Tilpass deg – eller forsvinn. Det er Svenska kyrkans budskap til prester med klassisk kristent ekteskapssyn. Samtidig som kirken offisielt tar avstand fra konverteringsterapi, anbefales sjelesorg, terapi og målrettede samtaler for å endre prestenes teologiske overbevisning.
Men den positive særbehandlingen av homoseksualitet er ikke noe nytt.
I 2009 vedtok Kyrkomötet, altså Svenska kyrkans øverste besluttende organ, at likekjønnede par skulle ha rett til kirkelig vigsel i Svenska kyrkan. Samtidig ble den enkelte prest garantert såkalt reservasjonsrett, noe som innebar at en prest som ut fra sin teologiske overbevisning mente at ekteskapet er forbeholdt mann og kvinne, ikke skulle tvinges til å vie likekjønnede par.
Vedtaket ble fremstilt som et uttrykk for mangfold, inkludering og aksept: Kirkelig vigsel ble åpnet også for likekjønnede par, samtidig som presten fikk rett til å holde fast ved klassisk kristen tro.
Ikke engang 20 år senere synes den tiden å være forbi.
Nå skal enhver kommende prest, ifølge de svenske biskopenes formulering, «med glede og av fri vilje» vie par av samme kjønn. Dette ønsket fra biskopene har vokst frem under sterkt press fra Socialdemokraterna, som sin vane tro har brukt tiden siden 2009 til gradvis å stramme til de ideologiske tommeskruene.
Ifølge Socialdemokraterna er det heller ikke nok at kommende prester skal vie likekjønnede par – partiet mener at alle prester som ikke vil vie likekjønnede par, bør avskjediges. Dette til tross for at det allerede er «prestemangel», og selv om presten det gjelder både er kompetent og etterspurt.
Hvor absurd dette faktisk er, blir tydelig når man ser nærmere på hva dette innebærer i praksis.
Minoritetens diktatur
I løpet av fjoråret ble 12.135 par viet i Svenska kyrkan. Av disse var mindre enn én prosent likekjønnede par. Denne prosenten har dessuten noe de øvrige 99 prosentene ofte mangler, nemlig et tydelig ønske om hvilken prest de vil vies av. For likekjønnede par er det nemlig ofte godt kjent hvilke prester som selv er aktive i LHBTQ-miljøer, og det er disse prestene som etterspørres.
Konkret betyr dette at en svært liten del av prestene vier en svært stor andel av de likekjønnede parene.
For en stor del av prestene betraktes det dessuten som noe av en fjær i hatten å vie likekjønnede par, og det er velkjent at den presten som gjør seg kjent og etterspurt i disse sammenhengene, har bedre sjanser til å gjøre karriere.
Allerede i dag er spørsmålet om prestens holdning til likekjønnet vigsel nærmest obligatorisk under jobbintervjuer, og et bekreftende svar er en forutsetning for ansettelse.
Dette er minoritetens diktatur – dyktige prester velges bort fordi de prioriterer Bibelen og det synet på ekteskapet som i nærmere to tusen år har vært den kristne kirkes, fremfor venstrepolitisk ideologi.
Vigselsplikt – men bare for likekjønnede
Til tross for dette fremstiller Socialdemokraterna, mediene og biskopene det som om likekjønnede par har problemer med å bli viet i Svenska kyrkan. Dét er ikke tilfelle. Alle likekjønnede par som ønsker vigsel etter Svenska kyrkans ordning, får ønsket sitt oppfylt. Selv om en enkelt prest fortsatt – til stor frustrasjon for LHBTQ-aktivister – har rett til å avslå av teologiske grunner, er enhver sokneprest forpliktet til å sikre at paret blir viet.
Denne garantien gis ikke til noen andre par.
Prester har nemlig vigselsrett, ikke vigselsplikt. En del av denne vigselsretten er retten – eller snarere plikten – til å nekte vigsel dersom presten oppfatter at ekteskapet inngås under tvang, eller at det foreligger andre alvorlige problemer. Med de nye reglene vil en prest få rett til å nekte alle vigsler – unntatt de likekjønnede.
La meg gi et konkret eksempel: En mann i 60-årene kommer til vigselssamtalen sammen med en 18 år gammel kvinne. Det viser seg at kvinnen nylig har kommet til Sverige fra et annet land, der mannen møtte henne på ferie og lovet henne en fantastisk fremtid i det velsignede landet i vest. Under samtalen virker kvinnen redd og gråter, og på grunn av språket kan hun ikke selv kommunisere med presten. Samtidig opptrer mannen dominerende og nedlatende overfor kvinnen og kommer med uttalelser presten oppfatter som dypt problematiske. Presten oppfatter derfor at vigselen skjer under tvang, og har da plikt til å nekte å gjennomføre vigselen.
Men dersom den eldre mannen kommer til samtalen sammen med en 18 år gammel mann, har ikke presten rett til å nekte å vie paret – dét ville i så fall bli ansett som homofobi og være i strid med biskopenes (les: Socialdemokraternas) nye regler.
Omvendelsesterapi for kristne prester
Hvordan skal så biskopene skape denne «gleden og frie viljen» til å vie likekjønnede par hos de prestene som fortsatt insisterer på å holde fast ved kristen tro?
