen, da det eneste gjenværende oljeraffineriet i oljenasjonen Norge ikke leverer olje til Svalbard.
Når vi velger å gjøre oss til en aktiv motstander av Russland gjennom finansieringen av krigen i Ukraina, må vi i det minste sørge for å holde oss inne med USA. Men det gjør vi ikke. Regjeringen bruker nesten enhver anledning til å støte USA fra oss. I Ukraina-krigen opptrer regjeringen illojalt mot vår største og viktigste allierte. USA ønsker fred gjennom dialog, mens regjeringen vil ha fred gjennom å vinne en krig mot Russland, noe som synes svært vanskelig, og som uansett kommer med en kostnad i form av mange hundre tusen menneskeliv.
Hvor godt stilt er Norge hvis vi må klare oss uten militær støtte fra USA i en mulig krigssituasjon på norsk jord? Faktum er at Norge er sjanseløs. Det hjelper ikke på situasjonen at Forsvaret tidvis fremstår med en naivitet man ikke trodde var mulig. Under den «hemmelige» Operasjon Hovedstad nå i september brukte Forsvaret kinesiskproduserte biler med både innvendige og utvendige aktiverte (spion-)kameraer.
Det politiske vanstyret er dessverre ikke begrenset til sikkerhetspolitikken.
Regjeringens energipolitikk er en vandrende skandale. I et Norge som er selvforsynt med vannkraft, og som produserer flere hundre milliarder liter med olje hvert år, har regjeringen klart det kunststykket å gi oss skyhøye priser på strøm og drivstoff. Regjeringen skylder på krigene i Ukraina og Iran, men de høye prisene er primært konsekvenser av norske politiske valg. Strømmen er eksempelvis ikke blitt dyrere i de deler av landet som ennå ikke har strømkabler koblet til Kontinentet.
For å tekkes EU, som Norge har takket nei til to ganger, har regjeringen fratatt folket råderetten over vannkraften, og organisert tilgangen slik at vi må kjøpe tilbake vår egen nedbetalte vannkraft til (tidvis) blodpriser fastsatt på børs i EU. Næringslivet og offentlige aktører har ikke Norgespris, og ettersom alle varer og tjenester gjør bruk av strøm, er også alle varer og tjenester blitt dyrere – med tilhørende inflasjon og høyt rentenivå på kjøpet.
Vi skal leve av å redde klimaet, proklamerte Støre i 2019. Som statsminister har han deretter lagt sin klamme hånd over også næringspolitikken. Resultatet er en storstilt, subsidiert, statlig drevet næringspolitikk som synes å skje etter innfallsmetoden. Har det norske batterieventyret avstedkommet ett eneste solgt batteri? Jeg tror faktisk ikke det. Nå bruker regjeringen skattepengene våre på å fange plantenæring fra luften (karbonfangst) og å bygge ut havvind, en satsing som regjeringens eget finanspolitikkutvalg har frarådet, da den ikke er samfunnsøkonomisk lønnsom. Det hele er respektløst overfor skattebetalerne.
Regjeringens skattepolitikk er ikke noe bedre. De siste årene har kapitalen forsvunnet ut av Norge i høyt tempo, det være seg finansforetak og fond som flagger ut til bedre, og ikke minst mer forutsigbare rammevilkår i utlandet, eller milliardærer som ser seg nødt til å rømme landet for at de skal kunne opprettholde eierskapet og konkurranseevnen til sine bedrifter i Norge. På Oslo Børs er det kun to typer aktører som ikke betaler formuesskatt: staten og utlendingene. Som nordmann bosatt i Norge stiller du med handicap hvis du vil drive virksomhet i Norge. Og nåde den som heretter velger å flytte ut for å unngå denne diskrimineringen – da vanker det exit-skatt. Det er gått så langt at det advares mot å starte opp virksomhet i Norge. Konsekvensen er selvfølgelig at verdiskapningen kveles.
Det hadde ikke trengt å være slik. Norge kunne vært Europas skatteparadis, og vi kunne tiltrukket oss verdiskapning fra aktører i andre land, men en slik tanke synes fremmed for dagens regjering.
Innvandringspolitikken er et kapittel for seg. Gjennom masseinnvandringen fra muslimske land får vi et segregert Norge. Regjeringen synes å mene at islam er forenlig med mangfold, men dét er feil. Det er ingen Pride-tog i Gaza eller i Iran, for å si det slik.
