Vi har fått en stat som stadig oftere vil beskytte oss mot oss selv. Det mest forunderlige er hvor godt vi synes å finne oss til rette med ordningen.
Statens vegvesen har funnet på noe nytt. Under det velklingende begrepet «nullutslippssoner» foreslås en generell lovhjemmel for automatisk kontroll og håndheving av trafikkregler. Også andre overtredelser skal senere kunne omfattes gjennom forskrifter.
Det er jo fiffig. Først skaffer man seg fullmakten. Så kan man finne ut hva annet den kan brukes til.
Bilens eier skal kunne holdes betalingsansvarlig selv om en annen kjørte. Klager man på gebyret, kan forsinkelsesrentene like fullt begynne å løpe.
Et aldeles fortreffelig arrangement. Særlig for øvrigheten, som både kan ilegge gebyret og innkassere pengene.
Det er noe nesten rørende ved den norske statens omsorg for sine undersåtter. Den vil beskytte oss, oppdra oss, finansiere oss, korrigere oss og helst også fortelle oss hva vi bør mene om det hele.
Og vi lar den holde på.
Vi bor i et av verdens rikeste land. Likevel kreves et stadig mer omfangsrikt apparat av byråkrater, kontrollører, rådgivere og andre offentlig lønnede formyndere for å holde dette vesle kongeriket i gang. OECD konstaterer at offentlige utgifter, målt mot fastlandsøkonomien, er høyest blant medlemslandene.
Man skulle tro at såpass kostbar administrasjon i det minste hadde gjort oss usedvanlig selvhjulpne.
Det motsatte synes snarere å være ambisjonen.
Staten har nemlig utviklet en nærmest bibelsk evne til å dele ut gaver den ikke selv har frembrakt. Først hentes pengene inn gjennom skatter og avgifter. Deretter deles de ut igjen som «støtte», «tilskudd» og «hjelpepakker», gjerne ledsaget av en smilende statsråd som forteller hvor mye regjeringen nå gir.
Gir?
Det er jo våre penger, for pokker. Eller verdier hentet fra våre felles naturressurser og oppsparte formue.
Givergleden er stor. Særlig når andre betaler.
Og som om vårt hjemlige byråkrati ikke var tilstrekkelig, har vi fått regelverksfabrikken i Brussel til å hjelpe oss med resten.
Norge har to ganger sagt nei til EU-medlemskap. Like fullt har tusenvis av EU-rettsakter funnet veien inn i norsk lov og forvaltning gjennom EØS-avtalen. Vi har ingen stemmerett når EU vedtar dem, men får være med på å innføre de EØS-relevante reglene her hjemme.
Det er jo også en form for deltakelse.
Den offentlige EØS-utredningen fra 2024 viser til et svært lavt kunnskapsnivå om EU og EØS i befolkningen, samtidig som den beskriver et demokratisk underskudd. Like fullt fremheves avtalens solide demokratiske forankring.
Javel. Men hvor opplyst er egentlig denne oppslutningen?
Vi har fått en eiendommelig forestilling om at ethvert vedtak som har passert Stortinget, dermed er uttrykk for folkets vilje. At vedtaket kan være resultatet av hestehandler, mindretallsregjeringers krumspring og politiske kompromisser som knapt noen velger kjenner igjen, synes mindre vesentlig.
Demokratiet er i formell orden. Da får vel folket være tilfreds.
Gro Harlem Brundtland uttalte i 2018: «Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt.»
Hun snakket om «feilinformasjon». Et aldeles vidunderlig ord.
For hvem avgjør egentlig hva som er feil? Beviselige usannheter? Ubekvemme fakta? Avvikende fortolkninger? Eller oppfatninger som ennå ikke har fått godkjentstempel fra dem som for tiden forvalter sannheten?
Det er selvsagt forskjell på løgn og uenighet. Men når disse blandes sammen, blir «feilinformasjon» et usedvanlig hendig begrep for dem som helst vil slippe å bli motsagt.
Pressen burde være en naturlig motvekt. Men i Medieundersøkelsen 2026 plasserte 54 prosent av de spurte journalistene seg til venstre for det politiske sentrum, mot 19 prosent til høyre.
Det gjør dem ikke automatisk til dårlige journalister. Men det er da lov å undres over hvor bredt meningsmangfoldet blir når dem som velger nyhetene, selv representerer et såpass skjevt politisk utsnitt.
Vaktbikkjen trenger ikke være kjøpt og betalt. Det holder at den har funnet seg en lun plass foran peisen og etter hvert synes at herrskapet er riktig hyggelige mennesker.
I mellomtiden fostrer vi en generasjon med tilgang til mer informasjon enn noen før dem, men ikke nødvendigvis bedre forutsetninger for å forstå den.
Vi har aldri hatt flere pedagogiske planer, læringsmål og strategier for kompetanseutvikling. Likevel fortsetter norske elevers ferdigheter i lesing og matematikk å falle. Kanskje vi skulle prøve med litt mer kunnskap og litt mindre holdningsoppdragelse? Det må da være grenser for hvor mye riktig man skal lære å mene før man har lært å lese ordentlig.
Utenfor klasserommet tar algoritmene over. Vi skroller, liker, deler og lar oss underholde i hjel. Komplekse spørsmål reduseres til følelsesladde øyeblikk. Og nå har vi fått kunstig intelligens til å hjelpe oss med tenkningen også.
Det kan bli riktig bekvemt.
Men det virkelig betenkelige er kanskje vår egen føyelighet.
Jo mer ansvar staten overtar, desto mindre forventes borgeren å bære. Og jo mindre ansvar borgeren er vant til å bære, desto lettere blir det å begrunne nye inngrep.
Vi protesterer litt, trekker på skuldrene og betaler. Så kommer neste avgift, neste forskrift og neste velmente inngrep.
Vi nordmenn er stolte av Grunnloven, demokratiet og vår frihetstradisjon. Etterkommere av mennesker som trosset havet, bygde landet og insisterte på retten til å styre seg selv.
I dag finner vi oss i at stadig mer av vår tilværelse skal reguleres, registreres, beskattes og kontrolleres. Gjerne av mennesker som forsikrer oss om at det hele er til vårt eget beste.
Staten er ingen velgjører som deler ut frihet etter søknad. Politikerne er våre tillitsvalgte, ikke våre foresatte. Byråkratiet er til for å betjene borgerne, ikke omvendt.
Det burde være elementært.
Men kanskje trenger vi ingen til å ta friheten fra oss. Vi synes å klare den jobben ganske utmerket selv.
Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!
