Nigel Farages og hans parti Reform UKs fremgang har fått politiske ledere i Irland, Nord-Irland, Skottland og Wales til å vurdere en mulig oppløsning av Storbritannia.
Disse lederne mener faren for at Reform UK overtar makten tvinger dem til å forholde seg til et scenario som inntil nylig ble ansett som svært usannsynlig. Det er blant annet en frykt for at Storbritannia vil ende opp med et innvandringssystem i stil med det som finnes i USA, gjennom toll- og immigrasjonsmyndighetene (ICE).
De politiske lederne på de britiske øyer blir altså skremt av tanken på at illegale og kriminelle utlendinger risikerer å bli utvist.
Irland er ikke en del av Storbritannia, og fortsatt medlem av EU. Men siden det diskuteres en mulig gjenforening av Irland og Nord-Irland, så har det også betydning hva Dublin mener.
Den irske regeringen har åpnet grensene for innvandrere, og antallet utlendinger som ankommer landet har eksplodert de siste årene.
Dette har ført til store demonstrasjoner og regelrette opptøyer i gatene av irer som reagerer på all kriminaliteten de mener innvandringen fører med seg. I tillegg øker den enorme boligmangelen som Irland er plaget av, samtidig som innvandringen også fører til store kostnader som irske arbeidere anklager myndighetene i Dublin for å sende direkte til irske skattebetalere.
Spent i Irland, voldsomme demonstrasjoner mot innvandringen
Både tilhengere av Unionen og forkjempere for irsk gjenforening forbereder seg på usikkerhet dersom Reform UK skulle gjøre et godt parlamentsvalget, som kan føre Farage inn i Downing Street 10, skriver GB News.
Politikere på begge sider mener at en Reform-ledet regjering kan fremskynde krav om en folkeavstemning om irsk gjenforening.
Med Reform i førersetet kan den britiske regjeringen innføre en strengere innvandringspolitikk. Dette vil skape uro blant de andre nasjonene, hevder de bekymrede politikerne. Selv utsiktene til at Reform skal få betydelig makt i opposisjon, eller som del av en koalisjon, vekker bekymring.
Det må antas at de mener uro blant myndighetene og kanskje mediene i de andre nasjonene, siden demonstrasjoner slik vi har sett i Irland ikke tyder på at befolkningen er tilhengere av masseinnvandring.
Mark Drakeford, den tidligere førsteministeren i Wales, frykter at det politiske landskapet kan endre seg raskt dersom Reform fortsetter sin fremgang.
«Det er tenkelig at folk på øya Irland om bare noen få år vil se ut over Det irske hav mot et land der ICE-lignende innsatsstyrker arresterer folk rett på gata.»
Drakeford har hele tiden ønsket å bevare Unionen, men nå mener han at britisk politikk har gjennomgått en grunnleggende forandring og frykter at «det kanskje ikke blir tid» til en debatt om Storbritannias fremtid dersom Reform får en større representasjon i parlamentet.
«Storbritannia er en frivillig sammenslutning av fire nasjoner, og i enhver frivillig sammenslutning må det finnes valg som folk kan ta for å bli værende, og valg som folk kan ta for å trekke seg ut.»
Irlands justisminister, Jim O’Callaghan, her en god stund argumentert for at Dublin burde begynne å forberede seg på en irsk gjenforening, i stedet for å la engelsk nasjonalisme diktere tempoet i utviklingen.
Sinn Féin, den politiske fløyen av IRA, har lenge kjempet for en folkeavstemning om irsk gjenforening, men insisterer på at en slik avstemning må forberedes gjennom omfattende planlegging og høringer.
Samtalene dreier seg også om den økonomiske støtten Nord-Irland mottar fra Westminster, som anslås å ligge mellom 6 milliarder og 20 milliarder pund hvert år. Flere frykter at Farage kan utnytte den belastningen dette påfører England på samme måte som Brexit-kampanjen fokuserte på de kostnadene britene ble påført som EU-medlem.
«Bare vent til han får se regningen vår,» sier lederen for det nordirske sosialdemokratiske arbeiderpartiet SDLP, Claire Hanna.
«Jeg tror at hvis engelske nasjonalister virkelig går i dybden på ressursene Nord-Irland trenger, kan dette bli en politisk stridsball, et politisk problem.»
Det snakkes også om andre mulige sammenslutninger. Drakeford har foreslått at Wales på sikt kunne søke et tettere samarbeid med Skottland og Irland gjennom et keltisk partnerskap etter mønster av Nordisk råd.
Fremgangen til Nigel Farage og Reform UK ser ut til å ha ført til at store deler av politikerstanden på de britiske øyer befinner seg i limbo – en usikker, fastlåst eller udefinerbar mellomtilstand.
I en slik situasjon hjelper det lite å forholde seg passivt, for selv passitivitet vil i praksis være en avgjørelse med klare konsekvenser. Drakeford sier det slik: «Vi må tenke fremover og forberede oss.»
«Det perverse ved det britiske valgssystemet innebærer at man kan få en regjering – slik vi har nå – med et stort flertall på 34 prosent av stemmene.
Sett fra et walisisk perspektiv kan dette føre til det verste av alle mulige utfall – ikke et utfall der befolkningen i Wales velger å forlate Storbritannia, men et utfall der Storbritannia har forlatt Wales.»
