Dette er et typisk utsagn i dagligtale: «Ikke kom her og bløff!» Men – hva om vi faktisk ser det med egne øyne, og likevel ikke tror det? Hvorfor klarer vi ikke å ta inn over oss at verden faktisk er veldig annerledes en det vi har gått og trodd?
Og enda verre: Vi har blitt fratatt vår fedrearv – det evigvarende kraftsystemet som har gitt oss varme hus, lave kostnader og tusenvis av industriarbeidsplasser. Nå mister vi det gradvis mens vi står og ser på.
Her er en del av det utrolige som vi nå kan se:
• På NRK Debatten så vi for litt siden et sjikt av ledere (i 100 % «våre egne statseide) monopolselskaper Statkraft og Statnett, med en haug med direktører som beriker seg med rekordbonuser og lønninger som er flere ganger høyere enn vår egen statsminister har.
• Vi observerer en hærskare av meglere og lobbyister i inn- og utland som nå sirkler rundt og suger i seg av denne evigvarende norske honningkrukka.
• Vi har for lengst fått med oss at elektrifiseringen av Nordsjøen og Melkøya vil koste skattebetalerne rundt 50 milliarder. Den gassen skal dermed ikke produsere strøm her i Norge, men eksporteres til Kontinentet for å produsere strøm der.
• Fra informert hold får vi høre at Deutsche Bahn skal kjøpe stabil, sertifisert «grønn strøm» fra fjella våre i vest til 30 øre pr. KWh «på konkurransedyktige vilkår», som de sier.
Dette systemet er rett og slett overtatt av meglere og direktører som nærmest kan velte seg i «konkurransedyktige lederlønninger og bonuser» i all evighet. Og med en norsk statsminister (også millionær) som i et personlig brev til EU- kommisjonens «Kjære Ursula» lover at Norge skal stille opp med strøm til Tyskland og EU.
Tidligere industriminister, og en av veteranene i Arbeiderpartiet, Finn Lied (1916–2014), skrev i 1997 et brev til sin venn Haakon Lie:
«Igjen noen ord om kraftforsyningen. Du fikk forhåpentligvis min første kommunikasjon. Jeg vedlegger et utklipp fra Aftenposten som klart demonstrerer vanviddet. På tilsvarende måte er erfaringene fra England at kraften til forbrukerne er blitt dyrere, lønningene til sjefene høyere, til dels vanvittig høyere. For oss i Ap må det sentrale spørsmålet være om en livsnødvendig infrastrukturtjeneste egner seg for markedet. Som du forstår, så mener jeg nei. Særlig i en knapphetsperiode hvor vi får rasjonering på pungen.»
Og litt lenger ute i brevet:
«Presset mot den kraftintensive industri blir nu uimotståelig med våre økonomer i høysetet. Den virkelige kostnad, kapital og drift, er ca. 7 øre/kWh i gjennomsnitt. Dette skyldes pionerenes innsats, Evensen og Vogt. Det finnes ingen bedre måte å gi det norske folk fordel av grunnrenten enn å holde en lav kraftpris. Et system hvor ledetråden er at alle produsenter skal tjene mest mulig, representerer en omvei som resulterer i at grunnrenten forsvinner i lederlønninger og underhold av en stor sal japper i kraftomsetningen. Ja, la dette være mitt 1. mai-foredrag.»
Finn Lied fryktet dette vanviddet, men det skulle bli enda verre:
• Ikke bare mistet vi tilgangen på denne rimelige «grunnrenten» som Finn Lied skriver om, men det ser ut til at vi har fått tilbake den adelen folket stemte nei til i 1905: – Et superrikt sjikt, nå alliert med internasjonal finanskapital og lobbyistene i Brussel.
• Sjefen i Statnett, Hilde Tonne, som tjener 5,7 millioner kroner i året, «blir matt av nordmenns strømprisklaging»[1]
• En annen i dette sjiktet, banksjef Kjerstin Braathen i DNB, tjente 15,8 millioner i fjor ved å sette opp rentene, og sammen med sine mange medsammensvorne sprer hun om seg med sludder om «konkurransedyktige lederlønninger». Hele konsernledelsen i DNB tok ut en lønn på 87,9 millioner.
Og bakom synger de store finansinstitusjonene med Blackrock, State Street og Vanguard, som eier det meste av alt i hele verden. De vet naturligvis hvor de skal se etter evigvarende inntekter. Verdien av vannkrafta er ikke bare mengden, men dens funksjon som UPS (Uninterupted power supply) batteri. Det er her den helt unike verdien ligger. Ustabil vindkraft må «balanseres» av vannet oppe i fjellene våre. Den internasjonale finanskapitalen får nå nesten gratis tilgang på den ressursen som Gunnar Knutsen og Johan Castberg fikk nasjonal kontroll på i 1909.
Men salig Finn Lied får ha meg unnskyldt. Det skulle bli enda verre.
• Nå kommer gravemaskinene og gigantmastene som store, naturdrepende monstre oppe i vår skoger, åser, fjell og til havs. Det er i dag hundrevis av slike monsterprosjekter i planlegging eller realisering, og regjeringen garanterer for inntektene med formidable subsidier. Bare havvind koster oss skattebetalere 23 milliarder. Gjett hvem som skal betale også denne «strømregningen».
Norge har kraftoverskudd, og sammen med CO2-fangst i våre store skoger har vi faktisk nådd miljømålene. Men vi kan selvsagt gjøre mer for oss og for kloden: I stedet for å subsidiere internasjonal finanskapital, og ødelegge vår natur, kan vi investere i ENØK i alle hjem og alle bygg, vi kan stoppe elektrifiseringen i Nordsjøen (som uansett er et eventyr i sin siste livsfase). Vi kan fornye og forbedre vannkrafta. Vi kan fortsette å gi kraftkrevende industri sitt unike konkurransefortrinn og videreutvikle for eksempel miljøbedrifter på Herøya. Og vi kan forske og utvikle alternativer som kjernekraft.
Krisa vi nå har, er menneskeskapt. Den er besluttet av «trygg styring»-partiene Ap og Høyre.
Men det finnes en motkraft mot det Finn Lied kalte vanviddet: Folket og demokratiet, sammen med noen få framsynte ledere. Som alle store skuter er den vanskelig å snu.
Det hele starter med faktisk å tro det vi ser.
Av Bjarne Berg Wig
