Yngve Nedrebø 
Opp gjennom årene har det vært flere utredninger om «sårbare barn» i Norge. Det som bør slå oss, er at det tilsynelatende ikke er etablert en klar nok forståelse av hvem de sårbare barna er, og hvorfor de er sårbare?
I myndighetenes språk er «sårbare barn» ofte barn av foreldre med utfordringer knyttet til rus, eller som har opplevd psykisk og fysisk vold eller overgrep hjemme. Det er i hvert fall det som blir hevdet. Vi ser at det brukes nokså generelt om barn som har fremmedkulturelle foreldre, eller som har fysiske utfordringer. Alle barn som det offentlige ønsker å ta over omsorgen for, kaller de «sårbare». I denne språkbruken er det motsatte «robuste» barn. Det betyr at barnevernet ikke ønsker å ta over omsorgen for disse barna, som kan ha både straffedømte, pedofile og ekstremt voldelige foreldre!
Men de reelt sårbare barna finnes slett ikke først og fremst hjemme! «Sårbare barn» er barn som mangler sikkerhetsnett, som ikke finner forsvar og trygghet når de har bruk for det, og derfor er lette å utnytte av dem som ønsker å utnytte og misbruke barn. Foreldre og nettverk er normalt den beste beskyttelsen barn kan ha! Dersom foreldrene og nettverket blir fjernet, blir disse barna «sårbare».
Overgripere er normalt ekstremt flinke til å finne og manipulere sårbare barn. Barn som har vært under offentlig omsorg, framstår ofte som kuet, de er ikke vant til å bli sett, og de er søkende etter anerkjennelse. Alt dette setter dem i en posisjon der de spesielt lett kan bli ofre for overgrep. Dette vet vi, fra en rekke undersøkelser både i Norge og fra andre land.
Avsløringer
Drægebø-utvalget i Bergen var grensesprengende. Fylkesmannen nedsatte utvalget i 2001, etter at mediene hadde sluppet til ofre for barnehjemmene i Bergen 1954–1980. Historiene de fortalte, var sjokkerende. Misbruk, vold, savn, total mangel på kjærlighet. Den første reaksjonen til Bergens-politikerne var å prøve å bringe mediene til taushet. Da det ikke lyktes, truet byrådet i Bergen disse ofrene med rettssak og erstatningskrav om de ikke holdt munn!
«Byrådsleder Anne-Grethe Strøm-Erichsen inviterte Bergens Tidende til møte. Hun mente at de burde skjønne at disse sakene var foreldet og at skriveriene var en belastning for tidligere ansatte som ikke kunne forsvare seg.
Bergen byrett gav i januar 2002 kommunen medhold i at spørsmålet om brudd på menneskerettighetene ikke skulle trekkes inn i erstatningssaken.
Byrådet krevde at kvinnene måtte dekke kommunens rettsutgifter. Beløpet var ikke stort, men utløste irritasjon i opposisjonen og oppstandelse i mediene. En enstemmig bystyrekomite krevde dagen etter at dette ble kjent at byrådet skulle droppe pengekravet. Byrådet ga etter for kravet.
Under bystyremøtet mandag den 22. april 2002 gav byrådslederen inntrykk av å ha snudd i Morgensol-saken. Hun håpet på et forlik med de to kvinnene, og hun var villig til å ta på seg det politiske og moralske ansvaret for de overgrep kvinnene var utsatt for ved barnehjemmet. Byrådslederen lovet også å begynne arbeidet med en kommunal erstatningsordning, slik at den var klar når granskningsrapporten kom.»
https://www.ba.no/krim/staten-nekter-randveig-61-erstatning/s/1-41-2834754
(https://www.abcnyheter.no/nyheter/2008/10/25/75873/det-jeg-husker-fra-morgensol-er-kulde)
Noen av disse barna var i utgangspunktet kommet fra hjem med syke eller alkoholiserte foreldre. Men det var ikke det som gjorde dem spesielt sårbare! Det var tiden under offentlig «omsorg» som hadde skadet dem og blottstilt dem, og fratatt dem enhver mulighet for beskyttelse.
Presset fra mediene og allmennheten ble etter hvert for sterkt, og Bergens-politikerne valgte å snu. De åpnet for granskning. Da hadde kravet om granskning vært der helt siden 1945, men var blitt systematisk motarbeidet i 56 år. To generasjoner av barnehjemsbarn var gått bort før granskningen omsider ble et faktum.
Rapporten fra Drægebø-utvalget ble lagt fram i juni 2003:
«Barn ved flere barnehjem i Bergen har blitt utsatt for grove og krenkende fysiske og seksuelle overgrep. Et granskingsutvalg oppnevnt av Fylkesmannen i Hordaland har gransket forholdene på barnehjemmene i Bergen i perioden 1954–1980. Rapporten er rystende.»
Rapporten ble fulgt opp på nasjonalt nivå gjennom NOU 2004: 23 Barnehjem og spesialskoler under lupen— Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barnevernsinstitusjoner 1945–1980. Gjennom denne NOU-en ble funnene i Bergen stadfestet og gjort landsgyldig. Det kom på plass en erstatningsordning, der de som hadde vært utsatt for grove psykiske og fysiske overgrep, samt seksuelle overgrep, fikk kr 720.000. De som «bare» hadde vært utsatt for grov omsorgssvikt, fikk kr 300.000. Samlet utbetaling er kommet over to milliarder, selv om flertallet av dem som kunne vært berettiget til utbetaling, var døde. Og selv om det beløpet hvert enkelt offer fikk, egentlig var latterlig lavt.
