Trump-hysteriet har igjen vist seg malplassert, og det samme gjelder utskjellingen av dem som etterlyste diplomatisk innsats fremfor konfrontasjon når det gjaldt Grønland. For Trump tok ikke Grønland med makt, og ingen dansker ville støttet dét.
Vi har derimot fått en forutsigbar avtale, men som likevel er tung lesning for idealister som har glemt alt om realisme, innteressesfærer og brutal stormaktspolitikk.
Avtalen supplerer 1951-avtalen og stadfester Kongerikets suverenitet og grønlendernes selvbestemmelsesrett.
Strukturer betyr langt mer enn individer, også Trump. Enhver president ville ha stilt de samme kravene som Trump. En fra Demokratene ville bare ha gjort det på en høfligere måte. Og kravet var garantier som et selvstendig Grønland ikke kan løpe fra. Den nye avtalen leverer nettopp disse garantiene. Fordelene kunne oppnås uten en ny avtale, men Washington ville ha dem skriftlig.
Avtalen er et svar og en løsning – og som i all storpolitikk en midlertidig løsning – på tre geopolitiske konflikter som er skjerpet i vår tid, og som vil overleve Trump.
Den ene konflikten handler om at isen trekker seg tilbake, slik at Arktis blir farbar for handelsskip og militære flåter. Den russiske Nordflåten (Kola) må gjennom GIUK-gapet for å nå Atlanterhavet. USAs forsøk på å kjøpe Grønland allerede i 1946 skyldtes ikke minst dette forholdet.
USA har løst konflikten ved å etablere seg i nye forsvarsområder, med Narsarsuaq i sør og Mestersvig i øst. Narsarsuaq blir et knutepunkt for Nord-Atlanteren, mens Mestersvig gir utsikt over GIUK-gapet og innseilingen til Nordøstpassasjen. Sammen med Pituffik i nordvest dekker USA nå tre verdenshjørner i Nord-Atlanteren.
Den andre konflikten handler om å beherske rommet over Nordpolen med satellitter og missilsystemer; den korteste missilbanen mellom Russland og Nord-Amerika går over Nordpolen. Avtalen løser konflikten for USA, som nå vil modernisere og utvide Pituffik Space Base. Også Golden Dome nevnes i avtalens innledning som et svar på konflikten om rommet.
At dette er brennaktuelt, fremgår av at en russisk ekspert i RT bekrefter at Arktis er den opplagte ruten for interkontinentale missiler med atomvåpen, og at den amerikanske tilstedeværelsen nettopp anses som en akutt trussel. Kontroll over verdensrommet er med andre ord av avgjørende betydning for maktbalansen.
Den tredje konflikten handler om Grønland som en geopolitisk anomali, nemlig at Danmark hevder suverenitet over et territorium midt i USAs interessesfære, selv uten evne til å håndheve denne suvereniteten militært. Og det betyr jo i realiteten en ikke-eksisterende suverenitet, siden suverenitet er knyttet til evnen til å levere sikkerhet. Hvis USA forsvarer Grønland, hvorfor er da Danmark suverent?
Denne anomalien var tålelig for USA i en tid med lav rivalisering med de andre stormaktene. Men fremveksten av Russland og Kina forsterket konflikten, og selvstyreloven fra 2009 økte uklarheten om hvem som vil garantere sikkerheten om for eksempel tjue år. Grønlenderne har jo allerede lekt med tanken på å gi kineserne tilgang til kritisk infrastruktur med den famøse ideen om at Kina skulle bygge en flyplass i 2018. Det vil og ville amerikanerne naturligvis ikke tolerere.
Avtalen løser denne konflikten idet den fastslår at stater utenfor NATO ikke får opprette militære installasjoner, og at investorer fra land som hverken er medlem av NATO, NATO-partner eller EU-land, ikke kan få kontroll over særlig følsomme sektorer som kritisk infrastruktur og utvinning av råvarer. Dette innebærer selvfølgelig et visst reelt suverenitetstap for Grønland. Det er prisen et lite land må betale for å ligge der skjebnen (u)heldigvis har plassert det.
Fremtiden? Den blir spennende. For det vil på et tidspunkt komme motstand fra Moskva og Beijing. Den blir også kostbar. For Danmark forplikter seg til å styrke forsvaret i Arktis på land, til sjøs, i luften og i rommet.
Gratislunsjen er over.
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.
