Eliter uten asylskam

Ordfører Sindre Martinsen-Evje (Ap) i Sarpsborg. Ingen pressefolk finner på å spørre etter ansvar i slike situasjoner. Ingen med ansvarlige finner på å stille spørsmål ved en politikk hvor slike angrep skjer jevnlig. Burde det influere på asylpolitikken, eller er dette noe vi må regne med? Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Så er det skjedd igjen: En muslimsk innvandrer tar livet av en nordmann. En 54-årig kvinnelig helsefagarbeider i Sarpsborg ble tirsdag knivstukket til døde av en mann fra Somalia, som naive norske myndigheter tillot seg å bosette i Norge.

Det begynner å bli et mønster i dette nå: Fjernkulturelle mennesker som dels har trengt seg inn i landet, dels invitert hit av de politisk korrekte elitene, besvarer gjestfriheten med å ta livet av etterkommere av dem som har bodd her i uminnelige tider og bygd opp dette landet til et mønstersamfunn.

Og den andre delen av mønsteret: De politisk korrekte mediene fortier sammenhengen, dels bortforklarer de ugjerningene og finner på alskens unnskyldninger for bestialske forbrytelser.

Når sakesløse mennesker blir stukket i hjel på åpen gate, pleier udåden normalt å bli omtalt som terror. Men ikke når terroristen er muslim. Drapet fikk mye omtale i begynnelsen, men da det ble kjent at gjerningsmannen er innvandrer, stilnet mediedekningen. Det ble nevnt at dådsmannen «hadde en relasjon» til de to øvrige han stakk ned, men stort sett fortiet at han ikke hadde noen bindelse med drapsofferet.

(Artikkelen fortsetter etter annonsen.)

Kjøp Halvor Foslis bok her!

«Om hundre år er allting glemt” skrev Knut Hamsun i ”Det vilde kor” i 1904. Nå for tiden glemmer mediene langt raskere. Muslimsk terror glemmes på minutter og timer. I den grad islamsk vold huskes, blir udådene bortforklart eller tildekket.

For å være på den politisk korrekte siden, lar myndighetene være å føre statistikk over muslimers drap i Norge. Vi har ikke full oversikt vi heller, men antar at tallet på drapsofre nå nærmer seg hundre etter at myndighetene valgte å slippe fjernkulturelle innvandrere løs på et vergeløst folk.

Hvis en afro-amerikansk yrkesforbryter i Minneapolis får så hardhendt behandling av politiet at han omkommer, trosser 15 000 mennesker koronasmittereglene og demonstrerer foran Stortinget. Når en skyldfri helsearbeider i Sarpsborg stikkes til døde, er det derimot ingen sympatier som vises på Løvebakken – verken inne eller ute.

Det er slik hverdagsrasismen funker i Norge. «White lives don’t matter» mens folk med annen etnisk bakgrunn derimot har et annet og høyere menneskeverd.

De politisk korrekte – de som har sett lyset og er blitt blendet – fremmer sine mål ved at de som er uenige med disse politikkens siste dagers hellige skal erkjenne skam. Ved å påføre annerledestenkende skamfølelse, får en lettere kontroll med deres tanker og handlinger. Slik har vi fått uttrykk som «klimaskam», «kjøttskam», «flyskam» og «bilskam» – for å nevne noen av de politiske emissærers favorittprosa.

Men selv føler de ingen skam over å ha påført det norske folk ufattelige lidelser ved å stimulere fjernkulturelle til å trenge seg inn i landet. De ansvarlige for den voldsbelagte innvandringen og den tragedieskapende folkestrømmen viser sjelden og aldri medfølelse med islamterrorens ofre. De ser enten ned eller en annen vei.

De burde følt asylskam og skjemmes av å gjøre sitt eget folk til offer for sine egne hobbyer. De burde i det minste slå på innvandringsbremsene og stille det norske folks interesser i forgrunnen, men det gjør de ikke. De vil ha mer av samme sorten. De nekter å ta til seg virkeligheten: At nordmenn må beskyttes mot dem som landet har gitt beskyttelse.

De politiske elitene er helt uten asylskam.