Han var en gang en av Norges mest innflytelsesrike diplomater. Han beveget seg blant statsledere, milliardærer og maktmennesker. Han ble omtalt som en rockestjerne i internasjonalt diplomati. I dag sitter Terje Rød-Larsen, 78 år gammel og alvorlig svekket etter to hjerneslag, i sin villa på den greske øya Paxos. Bildene av ham reiser et spørsmål som er langt større enn Epstein-saken: Hva står egentlig igjen av et menneskes liv når applausen stilner?

NRKs Brennpunkt-dokumentar «Diplomatparet» er på overflaten en historie om Mona Juul og Terje Rød-Larsen. Om Oslo-avtalen, diplomatiet, makten, nettverkene – og forbindelsen til Jeffrey Epstein. Men kanskje handler historien også om noe langt mer grunnleggende. Om hva vi mennesker velger å jage etter. Og om prisen vi noen ganger betaler. For kontrasten er brutal.

Terje Rød-Larsen var mannen som beveget seg i de innerste sirklene. Mannen som kjente de riktige menneskene. Mannen med telefonnumrene, kontaktene og forbindelsene. Jeffrey Epstein var én av dem. Rød-Larsen forklarer nå hvorfor forbindelsen var verdifull: Epstein åpnet dører til velstående mennesker som kunne bidra økonomisk til International Peace Institute. (IPI). Der ligger kanskje en nøkkel til hele historien. Dører. Hele maktens verden består av dører. Hvem slipper deg inn? Hvem introduserer deg? Hvem kan finansiere prosjektet ditt? Hvem kan løfte deg videre? Hvem kjenner du som kjenner noen? Men det finnes et spørsmål som er langt viktigere enn hvilke dører som åpnes: Hva må du lukke øynene for når du går gjennom dem?

Rød-Larsen sier nå at han «beklager dypt» forholdet til Epstein, og at han burde ha brutt forbindelsen tidligere. Det er sterke ord. Men de etterlater også spørsmål. Hva er det egentlig han beklager? Beklager han forbindelsen fordi Epstein viste seg å være den mannen han var? Beklager han at han ikke stilte flere spørsmål? Beklager han at varsellampene ikke fikk større betydning enn nettverket, pengene og mulighetene? Eller beklager han først og fremst konsekvensene forbindelsen senere fikk? Det vet bare Terje Rød-Larsen selv. Og nettopp derfor er spørsmålet interessant. For anger kan bety forskjellige ting. Det er forskjell på å angre på en handling og å angre på at handlingen fikk konsekvenser. Forskjellen finnes inne i mennesket, og ingen dokumentar kan filme den.

Rød-Larsen sier at Epstein avviste beskyldningene mot seg, og at han trodde på forklaringene, selv om han var i tvil. Men nettopp ordene «i tvil» er vanskelige å komme forbi. For hva gjør et menneske når tvilen melder seg? Undersøker man? Trekker man seg unna? Eller fortsetter man fordi forbindelsen er for nyttig til å miste?

En tidligere IPI-ansatt forteller i dokumentaren at hun i 2015 fikk i oppgave å undersøke om det fantes medieoppslag som knyttet Jeffrey Epstein Foundation til IPIs Bahrain-kontor. Rød-Larsens advokat sier at han i dag ikke husker episoden. Men dersom historien stemmer, reiser den et viktig spørsmål: Når begynner et menneske å forstå at en forbindelse kan være problematisk? Og hvor lenge kan man fortsette å fortelle seg selv at alt sikkert er i orden?

