15. desember. Frankrike. To menn, Jacques Baud og Xavier Moreau, som kommenterte krigen i Ukraina på nettet, oppdaget at de var blant 12 personer som ble sanksjonert av EU for angivelig å ha spredt propaganda for den russiske regjeringen. Noen av de 12 personene er propagandister, men ikke de. Ingen bevis har så langt vist at de hadde noen tilknytning til den russiske regjeringen eller russiske etterretningstjenester.
Baud, som bor i Belgia, er både tidligere oberst i den sveitsiske hæren og tidligere medlem av den sveitsiske strategiske etterretningstjenesten. Han har gitt ut flere bøker om krigen i Ukraina, og bruker tilsynelatende ulike kilder, de fleste ikke-russiske. Han opptrer i radio i Frankrike, Belgia og Sveits. Moreau, en tidligere kaptein i den franske hæren, bor i Russland, hvor han har opprettet et konsulentfirma, Sokol Holding, for flere ambassader, og Stratpol, et nettsted for geopolitisk analyse. Siden krigen i Ukraina startet, har han brukt mange kilder, noen russiske, de fleste ikke.
EU-sanksjonene har fått groteske konsekvenser for begge mennene. Bankkontoene deres i EU er fryst. De kan ikke bruke kredittkortene sine. De har ikke rett til å reise inn i EU-land.
Baud lever av maten han har lagret i huset sitt i Belgia. Han er også fratatt retten til å uttale seg på EU-tv eller -radio. Ifølge en rapport ble «hans rett til å reise innenfor EU opphevet. Han kan ikke engang returnere til sitt eget land». Advokater prøver å hjelpe ham med å få tillatelse til å reise tilbake til Sveits.
Xavier Moreau, som bor i Russland, har også en leilighet i Paris. Han kan ikke engang betale sin franske eiendomsskatt. Advokater prøver å hjelpe ham med å finne en måte å betale det den franske regjeringen hevder at han skylder.
Den franske regjeringen, som sanksjonerte begge mennene uten å fremlegge bevis for skyld eller gi dem en rettferdig rettssak, har bedt om at sanksjonene utvides til alle EU-medlemsland. Den franske regjeringen og EU sendte dem ikke engang et brev for å informere de to mennene om sanksjonene mot dem, og ga dem selvfølgelig ikke muligheten til å forsvare seg eller bevise sin uskyld i en domstol. Avgjørelsene mot dem virker vilkårlige og autoritære.
Selv om man kan være uenig i det de to mennene har sagt og skrevet, er ytringsfrihet, eller bør være, et av de grunnleggende prinsippene i et demokratisk samfunn, som Frankrike og EU hevder å være. Politiske uenigheter bør ikke føre til straff.
Det ville være en feil å tro at sanksjonene mot disse mennene er en feil eller bare en enkel og beklagelig glipp. Det er en del av en trend.
Den franske regjeringen har i økende grad fattet overbærende avgjørelser som krenker ytringsfriheten. En offisiell fransk institusjon, Arcom, som har ansvaret for å kontrollere hva som sies på fransk fjernsyn og radio, har makt over liv og død over dem. I februar 2025 bestemte Arcom seg for å stenge en fransk TV-kanal, C8. Arcom hevdet at C8 ikke respekterte sine «offentlige tjeneste»-forpliktelser. C8s viktigste talkshowvert, Cyril Hanouna, har ofte kritisert den franske presidenten Emmanuel Macron og invitert kommentatorer som aldri blir invitert til andre talkshows, for eksempel medlemmer av «gule vester-opprøret» eller leger som var uenige i Macrons beslutninger under Covid-19-krisen.
Macron skal angivelig ha bedt medlemmer av den franske regjeringen om å boikotte Hanouna; flere beskyldte ham for å tilhøre «ekstreme høyrefløyen». Arcom – som hevdet at Hanouna snakket «respektløst» til både den sosialistiske borgermesteren i Paris, Anne Hidalgo, og et venstreorientert medlem av nasjonalforsamlingen, Louis Boyard – ila kanalen store bøter: 300 000 euro (350 000 dollar) for Hidalgo og 3,5 millioner euro (4 000 000 dollar) for Boyard; deretter bestemte de seg ganske enkelt for å stenge kanalen. Fire hundre mennesker mistet jobben. Hanouna kunne i teorien lage et nytt talkshow på en annen kanal, men hans nye arbeidsgiver «oppfordret» ham sterkt til å innta en «apolitisk tone».
I juni 2025 ble TV Libertés, en liten, privat TV-stasjon med kommentatorer som kritiserer Macron og ofte er uenige i fransk utenrikspolitikk, konfrontert med stengning av bankkontoene – noe som tvang den til randen av konkurs. Banken ga ingen forklaring, men sa bare at beslutningen var tatt «på høyt nivå». TV Libertés kunne overleve ved å åpne en bankkonto i en annen bank, men det som nettopp hadde skjedd, kunne lett skje igjen – og kanalen ville kanskje ikke overleve.
