«Frykten er mitt våpen»

Som tittelen mer enn antyder, hentet fra Alistair MacLean suksessroman (og senere film) fra 1961, skal denne tekst handle om frykt. Som originaltittelen forteller oss: «Fear is the key».

For hva er det som foregår, like for øynene våre? Et nytt tåke-teater? For det er da ikke et knippe muntlige formuleringer fra Hans Rustad i den hjemmekoselige «skogpodden» som er problemet, er det vel? Så hva er det da? Hvorfor vil et tilnærmet samlet kobbel i norsk presse og i media generelt ta avstand fra Document og helst se at Hans Rustad kastes ut av Redaktørforeningen?

Den grimme ælling

Jo, fordi de frykter Document. De er i ferd med å bli livredde, hysterisk nervøse, for de er én gang for alle blitt evig avslørt, med buksene langt ned på anklene og bakenden bar. Dét er saken.

Derfor er Document den egentlige skyteskiven, den tilsynelatende «grimme ælling», som establishment-media frykter en dag vil forvandles til en mektig svane.

Falt som et korthus

Document har helt siden oppstarten i 2003 vært dømt til evig utenforskap av hovedstrømspressen i Norge. Jeg trenger ikke nevne hvilke kanaler, aviser eller mediehus. Alle vet hvem jeg snakker om.

Og flere av dem var representert da Documents evigunge og modige sjefredaktør Hans Rustad tok imot det makt-konstruerte hylekoret mutters alene og forsvarte seg mot f.eks. VGs sjefredaktør Gard Steiro, stråmennene fra Filter Nyheter og Morgenbladet, og selvsagt NRK, der Steinar Suvatne plutselig dukket opp som debattredaktør.

Og Dagen, selvsagt, ved Vebjørn Selbekk, en av de mange som definitivt ikke støtter Rustad og Document sin journalistikk, men som er motstander av utsparking. «Av hensyn til takhøyden», må vite, hvor nå den en gang falt sammen som et korthus.

Valgte maktens side

Da Document oppsto som ensom motstemme i norsk presse i starten på 2000-tallet, og mediefolk samtidig skiftet ham (og mannskap) og «journalist» ble oppjustert i anseelses-hierarkiet fra å være en viktig, men loslitt vakthund for folket og i stedet ble maktens forlengede arm, da var det ikke lenger rom for noen takhøyde, og det var absolutt ikke rom for Document som kritisk publikasjon. Ifølge makta, som heretter var og er synonym med det etablerte Presse-Norge.

Men Document gikk mot strømmen og ble stående, utfordret Goliat og overlevde.

Følelser og hysteri

«Ta fra dem pressestøtten», skrikes det i ukontrollert falsett, som om vel åtte millioner kroner siden 2023 er så mye å berøve – 2,8 mill. årlig. Morgenbladet – i bunn og grunn en trasig fille av en ukeavis helt uten overraskelser, en avis ingen merker er der – får 31,5 mill.

Nei: NRK, VG, Dagbladet, Vårt Land, Morgenbladet, Bergens Tidende, Klassekampen (45 mill. i pressestøtte siste år), Dagen, Fædrelandsvennen og gud vet hvor mange andre – de frykter Document, og nå skjelves det så kraftig i buksebena deres at saken er kommet helt ut av kontroll og mest ligner venstresidens Trump-hysteri, preget av redsel.

Document har våpenet

Det er virkelig en feig og flau angrepsbølge som nå har kommer sjanglende mot Document – med stråmenn som frontsoldater, f.eks. Harald Klungtveit i Filter Nyheter – hva nå dét er for noe, forresten, og trekløveret av påståtte «redaktører» i en ukeavis (og et nettsted) som må ha fire (!) overbetalte redaktører for å bruke pressestøtten på 30 millioner fornuftig!? Hva gir dere meg?

Selvsagt åpenbar og klassisk norsk korrupsjon, dette, og således kan jeg uten videre stemple dem som journalistisk kriminelle og snyltere på samfunnets rumpe. Men mer viktig: For det er bare én detalj som er viktig her når saken kokes ned til sin kjerne: «Frykten er mitt våpen». Og nå er det Document – og bare Document – som kan si det: «Fear is the key». Document holder dette våpenet.

Leserne har svart

I den grad dette er en reell kamp og ikke bare et mørkt og skittent spill regissert av grå maktmennesker og dypstaten (ja, vi vet hvem de er), så er Document dømt til å vinne. Soleklart og suverent. Rustad viste det tirsdag. Han var dønn alene, men sto som en klippe og beholdt roen – selv etter at han konsekvent ble nektet å fullføre et eneste resonnement til ende.

Og nå har selvsagt leserne svart. Det renner inn med nye abonnenter og lesere til Document, som heller ikke MBL (Mediebedriftenes Landsforbund) vil ta i med ildtang. Derfor står Document unotert – uten leser- eller opplagstall, mens faktum er at avisen nå nærmer seg de ti-femten mest leste i landet.

Ja da, jeg kan regne, har til og med 30 vekttall i statistikk/matematikk, et fag som totalt mangler blant samtlige medarbeidere i hovedstrømspressen. Ingen der kan regne. Der er de tilsynelatende bare høye på pæra. Men i realiteten har de for lengst pisset i buksene. For de er livredde – fordi deres time er kommet. Frykten har tatt dem, frykten har grepet på dem nå; «Fear is the key». Og nå er det Document som holder i nøklene.