Jeg tar et ufrivillig dypdykk i John Stuart Mill på filosofipensum: Er det bedre å være en utilfredsstilt Sokrates enn en tilfredsstilt gris?
Det fikk meg til å tenke på følgende spørsmål, kjære nordmenn: Er ikke vi, rent filosofisk sett, blitt en stor grisebinge med skamløst begjær som bærebjelke?
Ensomme eldre på sykehjem, intimkirurgi, uønsket svangerskap, menn som trener for utseende. Lærerne maser som besatt om lesing, mens vi fester på Frokostkjelleren helg etter helg! Og de som stryker på eksamen, gjør det nettopp av den grunn!
Drikkepress, forhold som begynner og slutter på nachspiel, skogstur som er mer enn sopptur, liggekultur. Hvem har tid til ekte kjærlighet? I hvert fall ikke Gen Z med «Fortnite-kjærester» og pornoavhengighet; de altfor festglade jusstudentene. I hvert fall ikke gamle gubber med KI-kjærester. Litt creepy professorer, kanskje!
Vårt samfunn er blitt en oljefinansiert grisebinge. Det er vi vel stolte over! Det er jeg også, i hvert fall, innimellom!
Rart vi opplever historisk lave fødselstall og en eksplosjon i frivillig barnløshet, samtidig som en overfladisk liggekultur har erstattet ekte, forpliktende kjærlighet.
Vi har satt selve omsorgen ut på anbud til et systemisk maskineri i barnehager og SFO, der de ansatte løper så fort at ingen har reell tid til barna. Som samfunn har vi ikke tid til våre egne barn lenger, fordi de krever den typen ubehag, offer og disiplin som den mette grisen nekter å utsette seg for. Grisen vil jo bare ha det behagelig, sove godt og nyte en uforpliktende frihet.
Når politikerne må friste oss med økonomiske premier for at vi i det hele tatt skal gidde å gifte oss eller stifte familie, så har det gått for langt. Vi har blitt en fremmedgjort nasjon som går mer i skogen enn vi tør å slå opp med folk ansikt til ansikt – for appene tilbyr jo alltid et nytt, kjapt sveip. Tilsvarende ghosting og blokkering.
I vårt samfunn handler også alt om det ytre. Unge jenter tyr til intimkirurgi, og gutter pumper jern og inntar tvilsomme stoffer utelukkende for den overfladiske fasaden. I det hule spennet mellom retinol-kremer og McDonald’s døyver vi den eksistensielle tomheten med kortsiktig stimuli. Bærumbitches, løkkabaddies osv.
Å oppdra en ny generasjon og pleie dype relasjoner krever moralsk ansvar og at vi tåler motgang. At alt handler kun om de dyriske instinktene? De tomme barnevognene og vestkantens lekeplasser, det intense fasadejaget er det endelige beviset på at overfloden har sløvet oss. Vi er i ferd med å avvikle oss selv i ren luksus, fordi vi har glemt hva det vil si å bære et ekte menneskelig ansvar.
Ja vel, da er vi griser, og når det ikke finnes noen Sokrates, så er det umulig å oppdage dette, dessverre. Vi er blitt mette griser i en oljefinansiert grisebinge.
Eller kanskje jeg bør slutte å lese filosofi, bare. Hva stemmer dere for?
Shanzeh Humair er jusstudent.
Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her! Kjøp e-boken her.


