For å forstå norgeshistorien etter 1962 kreves det at en setter opp den nøyaktige tidslinjen av de viktigste endringene på energiområdet, kronologisk bit for bit.
Uten denne tidslinjen ser man ikke like klart hvordan makteliten systematisk har murt igjen døren og overført suvereniteten vår til Brussel.
1962
Endringen av Grunnloven § 93 (i dag § 115) la i realiteten til rette for suverenitetsavgivelsen på de ulike områdene. Før denne endringen fantes det ikke en flik av mulighet til å avgi selvråderett til overnasjonale organ.
Kravet som kom med endringen – om 3/4 flertall ved vedtak – skulle sikre at en liten elite ikke bare kunne ta seg tilrette… Hvor ble det kravet av?
1990/91
Energiloven av 1990/1991 markedsorienterte det særnorske kraftsystemet, oppløste de gamle monopolene og innførte konkurranse på produksjon.
Men markedet i 1990/91 var likevel et særnorsk og nordisk verktøy – ikke et overnasjonalt tvangsregime. Norske myndigheter og det folkevalgte Stortinget beholdt fortsatt den fulle og hele nasjonale styringen over energien vår.
1992
EØS-avtalen vedtas. Dette var kun mulig pga. grunnlovsendringen tilbake i 1962.
Fra nå av styrer lojalitetsplikten og forrangsprinsippet vår hverdag i økende grad.
2014/2015
I oktober 2014 var det Fremskrittspartiets egen olje- og energiminister, Tord Lien, som utstedte konsesjonene til Statnett for å bygge både Tyskland-kabelen og England-kabelen.
I 2015 ble avtalene formelt signert og feiret av Statnett og regjeringen.
Juni 2018
Energipakke 3 og ACER/RME (selve rigget settes opp): Det var her det institusjonelle fundamentet ble lagt.
Stortinget vedtok å innlemme Energipakke 3 i EØS-avtalen under enorm folkelig protest. Det overnasjonale EU-byrået ACER fikk myndighet over de grensekryssende kablene. For å omgå Grunnloven opprettet staten Reguleringsmyndigheten for energi (RME) som en «uavhengig» kopi av ACER på norsk jord. RME tar i praksis kun imot ordrer direkte fra ACER/Brussel.
Stortinget lovfestet at verken Kongen i statsråd (regjeringen) eller Energidepartementet har lov til å instruere RME i oppgavene knyttet til EØS-markedet. Det er dette som gjør RME til en «uavhengig kopi» på norsk jord.
Oktober 2019
Protokoll 31 (energi og klima smeltes sammen): Dette er det store, glemte vendepunktet.
EØS-komiteen endret Protokoll 31 i EØS-avtalen. Endringen gjorde at EUs klimaregelverk ble formelt knyttet til avtalen. Før dette var energi og klima to adskilte områder i EØS. Men fra oktober 2019 ble de smeltet sammen til ett juridisk monster.
Dette var startet på den virkelige raseringen som nå utspiller seg: Siden Norge nå juridisk må oppfylle EUs tøffe utslippskrav og fornybarmål gjennom EØS, ble vår rene vannkraft underlagt EUs fellesregnskap.
Det ble startskuddet for den aggressive tvangen av vindkraft på land for å «grønnvaske» europeisk industri.
Desember 2019
EUs Green Deal (kompasset for totalstyringen): EU-kommisjonen presenterte her sine overordnede planer for The European Green Deal (EUs grønne giv).
Målet var krystallklart: Hele Europa skal gjøres klimanøytralt innen 2050.
For å oppnå dette måtte all økonomisk aktivitet, industri og energiproduksjon underlegges overnasjonale rettsakter og markedsmekanismer.
2020
EUs Twin Transition (digitaliseringen av markedet): EU lanserte strategien om «Twin Transition» – den parallelle «grønne» og digitale transformasjonen.
Dette er det teknologiske bindeleddet for det som skjer nå: EU innså at man ikke kan styre et felleseuropeisk fornybarmarked med manuelle politiske vedtak.
Løsningen var å digitalisere hele kraftnettet, fjerne menneskelige operatører, og la overnasjonale datamaskiner og algoritmer styre strømflyten på tvers av landegrensene i sanntid.
Juli 2021 – «Fit for 55»
EU lanserte denne gigantiske lovpakken for å kutte 55 % av utslippene innen 2030.
Det er denne pakken som inneholder de aggressive revideringene av Fornybardirektivet (RED II og III), som krever lynrask konsesjonsbehandling av vindkraft og fjerning av kommunale hindringer.
Høsten 2021
De fire markedsforordningene (algoritme-fellen): Høsten 2021 innlemmet Stortinget de fire sentrale markedsforordningene (herunder CACM og Electricity Balancing) i det norske lovverket.
Disse forordningene er hjemlet i Energipakke 3, men det var først i 2021 de ble juridisk sementert hos oss. Det var her politikerne formelt ga fra seg den fysiske bryteren.
Disse fire forordningene krever at den norske strømmen skulle flyte automatisk basert på europeiske prissignaler, noe som banet vei for innføringen av den flytbaserte markedskoblingen og robotsystemene i 2024 og 2025.
2021/22
Eksportkablene fra 2014/15 ble fysisk ferdigstilt, satt i prøvedrift og åpnet for kommersiell krafthandel.
Før 2021: Vi hadde de gamle kablene, men vi hadde fortsatt et betydelig særnorsk kraftoverskudd som i all hovedsak skjermet norske priser.
I 2021/22: De to nye kablene kom i drift og økte Norges eksportkapasitet til utlandet med hele 2800 MW.
Mai 2022 – REPowerEU
EUs panikkplan etter krigens start i Ukraina i 2022.
EU vedtok at utbygging av fornybar energi (inkludert vindkraft) skal defineres som en «overstyrende allmenn interesse» (overriding public interest).
Dette er det juridiske verktøyet EU bruker for å kreve at naturvern og lokaldemokrati skal vike for å få bygget ut vindturbiner og kraftnett i en fei.
April 2023
Regjeringens «grønne allianse» (den politiske underkastelsen): Støre-regjeringen reiste til Brussel og signerte en grønn allianse med EU.
Dette var ikke en formell EØS-traktat, men en bindende politisk erklæring der Norge lovte å opptre som EUs lojale råvare- og energipartner.
Gjennom denne alliansen forpliktet Norge seg til å bidra tungt til EUs industriløft ved å levere mest mulig ren kraft, legge til rette for havvind, og åpne opp for utbygginger som sikrer Europas behov.
Materialiseringen i Pakke 4 og 5 (2024–2026)
Hele denne kjeden – fra Energipakke 3/ACER i 2018 via Protokoll 31 og algoritmevedtakene i 2021 – lander nå med full tyngde.
Det vi ser i dag med Energipakke 4, den beryktede 70 %-regelen (som påbyr at 70 % av kabelkapasiteten alltid skal være åpen for eksport) REPowerEU og EUs Fit for 55, er bare sluttprodukter av den fellen som ble rigget for flere tiår siden.
Dagens situasjon skyldes altså ikke en serie «uheldige omstendigheter» eller udugelige politikere alene.
Det er en systematisk, juridisk arkitektur som har blitt hamret på plass år for år for å fjerne Norges kontroll over egne ressurser.
Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!
