En kraftig, svart kvinne i blå kjole er det nye symbolet på den typiske London-kvinnen. Det mener i alle fall kunsteren bak «Lady in Blue», skulpturen som nå pryder Trafalgar Square. Den 17 fot høye (og nesten like brede) damen har et tydelig politisk budskap: Dette er den typiske London-kvinnen, og hun tar seg til rette. London ligger for hennes føtter, og fremtiden er hennes.
Den ferme kvinnen er unektelig iøynefallende, og slik sett fungerer den som den skal. Den er også så stereotypisk som den kan bli – en kommentar fra Facebook lød noe à la: «Er det hushjelpen i Tom & Jerry?» Skulpturen minner også om nåtidens woke tegneseriestil, som naturlig nok har en stor overvekt av mennesker som ikke er hvite, og nettopp, overvektige sådanne (og andre funksjonsnedsettesler). Jeg er ingen kunstanmelder, men dette er langt fra det Gustav Vigeland og andre klassiske skulptører har skapt av kunst som fortsatt har appell, mange år etter at de ble skapt. Dette er ikke klassisk skulpturkunst, men tegneserieaktig, simplistisk og passer ikke inn i omgivelsene.
Kunstneren bak kvinnen i blått heter Tschabalala Self og er fra New York. Skulpturen ble laget i Madrid. Det i seg selv sier litt om hvor «typisk londonsk» kunstverket er – men mangfoldsmafiaen mener jo selvsagt at det er nettopp dét London er, en mangfoldig smeltedigel og ikke noe som har med England å gjøre. Det var en komité nedsatt av borgermester Sadiq Khan som ga oppdraget til Self. Self bekrefter at det slett ikke er noen dypere mening bak statuen, og forklarer at
«hun er en ung, metropolsk kvinne, og alle som ser henne, hvis de tillater seg å gjøre det, kan identifisere seg med henne. Hun strener forover, inn i vår kollektive fremtid med ambisjoner, mening og optimisme». Hun er ikke et idol, men en «hverdagsperson» akkurat som dem som fyller Trafalgar Square til daglig.
Statuen sier mer om vår tid enn vårt oppheng i såkalt mangfold og preferanse for alle andre hudfarger enn den bleke europeiske (hvit, som det også heter). Den sier også noe om fordummingen av vår kultur når et slikt kunstverk – eller makkverk, om du vil – kan få stå side om side med Kong Charles I til hest og viseadmiral Nelson. Stilen til Self minner litt om Alegria, eller Corporate Memphis, som Facebook brukte på begynnelsen av 2010-tallet – simplistiske tegneseriefigurer – og kunne vært laget med KI.
Et annet perspektiv på statuen er at den er representativ for det London vi ser i 2026, der hvite briter nå er i mindretall. Londons urbefolkning, cockneyene, er nå nesten borte. Mange flyttet til Essex og andre forsteder til London for mange år siden. TV-serien «Østkantfolk» er blitt et historisk tilbakeblikk.
Kunst bør imidlertid handle om noe mer enn hudfarger, folkegrupper og etnisitet. London er en tolerant by. Ingen blir provosert av at en ikke-hvit brite blir portrettert på en offentlig plass. Men denne statuen er nok et sleivspark fra Sadiq Khan. Han vet utmerket godt at mange har fått mangfold opp i halsen og at dette er en politisk statue. Det er nesten så man aner at han godter seg over reaksjonene i kommentarfeltene, fordi han da kan få bekreftet sin hypotese om at briter er rasister.
Så kanskje det beste er bare å strene forbi dette hverdagsmennesket når man ser henne, og heller stoppe opp ved Nelson og Charles I og beundre deres bragder?
</hr />