Regjeringen faser ut kristendommen og omfavner islam, selv om den må vite at islams fremvekst skjer på bekostning av ytringsfrihet, kvinners rettigheter og religionsfrihet. Med økende andel islam kommer også mer kriminalitet, voldtekter, knivstikkinger, terrorangrep og opptøyer. Empirien er entydig fra land med større andel muslimer enn det Norge har. I stedet for å gjøre noe med problemet, kom regjeringen ved inngangen til 2025 med en «Handlingsplan mot muslimfiendlighet», som om det er der problemet ligger.
De demografiske endringene går raskt. Med dagens utvikling er det kun et par tiår før den opprinnelige befolkningen i de fleste vesteuropeiske land blir minoriteter i eget land. I Brussel har 88 % av befolkningen under 20 år nå ikke-belgisk opphav. I 8 av Tysklands 9 største byer har over halvparten av ungdommene under 16 år migrant-bakgrunn.
Snart ti år etter at Douglas Murray advarte om masseinnvandringens konsekvenser i boken «Europas underlige død», er lite lært. I Tyskland vil flere av de øvrige partiene forby AfD, det eneste partiet som vil ha en annen innvandringspolitikk. (Det sier for øvrig mye om det demokratiske sinnelaget de øvrige partiene har, når de vil forby det som nå er landets største politiske parti.)
I Norge er det ikke like lett å finne presise tall på omfanget av innvandringen, ettersom SSBs innvandrerdefinisjon forutsetter to utenlandskfødte foreldre (hvilket betyr at barna av f.eks. henteekteskap ikke regnes som innvandrere, selv ikke der de vokser opp i et ikke-norskspråklig hjem).
Det finnes likevel andre indikasjoner som illustrerer omfanget av masseinnvandringen og hvor feilslått denne er. På Furuset skole i Oslo får 79 % av elevene støttet norskundervisning. «Vi må lykkes med integreringen», sier de som fortsatt henger igjen i 1990-tallets tankegods. Men hva gjør man når det ikke er noe igjen å integrere i?
Hvis vi hadde hatt en kritisk presse, ville regjeringen blitt skikkelig utfordret på flere av de ovenstående sakene, men det skjer ikke. Gjennom pressestøtten er pressen passivisert, og sammenholdt med at det store flertall av journalistene har tilhold på venstresiden, tas de viktigste spørsmålene om vår fremtid knapt opp til diskusjon, nettopp fordi det ikke tjener venstresidens sak.
Dette er også grunnen til at media i Norge vil ha oss til å tro at de siste ukenes opptøyer i Frankrike, der «Allahu akbar!» ljomer fra maskerte voldsmenn som setter skoler i brann og som angriper både politiet og sivilbefolkningen, egentlig bare er franske skoleelever som demonstrerer mot nedslitte klasserom.
Dermed blir heller ikke opptøyene i Frankrike den oppvåkningen de burde være. Situasjonen i Frankrike er for øvrig helt i tråd med den beskrivelsen av et samfunn med knappe 10 % muslimer som Hallgrim Berg gir i sin bok «Demokrati eller islamisme» fra 2013.
Flere land i Europa erkjenner etter hvert at islam ikke har noen plass i et vestlig demokrati. Derfor har blant andre Sverige og Danmark begynt å praktisere remigrasjon. Dette burde være ukontroversielt, all den tid dette er flyktningrettens hovedprinsipp. Den norske regjeringen ønsker likevel ikke dette. De siste signalene fra regjeringen i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet denne uken er at den fremmedkulturelle masseinnvandringen til Norge skal økes, ikke reduseres, de kommende årene.
Hvordan ser Oslos demografi ut om 20 år? Hvordan skal et økende antall analfabeter fungere i det norske kunnskapssamfunnet? PISA-resultatene nå i september viste at rekordhøye 41 % av norske 15-årige gutter har «lavt mestringsnivå» (dårligste nivå) i lesing, og da var de 10 % antatt svakeste elevene «fritatt» fra å ta prøven. Gitt at dette er resultatene på nasjonalt nivå, kan man bare tenke seg hvordan det står til med leseferdighetene på enkelte skoler i Oslo øst og sydøst.
Den største risikoen på kort sikt er likevel krigen i Ukraina. Hvilke implikasjoner vil vi se hvis krigen eskalerer? Burde man ikke i det minste bifalle USAs initiativ til fredsforhandlinger, og eventuelt legge til rette for at Putin fikk en retrettmulighet til å leve med, slik at man kunne få en slutt på krigen? Nei, regjeringen vil heller øke den finansielle bistanden som holder krigen gående. Det virker ikke betryggende.
En bekjent med høy forsvarspolitisk kompetanse avsluttet for en tid tilbake et foredrag om krigen i Ukraina på denne måten: «Hvis man presser en rotte opp i et hjørne, vil den til slutt bite; og denne rotta har 5200 atomstridshoder.»
Vi trenger helt nye politikere, og det haster.
