Sandra Lillebø bruker i Klassekampens Signert-spalte 31. oktober Daša Drndićs bok «Trieste», om Nazi-Tysklands Lebensborn-prosjekt – avl, barnerov, rasehygiene – som et historisk eksempel på systematisk identitetsutslettelse for å ramme inn Israels krigføring i Gaza som en tilsvarende forbrytelse mot minne og kultur. Drndićs bok handler om konkret nazistisk praksis i Trieste-området og San Sabba, ikke om en generell «folkemord»-metafor.
Hun skriver:
«Det er vanskelig å lese sitatet [uten hukommelse blir nåtiden syk. Lemlestet som en torso.] uten å tenke på den konkrete lemlestingen som skjer i de palestinske områdene hver eneste dag. Hvordan skal disse menneskene leve i tiårene etter dette? Med ødelagte kropper, ødelagte sjeler, med en kulturarv som det i beste fall finnes rester igjen av?»
Dette er et klassisk retorisk grep i deler av venstresidens dekning av konflikten: Historiske grusomheter (Holocaust, Lebensborn, kolonialisme) trekkes inn for å skape moralsk ekvivalens, mens den konkrete konteksten (Hamas’ mål, metodene, den jødiske historiske tilknytningen, de gjentatte avvisningene av fredsavtaler) utelates. Resultatet er en tekst som føles litterær og etisk engasjert, men som er selektiv i sin «vilje til å vite».
Det hun behendig utelater, er at Hamas og Iran spiller på sivile tap. Siden de ikke kan vinne militært, gjør de alt for å vinne den vestlige opinionen. Hamas’ bevisste bruk av sivile områder, tunneler under boligblokker og sykehus til militære formål, samt propaganda om sivile tap, er veldokumentert. Nazi-Tyskland gjorde, i motsetning til Hamas, alt de kunne for å skjule forbrytelsene. Regimet bygde et omfattende system av tilfluktsrom og lagret bøker og kunstverk i nedlagte gruver.
Khomeinis fatwa mot Salman Rushdie i 1989 var et direkte angrep på ytringsfriheten, med langvarige konsekvenser: attentatforsøk, drap på oversettere og selvsensur. Iran bedriver gjennom blant annet Hamas stedfortredende krigføring mot Israel («den lille Satan») og USA («den store Satan»). Regimet slår ned på enhver kritikk av islam og profeten.
I store deler av den muslimske verden er det streng sensur mot liberal, sekulær og kritisk vestlig litteratur. Samtidig selges «Mein Kampf» i arabiske utgaver – ofte ufullstendige eller utdrag med de mest antisemittiske delene – i kiosker og bokhandlere i Egypt, Gaza, Judea og Samaria og i Libanon.
«Sions vises protokoller» er enda mer utbredt og behandles som «sannhet» av intellektuelle, imamer og medier. Det er en selektiv åpenhet for tekster som bekrefter jødehat og konspirasjonstenkning.
Hellas, med ca. 10,4 millioner innbyggere, utgir rundt 3500 oversatte titler i året. Egypt, med ca. 110 millioner innbyggere, har langt færre oversettelser enn Hellas. Det er bekymringsfullt at Lillebø og store deler av venstresiden er blinde for den akutte faren islam representerer. Islam er en ideologi, sminket som religion, som gjennom jihad skal ta over hele verden og innføre sharia på bekostning av vår sivilisasjon.
Selv om jeg klarer å skille rollene Sandra Lillebø har som kommentator i Klassekampen og som akademileder for Skrivekunstakademiet, ville jeg nok som komposisjonsstudent på 1980-tallet reagert hvis daværende rektor Harald Jørgensen ved Norges musikkhøgskole hadde gått ut med støtte til Rote Armee Fraktion (Hamas) og Enver Hoxhas Albania (Iran).
Jeg er helt enig med Sandra Lillebø i at sannheten er kraftløs alene, at den trenger en vilje bak seg og at nåtiden blir syk uten hukommelse.
Dagfinn Koch er komponist.