Det som skjedde med TV Libertés, skjedde også med Marc Touati, en fransk økonom som produserer en vellykket ukentlig podcast. Ikke bare ble hans bankkonto stengt, men også kontoene til hans kone og barn. Igjen ga banken ingen annen forklaring enn at beslutningen var tatt «på høyt nivå».
Macron svarte en journalist som spurte ham om han ønsket å kontrollere informasjonen i Frankrike, han sa:
«Jeg tror det ville være viktig å ha merker gitt av fagfolk som kan si ‘Dette er i samsvar med etiske standarder’ eller ‘Dette kommer fra folk som manipulerer informasjon’; informasjon er en farlig sak.»
Philippe de Villiers, forretningsmann, tidligere medlem av nasjonalforsamlingen og tidligere statssekretær for kultur, svarte:
«Et sannhetsdepartement er det Macron drømmer om, men han vet ikke at det allerede er blitt forestilt, i en bok av Orwell.»
Frankrikes anmodning om at EU skal sanksjonere «propagandister» og EUs beslutning om å iverksette vilkårlige tiltak uten engang å be Frankrike om bevis for lovbrudd eller tilby noen form for rettssikkerhet, signaliserer at det som skjer i Frankrike lett kan spre seg til resten av Europa. EU har allerede innført ødeleggende sensurtiltak for nettmedier og sosiale nettverk.
Digital Services Act
Europakommisjonen (EU-kommisjonen, som er EUs utøvende organ som utarbeider europeiske lover og direktiver og deretter håndhever dem) opprettet i 2023 Digital Services Act (DSA). Formålet er å kontrollere innholdet på sosiale medier og nettsteder (alle aviser, magasiner, TV- eller radiostasjoner har et nettsted) og forby innhold som defineres som «ulovlig» eller «skadelig». DSA bestemmer at sosiale medier og nettsteder må «overvåke det de publiserer» eller risikere høye bøter. Det er selvfølgelig EU-kommisjonen selv som bestemmer hva som er «ulovlig» eller «skadelig», slik at den kan treffe de avgjørelsene den ønsker.
Thierry Breton og Elon Musk. Foto: Virginia Mayo og Allison Robbert – begge via AP / NTB.
Under valgkampen i USA i 2024, da Elon Musk sa at han ville gjennomføre et intervju med den daværende kandidaten Donald Trump på X, det sosiale mediet Musk eier, sendte Thierry Breton, den daværende EU-kommissæren for det indre marked og tjenester og «hjernen» bak DSA, et brev til Musk hvor han sa at EU kunne ilegge X bøter hvis intervjuet inneholdt «ulovlig innhold».
Musk svarte at han ikke aksepterte trusler, og gjennomførte intervjuet. EU bøtelagte X med 120 millioner euro (om lag 140 millioner dollar) i desember 2025 for brudd på DSA. Musk beskrev EU-tjenestemennene som «Woke Stasi-kommissærer» og la til: «EU bør avskaffes».
DSA ble skrevet av ikke-valgte, uansvarlige, ugjennomsiktige og uavsettelige høytstående EU-tjenestemenn, og deretter vedtatt av Europaparlamentet, som ikke har noen reell makt og bare er et godkjenningsorgan for det EU-kommisjonen bestemmer. DSA ble ikke vedtatt av de nasjonale parlamentene i EUs medlemsland. Alle borgere i EUs medlemsland står nå overfor et påbudt krav som de aldri har samtykket til.
EU-kommisjonen er tilsynelatende ikke fornøyd med det, og planlegger angivelig å gå enda lenger. Den utarbeider en ny lov, «Chat Control», som vil tillate «automatisk skanning av privat innhold (tekster, bilder, videoer) sendt via meldingsplattformer som WhatsApp og Telegram, eller meldinger sendt til AI-plattformer (f.eks. ChatGPT) [som] vil finne sted ‘på klientsiden’, før kryptering, det vil si direkte på din telefon, nettbrett eller datamaskin».
«Chat Control»-programvaren vil deretter «videresende alt materiale som er merket som forbudt, til politimyndighetene». Dette vil innvarsle potensiell total kontroll over alle online-samtaler og umuligheten av å snakke fritt uten å bli overvåket.
Ytringsfrihet – en av hovedkomponentene i demokratiet, som går hånd i hånd med politisk frihet – er under alvorlig trussel i EU. En rapport karakteriserte EUs holdning til borgernes deltakelse på nettet som «Europas teknologilov har gjort europeerne til andreklasses digitale borgere».
Calin Georgescu, the winner of the first round of presidential elections, leaves the Court of Appeals after hearings in the appeal he filled following the Constitutional Court’s decision to annul the presidential elections in Bucharest, Romania, Monday, Dec. 30, 2024. (AP Photo/Alexandru Dobre)
I Rumanias presidentvalg i 2024 viste meningsmålinger at Calin Georgescu, den ledende kandidaten i første runde, ville vinne. Georgescu, som er svært kritisk til EU, gikk inn for at landet hans skulle gjenvinne mer suverenitet. Press fra EU, på bakgrunn av ubekreftede rykter om at han hadde dratt nytte av «russisk innblanding», førte til at avlysning av andre valgrunde. Da presidentvalget ble avholdt på nytt i 2025, ble Georgescu forbudt å stille.
