På Place de la Concorde lot den franske revolusjonen Ludvig XVI henrette. Den 26. september 233 år senere feiret pave Leo XIV messe på samme plass. Folkemengden strakte seg oppover Champs-Élysées i strålende høstvær. Under messen delte prester ut nattverd langs Champs-Élysées, med hvite paraplyer som kjennetegn. Flere prester tok også imot skriftemål ute i gaten. Vatikanet anslo at omkring 800.000 mennesker deltok. Midt i det sekulære Paris ble landets kristne røtter synlig i en målestokk ingen kunne overse.
Kirkens eldste datter
Kontrastene er merkbare: For to år siden presenterte Paris seg for verden under OL. Et innslag i åpningsseremonien imiterte Jesu siste måltid, men erstattet det hellige motivet med smakløse og vulgære scener. Arrangørene sa at dette ikke var hensikten og beklaget at folk følte seg krenket. For dem som kjente igjen bildet, gjorde forklaringen liten forskjell. Paris fremstod som et dekadent og gudløst sted, blottet for kristenliv.
I helgen var Paris igjen ramme for et offentlig religiøst bilde. Denne gangen stod en pave ved alteret, mens hundretusener var kommet for å delta i messen.
Marine Le Pen og Jordan Bardella fra konservative Rassemblement National venter på pave Leo XIV før messen på Place de la Concorde i Paris lørdag 26. september 2026. Foto: Aurelien Morissard / AP / NTB.
Frankrike kalles Kirkens eldste datter. Landet har også gjennomlevd en revolusjon som førte krig mot Kirken: Prester og nonnen ble henrettet, klostre stengt og kirkens plass i samfunnet angrepet. Senere ble skillet mellom kirke og stat lovfestet gjennom laïcité, det franske prinsippet om en sekulær stat. Et fire dager langt pavebesøk kan naturligvis ikke viske ut dette vanskelige forholdet til landets kristne historie. Likevel, idet paven talte fra Concorde til et hav av franskmenn, så ba han:
Fra denne vakre byen Paris ber jeg inderlig om at Den hellige ånds levende vann må strømme ut over hele Frankrike.
Og i hvert fall for noen dager så det ut til at bønnen er i ferd med å bli hørt.
Utfordret Macron
Katedralen Notre-Dame i Paris gjenåpnet i 2024 etter at den brant 15. april 2019. Under sitt besøk beskrev pave Leo gjenåpningen som «et symbol på et gjenfunnet håp». Katedralen viste, sa han, at det man trodde var tapt, kan reises opp igjen. Han talte om en bygning. Ordene kunne også høres som et håp for Frankrikes trosliv.
Pave Leo XIV og Frankrikes president Emmanuel Macron i Élysée-palasset, fredag 25. september 2026. Foto: Teresa Suarez / Pool via AP / NTB.
Med Macron sittende litt forknytt oppe ved podiet understreket Leo XIV at Frankrike har dype kristne røtter. Deretter utfordret han forestillingen om at laïcité krever at kristendommen trekker seg tilbake fra offentligheten:
«En kristen som engasjerer seg i det offentlige liv», sa han, kan ikke av den grunn «betraktes som en proselytt eller en trussel mot fedrelandets enhet».
Og videre:
«En rett forstått sekularitet består ikke i å utelukke religionen fra det offentlige rom eller fra utdanningen.»
Dette var ord til en president, uttalt i republikkens eget høyborg, Élysée-palasset. Leo minnet dessuten Macron om noe presidenten selv sa til de franske biskopene i 2018: En president som hevder at Kirken og katolikkene ikke angår ham, «ville forsømme sin plikt».
Nye skudd fra gamle røtter?
Tallene gjør pavens ord til noe mer enn festtaler for en liten gruppe troende. Den franske bispekonferansen opplyste at over 13.000 voksne og over 8000 ungdommer møtte opp for å bli døpt i 2026. Tallene forteller om mennesker som søker troen her og nå, mange av dem unge. Pave Leo XIV vet naturligvis dette og henvendte seg særskilt til familiene, de unge og dem som forbereder seg på dåp. De unge, sa han, er «dagens kirke». Og til biskopene i Lourdes lød oppfordringen: «Reis dere derfor med håp, og bli ikke trette av å forkynne evangeliet!»
Har Frankrike begynt å vende tilbake til sine røtter? Ingen folkemengde kan alene besvare det spørsmålet. Men på plassen der revolusjonen henrettet kongen, samlet hundretusener seg om messen. I et land som ofte omtales som om kristendommen hører museene til, var troen både levende, offentlig og umulig å overse.
