– Det er helt fantastisk, en drøm. Men skremmende også. De er profesjonelle musikere, mens jeg har ingen utdannelse – jeg kunne verken lese eller skrive før jeg ble voksen. Å spille inn plate med KORK bak meg i studio var en ære, sier Elias Akselsen til NTB.
Albumet slippes mandag, som er den internasjonale romdagen – viet en av Norges fem nasjonale minoriteter. Samme kveld sender NRK konsertopptaket «Tatersanger med Elias Akselsen og KORK».
Innspillingen ble gjort i november i fjor i Store Studio. Datteren Veronica Akselsen synger flere av sangene, med musikalske bidrag og arrangementer av multiinstrumentalist Stian Carstensen, felespiller Ola Kvernberg og Giani Lincan på cimbalom.
Det gir et nytt perspektiv på de tidløse melodiene – som ifølge Elias Akselsen var forbudt å synge offentlig for ikke altfor lenge siden:
– Vi fikk ikke lov å synge taterviser. Faren min ble nektet å synge på et marked i 1989. Ordføreren i bygda kom og sa nei til at han skulle synge taterviser offentlig. Jeg var der selv.
Men dørene har åpnet seg, slik Elias Akselsen hevder Vårherre engang sendte ham en profeti om da han slet som verst for å ha til livets opphold.
– Han sa: «Jeg skal åpne dører av jern og kobber, som er skjult i mørket. Den veien jeg skal føre deg er til heder og ære og du skal bli et lys for alle andre», sier Akselsen med sin særegne og inderlige stemme.
Siden da har gjeve priser vanket, senest Kulturrådets ærespris i fjor høst. Tatergutten fra Finnskogen har sunget «Jørgen hattemaker» for kongeparet, og – som nominert til Nordisk råds musikkpris – gått ned rød løper forbi statsministre.
– De siste blir de første, og de første de siste, står det i Bibelen jeg leser i. Det er mange flotte musikere av mitt folk, men mange skjulte seg i mange år, redd for fordommer, redd for karrieren. Nå ser de at dørene er åpne, sier han.
Elias Akselsen har en sterk tro – den troen han sier «var livsnerven til hans folk» og som gjorde at de overlevde – og et medrivende fortellertalent.
Når Vårherre er behørig kreditert, drar Akselsen deretter fram Stian Carstensen, som ifølge Akselsen banket på døren hans bare et par dager etter profetien.
Historien er nok mer omfattende, men resultatet i sluttenden ble plateutgivelsen «Hjemlandsklokker» – som kom i 2002 og ble Akselsens store gjennombrudd. Siden har Akselsen og Carstensen fortsatt samarbeidet.
– Det er mange dører som er blitt åpnet på grunn av dyktige musikere. Uten Stian, Ola og NRK ville ikke tatermusikken vært tatt fram slik. Jeg er dem evig takknemlig.
Han kaller sitt talent for en gave, og sier møtene med publikum er det som gir ham energi og er til stor glede.
– Jeg er en gammel mann på 77 år, men jeg føler meg som en 20-åring. Jeg har opplevd at sanger kan lege mennesker, gi dem en ny giv. Tatersangene handler om liv og død, tapt kjærlighet, smerte, sorg, forfølgelse, fattigdom, rikdom, og noen ganger en god slutt.
Han er klar på hva han vil betegnes som, og som plateselskapet og NRK også har tatt sjansen på å bruke.
– Vi er blitt kalt tatere i 500–600 år, så hvorfor skal jeg forandre på det? Jeg synes det er et hedersord. Taterordet er som du gjør det selv. Alle ord kan bli til skam og vanry.
