Franz Liszt publiserte dette verket i 1854 og tilegnet det Robert Schumann, som imidlertid var blitt innlagt på mentalsykehus og ikke kunne spille det. Clara Schumann syntes, i likhet med Brahms, Hanslick og andre av samtidens ledende musikere og kritikere, at sonaten ikke var annet enn en meningsløst bråk, og nektet å spille den. Også i dag er denne sonaten det av Liszts verk som vekker sterkest debatt. Den tekniske vanskegraden gjør verket til et typisk svennestykke for pianister som debuterer. Dronning Marthas tolkning er imidlertid (selvsagt) så overlegent uanstrengt at det er lett å glemme hvor enormt mye arbeid som ligger bak en slik fremføring.