Store interessekonflikter, gjentatte feilgrep og et ønske om mer makt, har svekket kredibiliteten til Verdens helseorganisasjon. Hvorfor Norge ikke bør støtte en verdensomspennende pandemitraktat.
Pandemien som aldri eksisterte
Den 11. juni 2009 erklærte Verdens helseorganisasjon (WHO) svineinfluensa (H1N1) som en pandemi. Men Europa hadde en mirakelkur. Kun seks måneder etter at pandemien var erklært, var en svineinfluensavaksine tilgjengelig. Årsaken til at vaksineringen kunne begynne så raskt var todelt: forhåndssignerte vaksinekontrakter og en endret pandemidefinisjon måneden før.
Mens WHO tidligere satte som kriterium at et patogen forårsaket høy dødelighet og sykelighet i befolkninger, var det etter mai 2009 nok at det hadde stor geografisk utbredning. Kritiske nordiske røster mente blant annet at definisjonsendringen ville gjøre det lettere å erklære pandemier og derfor utløse store økonomiske gevinster for legemiddelindustrien.
I årene før svineinfluensa dukket opp, hadde WHO framarbeidet forhåndssignerte «sovende kontrakter» med spesifikke vaksineprodusenter. Disse garanterte europeiske og afrikanske land vaksiner hvis en global pandemi inntraff. Avtaler med GlaxoSmithKline (GSK) og Baxter ble for eksempel signert så tidlig som i 2007. Selv om GSKs vaksine, Pandemrix, var basert på en modell av fugleinfluensa (A/H5N1), ble det ikke gjort noen endringer i kontrakten for svineinfluensapandemien i 2009, og Pandemrix kunne derfor distribueres nesten umiddelbart.
Svineinfluensaen viste seg etterhvert å være en mild infeksjon, og på det tidspunktet WHO erklærte den som en pandemi, var det kun 144 bekreftede dødsfall verden over. Til tross for dette reiste WHO såpass stor alarm at Europa investerte milliarder i vaksiner, hvorav store kvanta forble ubrukt og til slutt måtte dumpes. Norge vaksinerte flest per innbygger, men avbestilte likevel 2,8 millioner av sine doser. Sverige kansellerte 8 av sine 18 millioner vaksinedoser. Tyskland investerte mer enn 500 millioner euro i 50 millioner vaksiner, hvorav mindre enn 7 millioner ble brukt. Frankrike annulerte en ordre på 50 av 94 millioner doser, etter at kun 5 millioner mennesker vaksinerte seg.
I hva som i etterkant ble beskrevet som en «falsk pandemi», fordømte Europarådet i juni 2010 WHOs håndtering av krisen. Europarådet fant «overveldende bevis» på at WHO i samarbeid med vaksineprodusenter hadde dramatisert alvorlighetsgraden av pandemien og overspilt behovet for massevaksinasjonskampanjer. I en rapport Europarådet publiserte, understreket de «alvorlige mangler» i beslutningsprosesser rundt utbruddet. Medier som Forbes og Der Spiegel belyste også hva som framstod som åpenbar korrupsjon i WHO.
Spesielt fikk WHO kritikk for at de var uvillige til å offentliggjøre navn og interesseerklæringer fra medlemmer av sin beredskapskomité og relevante europeiske rådgivende organer som ga sine anbefalinger om pandemien. British Medical Journal (BMJ) publiserte samtidig avsløringer om at mange av medlemmene som var med på å stemme fram pandemierklæringen, hadde økonomiske forbindelser til vaksineprodusenter, inkludert GSK.
H1N1-pandemien trigget til slutt 18 milliarder dollar i vaksinekontrakter, men selv om det økonomiske omfanget av korrupsjonen var mye omtalt, belyste BMJ også andre og mer graverende forhold. Pandemrix-vaksinen forårsaket nemlig alvorlige nevrologiske reaksjoner som Guillain-Barre-syndrom, narkolepsi og katapleksi (plutselig muskelsvinn) i befolkninger over hele Europa og hos minst 1.300 barn. BMJ påviste også at GSK var klar over faresignalene, men holdt disse skjult. Det mest alarmerende datapunktet i GSKs interne sikkerhetsrapporter var en femdobling av dødsfall blant de som fikk Pandemrix sammenlignet med personer som mottok andre svineinfluensavaksiner.
Etterhvert utløste rettssaker mot legemiddelprodusenten store summer i erstatning. Det var imidlertid skattebetalere som endte opp med den økonomiske byrden, siden GSK ikke kunne holdes juridisk ansvarlig under kontraktene WHO hadde framforhandlet.
Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus!