I Tyskland er AfD (Alternativ for Tyskland) nå landets sterkeste politiske parti. Partiets program er nasjonalistisk og konservativt. AfD støtter fri markedsøkonomi og støtter den eneste demokratiet i Midtøsten, Israel. Tysklands innenlandske etterretningsbyrå, Forbundskontoret for beskyttelse av grunnloven, klassifiserte AfD som en «høyreekstremistisk» gruppe. Det er forståelig at rivalene, andre tyske politiske partier, åpenbart ville være glade for å se det forbudt og permanent utestengt fra det tyske politiske livet.
I Frankrike, den 31. mai 2025, dømte en domstol – under påskudd av misbruk av EU-midler – lederen av Nasjonal Samling, Marine Le Pen, til fire års fengsel og forbød henne å inneha offentlige verv i fem år. Le Pen, som var favoritt til å vinne presidentvalget i 2027, har anket, men det er usannsynlig at en domstol vil omgjøre dommen. Hennes partis nestkommanderende, Jordan Bardella, kunne også angivelig vinne presidentvalget, men sommeren 2025 beslagla politiet, på ordre fra den nasjonale finansanklageren, dokumenter om ham fra partiets hovedkvarter, og han forventes også å bli tiltalt og dømt under et eller annet påskudd.
Ungarns statsminister Viktor Orbán nekter å tillate masseinnvandring til landet sitt – som allerede var okkupert av det islamske osmanske riket i nesten 160 år (1541-1699). Han virker ikke ivrig etter å gå tilbake til det og er fast bestemt på å forsvare Ungarns suverenitet. Som et resultat står han overfor betydelig press fra EU, som inkluderer tunge bøter pålagt Ungarn.
De politiske standpunktene til den slovakiske statsministeren Robert Fico og den tsjekkiske statsministeren Andrej Babiš ligner Ungarns; også de kan snart møte de samme EU-straffene som Orbán.
Den italienske statsministeren Giorgia Meloni, som deler mange av Orbáns standpunkter, er foreløpig et unntak – hun har ingen problemer med EU. Italia har imidlertid allerede tatt imot et stort antall migranter. De utgjør nå omtrent 9 % av befolkningen, men begår angivelig 30 % av forbrytelsene, ofte mot andre migranter. I oktober i fjor oppfordret Human Rights Watch «Italia til å avslutte sitt migrasjonssamarbeidsavtale med Libya, og sa at avtalen ‘har vist seg å være en ramme for vold og lidelse, og bør oppheves, ikke fornyes’».
De som sitter med makten i EUs styringsstrukturer gjør alt de kan for å sikre at partier som er for nasjonal suverenitet og mot ukontrollert innvandring og islamisering av Europa, holdes utenfor makten, til tross for eksploderende støtte fra velgerne.
Historikeren Daniel Pipes kaller disse partiene «civilisatoriske»: deres hovedmål er å redde den europeiske sivilisasjonen, mens de som sitter med makten i EUs styringsstrukturer, ser ut til å være klare til å la den europeiske sivilisasjonen forsvinne.
USAs visepresident J.D. Vance sa at Europa er i ferd med å undergrave ytringsfriheten og sentrale demokratiske verdier, noe som sjokkerte de fleste europeiske ledere, men hver dag viser hvor rett han hadde, om ikke overdrevet diplomatisk.
Ifølge Trump-administrasjonens nasjonale sikkerhetsstrategi for 2025 er Europa ikke bare i tilbakegang, men risikerer «sivilisatorisk utslettelse». De fleste europeiske ledere virket igjen opprørte, fornærmede og sjokkerte, men ordene virker dessverre sanne.
Den fatale sårbarheten til alle demokratier er at politikere vanligvis er mer opptatt av å skaffe stemmer og beholde jobbene sine enn av hvor landene deres er på vei.
Å undergrave ytringsfriheten, mediefriheten og friheten til politisk valg – samt å behandle uenigheter om viktige spørsmål som utenrikspolitikk, innvandring, islamisering og nasjonal suverenitet som straffbare forbrytelser – har blitt en integrert del av utvanningen av den europeiske sivilisasjonen. Ideen om demokrati ble født i Europa, men europeiske land og EU er i ferd med å kaste den bort. Det ville være svært uheldig om gamle autoritære fristelser fra hundre år siden skulle dukke opp igjen i Europa, akkurat når de endelig så ut til å være utryddet.
De som sitter med makten i Frankrike og innenfor EUs styringsstrukturer, bryter i stadig større grad de grunnleggende prinsippene som det «europeiske prosjektet» ble grunnlagt på. Disse makthaverne virker likegyldige til muligheten for at de leder Europa mot en uopprettelig undergang.
Kjøp bøker fra Document Forlag her!
