Den nye forsvarspakten mellom USA, Danmark og Grønland representerer en ny epoke i bestrebelsen på å fornye og forsterke det militære forsvarssamarbeidet i nordområdene og den politiske overbygningen dette samarbeidet skal ha i fremtiden. Behovet for denne oppdateringen har lenge vært synlig og påtrengende. Avtalen vil også medføre konsekvenser for norsk nordområdepolitikk. Spørsmål som reiser seg, er hvorvidt man på norsk side har forståelse for den utviklingen som nå er åpenbar og som er bakgrunnen for USAs krav om et oppdatert og modernisert militært nærvær i Arktis.

Norge har også slike forsvarsproblemer som Grønland har slitt med. Det er problemer som ikke kan løses eller kompenseres av EU, men som de norske frieriene til EU snarere forsterker på denne siden av Atlanterhavet. USAs forsterkede nærvær på Grønland kan lett oppfattes i Moskva som en utfordring til forsterket kontroll over Barentshavet og det nordøstlige Atlanterhavet. En slik utvikling kan Norge bare kontrollere gjennom å gi USA en oppdatert rolle tilsvarende den de nå har fått på Grønland. Her må Norge holde EU på lengst mulig avstand.  Norge og EU har ikke nødvendigvis sammenfallende geopolitiske interesser.

Avtalen mellom USA, Danmark og Grønland er en intensjonsavtale (Memorandum of Understanding) som er utferdiget i tolv artikler og et vedlegg. Den har klare formål om å utvide eksisterende forsvarsavtaler for å sette partene effektivt og umiddelbart i stand til å utøve sitt respektive og felles ansvar på Grønland, inkludert å forsvare NATO-området, Grønland og det nordamerikanske kontinent. Avtalen er ikke tidsbegrenset.

Det er ingenting i avtalen som legger begrensninger på Grønlands rett til selvstyre eller som påvirker Danmarks konstitusjonelle forhold til Grønland. USA står fritt til å bygge opp, vedlikeholde og videreutvikle nødvendige forsvarsanlegg, inkludert ubemannede anlegg, over hele territoriet etter behov og i samarbeid med grønlandske myndigheter. USA har uinnskrenket adgang og rett til transport og kommunikasjon innenfor territoriet, inkludert territorialfarvannet.

Partenes sikkerhetsmyndigheter skal samarbeide om å motvirke spionasje på Grønland, og Danmark skal forsterke sin innsats for Grønlands sikkerhet i samarbeid med sine NATO-allierte. Ingen stat som ikke er medlem av NATO, skal tillates å opprette sine egne militære installasjoner på Grønland eller ha et militært nærvær der.

Gitt trusselen mot nasjonal sikkerhet og den offentlige orden som skyldes voksende anstrengelser fra fiendtlig hold for å utvide innflytelse og kontroll på Grønland, er partene enige om at stater eller investorer fra en stat som ikke er medlem av NATO, en NATO-partner eller EU, ikke skal tillates å ha kontroll, betydelig innflytelse over eller tilgang til ikke-offentlig informasjon som kan utgjøre en trussel mot nasjonal sikkerhet eller den offentlige orden innenfor sensitive områder eller virksomheter på Grønland.

Avtalen er ikke tidsbegrenset. Den skal, i likhet med medlemskapet i NATO, sikres fortsatt gyldighet også i tilfelle Grønland søker uavhengighet fra Danmark. Den trer i kraft når de nødvendige formelle prosedyrer er gjennomført av partene.

Vi finner ingenting i denne avtalen som bekrefter eller indikerer at de anklagene om maktovergrep fra USAs side skulle ha noe grunnlag i fakta. Avtalen er svært sjenerøs fra USAs side overfor det grønlandske samfunn, og Danmark, som med minimale ytelser og innsats får en troverdig forsvarspakt med verdens mektigste militærmakt. Realiteten er jo at Danmark fullstendig mangler både økonomisk og militær forutsetning for å forsvare Grønland og dermed oppfylle sine forpliktelser i NATO-pakten. Nå er det problemet løst på initiativ fra USAs president Trump.

For grønlenderne er denne avtalen desto mer verdifull fordi den fjerner det siste og mest alvorlige hinder for nasjonal selvstendighet. Med USA i ryggen kan grønlenderne endelig ta en beslutning om nasjonal selvstendighet uten å frykte fiendtlig innblanding fra stormakter som har andre interesser enn grønlendernes trygghet og velferd.

Gratulerer med dagen, Grønland!

Av Per Antonsen