Det er noe gresk-tragisk over historien. Mannen som en gang sto midt på den internasjonale scenen sitter nå på en gresk øy. Borte er blitzlampene. Borte er toppmøtene. Borte er følelsen av å befinne seg i historiens sentrum. Tilbake er en gammel, slagen mann. Og kanskje er det nettopp derfor bildet gjør inntrykk. Ikke fordi vi skal glede oss over et annet menneskes fall, men fordi de minner oss om hvor forgjengelig makt er. Prestisje varer ikke. Titler varer ikke. Penger varer ikke. Applaus varer definitivt ikke. Til slutt kommer stillheten. Og i den stillheten finnes spørsmål ingen rådgiver, diplomatkollega eller milliardær kan besvare for deg: Var det verdt det?

Og så finnes det en del av denne historien som gjør at all polemikk må stilne. Mona Juul og Terje Rød-Larsen har mistet sin 25 år gamle sønn til selvmord. Sønnen ble ufrivillig trukket inn i Epstein-saken og det massive offentlige søkelyset rundt familien. Dermed blir tragedien også en brutal påminnelse om noe maktens mennesker kanskje altfor sjelden tenker over: Valgene våre stopper ikke alltid hos oss selv. De kan få ringvirkninger. De kan treffe ektefeller. Barn. Familier. Mennesker som aldri ba om å bli en del av historien. Det betyr ikke at foreldre kan gjøres ansvarlige for et barns selvmord, men det betyr at ingen av oss lever isolerte liv.

Epstein var ikke bare en bekjent. Rød-Larsen har erkjent å ha lånt penger av ham. International Peace Institute mottok finansiering fra ham. Frigitte dokumenter har dessuten vist at Rød-Larsens og Juuls to barn var tiltenkt betydelige summer i Epsteins testamente. Rød-Larsen sier selv at Epstein var en «svært verdifull kontakt». Men hva betyr egentlig verdi? Det er kanskje historiens mest interessante spørsmål. Vi måler verdi i penger. Eiendom. Karriere. Innflytelse. Kontakter. Titler. Men livet fører et annet regnskap. Det finnes poster som ikke står i noe årsregnskap: Integritet. Familie. Samvittighet. Søvn. Selvrespekt. Ro. Og kjærlighet.

Jeg vet ikke om Terje Rød-Larsen er lykkelig der han sitter i villaen på Paxos. Ingen utenforstående kan vite det. Kanskje kjenner han takknemlighet over et langt og begivenhetsrikt liv. Kanskje kjenner han sorg. Kanskje anger. Kanskje sinne. Kanskje fred. Kanskje alt sammen. Men jeg undrer meg over hva han tenker når han ser tilbake. Hva står igjen når man nærmer seg slutten av livet og ser tilbake på hele regnskapet? Ville han valgt annerledes dersom han kunne leve livet én gang til? Ville han byttet bort noen av kontaktene, pengene, reisene og posisjonene mot et enklere liv? Det kan bare han svare på.

Det er lett å gjøre dette til historien om «de andre». Eliten. Diplomatene. Maktmenneskene. Men da mister vi kanskje den viktigste lærdommen. For i mindre målestokk står vi alle overfor det samme spørsmålet. Hva er nok? Hvor mye er vi villige til å ofre for å komme høyere? Hvor mange kompromisser kan vi inngå før vi ikke lenger kjenner igjen mennesket i speilet? Hvor mange varsellamper kan vi overse fordi mennesket på den andre siden av bordet er nyttig? Rød-Larsens historie bør derfor først og fremst vekke ettertanke. For livet har en merkelig evne til å strippe oss for alt det vi trodde definerte oss. Stillingen forsvinner. Telefonen slutter å ringe. Invitasjonene kommer ikke lenger. Menneskene som flokket seg rundt makten finner nye mennesker med makt. Til slutt sitter vi igjen med oss selv. Da hjelper det lite hvor mange statsledere vi har møtt. Hvor mange milliardærer vi kjente. Hvor stor villaen er. Eller hvor imponerende CV-en en gang var. Da gjenstår kanskje bare det enkleste og vanskeligste spørsmålet av alle:

Levde jeg et liv jeg kan stå inne for?

Kjøp Steiros kompendium på Document Forlag (klikk her)