I Vägar framåt – om vigsel och samkönade relationer skriver bispemøtet at de «arbeider med tiltak» for å nå denne målsettingen:
«Samtlige biskoper i Svenska kyrkan arbeider aktivt med ulike tiltak for at alle kommende prester med glede og av fri vilje skal vie både par av samme og ulikt kjønn, for eksempel gjennom praksisplass i menigheter med aktivt LHBTQ+-arbeid, målrettede kurs eller samtaler med mentor, sjelesorg eller terapi med fokus på kjønnsroller, seksualitet og menneskelige relasjoner, studier med fokus på bibeltolkning og luthersk ekteskapsforståelse – eller nei ved opptak.»
Sjelesorg, terapi og målrettede kurs og samtaler for å få prestekandidaten til å «mene det riktige», altså. Hvis omvendelsesterapien ikke fungerer, skal kandidaten nektes prestevielse.
Det absurde her er at biskopene anbefaler en form for omvendelsesterapi for å få prester til å bekrefte likekjønnede relasjoner og ekteskap, samtidig som Kyrkomötet i 2022 vedtok at Svenska kyrkan skal ta avstand fra «all form for virksomhet som har til hensikt å kurere eller omprogrammere seksuell orientering eller kjønnsidentitet».
Konklusjonen blir altså at en prest kan bli pålagt omvendelsesterapi for å gjøre ham eller henne positiv til homoseksualitet, samtidig som presten forbys å be for – eller sammen med – en homoseksuell person som ønsker forbønn for å bryte med sin homoseksualitet.
Særbehandlingen er ikke ny
Det vi ser vokse frem, er derfor ikke noe annet enn en idealisering og positiv særbehandling av likekjønnede relasjoner, og en avstandtagen fra den klassisk kristne tro som fortsatt bekjennes av det store flertallet av kristne kirkesamfunn verden over.
Men at vi har havnet her, er ikke overraskende.
Da jeg studerte ved Pastoralinstitutet i Uppsala før min prestevielse i 2005, lærte vi følgende under undervisningen i sjelesorg: Dersom Karin under en sjelesorgsamtale fortalte at hun hadde vært gift med Nils i ti år, men nå hadde forelsket seg i kollegaen Anders og derfor vurderte skilsmisse, skulle vi som prester forklare Karin at det er normalt med kriser i ekteskapet og at det er viktig å stå imot midlertidige tiltrekninger. Ekteskapet er verdt å kjempe for, og vi burde derfor foreslå parterapi og samtaler.
Men dersom Karin i stedet fortalte at hun hadde forelsket seg i kollegaen Lisa, og derfor vurderte skilsmisse, ble et annet modus operandi anbefalt. Da skulle vi som prester bekrefte og støtte Karin i hennes nyoppdagede homoseksualitet. Da var det i stedet viktig å styrke Karin slik at hun separerte seg fra Nils og våget å gå inn i et likekjønnet forhold.
Nei. Dette er ikke noe jeg dikter opp. Slik ble det undervist allerede før Svenska kyrkans vedtak om likekjønnede ekteskap.
Hundre år med sosialdemokrati: (S)venska kyrkan
Spørsmålet de fleste nok stiller seg, er naturligvis hvordan det overhodet er mulig for en kirke som hevder å være kristen å ha ekskludering av prester med tradisjonelt ekteskapssyn som uttalt mål.
Svaret er: hundre år med sosialdemokrati.
Svenska kyrkan har siden Socialdemokraterna på 1920-tallet bestemte seg for å omforme kirken etter egne ønsker, gradvis blitt forvandlet fra en kristen kirke til en sosialdemokratisk interesseorganisasjon og megafon for S-merkede budskap.
Fire måneder før neste riksdagsvalg er det derfor viktig, under enda en valgkamp, å få svenskene til å tro at Svenska kyrkan er en rugekasse for høyreekstrem, homofob intoleranse – og at en stemme på S er en stemme på godhet, toleranse og inkludering.
At toleransen og inkluderingen skal oppnås gjennom intoleranse og ekskludering, snakker man gjerne mindre om.
Faktum er at Svenska kyrkans 3200 prester, dersom Socialdemokraterna i Kyrkomötet får det som de vil, snart vil bli stilt overfor et valg: Ja eller nei til likekjønnet ekteskap. Et valg som samtidig vil innebære ja eller nei til fortsatt ansettelse.
For alle de prestene som, i likhet med meg selv, mener at ekteskapet er en pakt mellom mann og kvinne, vil valget derfor stå mellom å lyve og beholde stilling og lønn – eller å tale sant og miste sitt og familiens livsgrunnlag.
– Vi skal være en kirke der hvert par som søker vigsel, skal møtes med glede og respekt, sier Sveriges erkebiskop Martin Modéus.
– Derfor fortsetter vi som biskoper å arbeide for at alle kommende prester skal vie par av samme så vel som av ulikt kjønn. Det er vår felles ordning og vår felles fremtid.
Spørsmålet erkebiskopen burde stille seg, er om noe par – heterofilt eller homoseksuelt – ønsker å bli viet av en prest hvis «glede og respekt» er fremtvunget? Hvordan skal man rent praktisk bli kvitt prestene med «feil» verdigrunnlag? Og hvordan ser «den felles fremtiden» ut når fellesskapet er fremmet ved å ekskludere alle som ikke har underkastet seg dagens politisk dikterte ideologi?
Så mange spørsmål – så få svar. Og Svenska kyrkan fortsetter sin ferd som et rorløst skip på stormfullt hav, mens skjærene kommer stadig nærmere.
Kjøp «Den grønne guden» av Giulio Meotti her!