Det som var blitt dokumentert, var at barn under offentlig omsorg hadde vært utsatt for fysiske, psykiske og seksuelle overgrep, fra ansatte, fra andre barn og unge, og fra utenforstående, som var blitt sluppet inn på institusjonene. Tilsynsordningene hadde sviktet, politiet hadde sviktet, barnevernstjenesten hadde sviktet, helsevesenet hadde sviktet. Ingen hadde kommet disse barna til forsvar. Det hadde vært levert en rekke klager og anmeldelser opp gjennom årene, men disse var som regel enten ikke registrert, eller de var bare lagt bort uten etterforskning eller annen oppfølging. Selvsagt ville slike klager også kunne føre til represalier mot barna.
Den eneste fornuftige konklusjon barna kunne trekke, var at det var bortkastet eller til og med farlig for dem å klage eller anmelde. Denne erkjennelsen har ført til en helt spesiell reaksjonsform hos mange av disse barna: De har gått amok. Det har ført til flere branner på institusjoner, og det har ført til at institusjoner er blitt fullstendig knust. Barna har mange ganger fortalt at de gjorde det for å påkalle oppmerksomhet og for å få noen til å lytte til dem. Flere av disse barna er blitt fengslet og dømt. Vi har fått uttalelser om at oppholdet i fengsel for dem var bedre enn det de hadde levde under på institusjonene.
Hver gang det er kommet avsløringer, har de ansvarlige beklaget, «lagt seg flate», erklært at de har «forbedringspotensiale», men at de nå har lært mye, og de har lovet bedring. Utrolig nok har de stort sett fått fortsette i sine posisjoner, eller de er blitt flyttet til mer lukrative posisjoner. Ikke noe tyder på at problemene er blitt mindre med årene. Men ansatte i barnevernet og ansvarlige politikere har forsøkt å late som om disse problemene bare tilhører fortiden! Og de har fortsatt å late som om det er barna som bodde hjemme som var de «sårbare»!
Da NOU 2009: 22 Det du gjør, gjør det helt – Bedre samordning av tjenester for utsatte barn og unge ble lagt fram, var fokuset på «sårbare barn i familien», ikke på sårbare barn i samfunnet!
«I lys av dette har utvalget definert utsatte barn og unge som barn og unge med sammensatte vansker og problemer, og som over tid har behov for tjenester og tilbud fra minst to av de instanser som er nevnt i mandatet. I dette ligger det at utsatte barn og unge kan ha en svært forskjellig bakgrunn og også høyst ulike behov. Utsatte barn og unge kan dermed være personer med lærevansker, med adferdsproblemer, med psykiske vansker, med fysiske eller psykiske funksjonsnedsettelser, med rusproblematikk, og barn og unge som har vært utsatt for omsorgssvikt eller vold, m.m.»
Interessant nok finner vi fylkesmann Svein Ludvigsen blant medlemmene i dette utvalget. Han markedsførte seg som en som var spesielt opptatt av de «sårbare» barna. Som kjent ble han i 2020 dømt til fengsel i fem år for grove krenkelser av barn og unge.
Saken avdekket grovt maktmisbruk og en kynisk utnyttelse av posisjon for å gjøre sårbare barn totalt sårbare, slik at de uten det minste håp om hjelp kunne utnyttes og krenkes seksuelt. Saken viste en mann i maktposisjon som blånektet for det han var beskyldt for, og som normalt ville ha vunnet fram i rettsvesenet gjennom den taktikken. Han hadde sørget for å få flere av ofrene ut av landet, for på den måten å redusere risikoen for seg selv. Vi vet at oddsene de sårbare har for å vinne fram hos norsk politi og i det norske rettsapparatet, er tilnærmet lik null.
Dommen mot Svein Ludvigsen er likevel ikke unik. De siste årene er det kommet ganske mange dommer mot personer som samfunnet har satt inn som omsorgspersoner for barn som det offentlige med tvang har tatt omsorgen for. Slik sett føyer det seg inn i den historiske linjen fra avsløringene om misbruk og overgrep i tidligere perioder. De sårbare er der, nå som før, og overgriperne er der også, akkurat som før.
Det har vært lagt fram en rekke sjokkerende rapporter. Tre eksempler:
Glassjenta-rapporten Dei forsto meg ikkje.
Fjeld-rapporten i Bergen, lagt fram i mars 2020. Den viste alvorlige feil i 9 av 10 saker. På direkte spørsmål bekreftet utvalgsleder Fjeld at det åpenbart forelå menneskerettsbrudd i de 9 – 90 % – av sakene.
Samnangerrapporten fortalte om barn som var «omsorgsplassert» på institusjoner, uten at det kunne sees noen fornuftig grunn til at de var tatt ut av hjemmet. De hadde ikke vært utsatt for vold eller misbruk, og faren, som de bodde hos, var slett ikke alkoholisert. På institusjonene var de blitt misbrukt og ødelagt, og «fullstendig fråteke sin barndom». Samfunnets svar var å dele ut stempelet «tilbakestående» til de ødelagte, uten at rapportskriverne kunne se noe grunnlag for en slik vurdering.
- Eitt barn er fullstendig fråteke sin barndom gjennom uforstandig offentleg omsorgsovertaking: Barnet står i dag fram som tydeleg skadd etter plasseringa.
- Utstrakt bruk av tvang og medisinering: Fleire av barna har vore utsett for tvang, medisinering og mishøveleg maktbruk.
- Manglande høyring av barna sine synspunkt: Det er ikkje sannsynleggjort at barna har fått medverka eller fått sine synspunkt vurdert.
- Manglande grunngjeving for splitting av søsken: Ingen av barna i dei tre sakene har fått vakse opp med eitt eller fleire søsken.
- Manglande dokumentasjon: Barnevernstenesta sine vurderingar er i gjennomgåande grad lite dokumenterte.
- Manglande hjelpetiltak: Barneverntenesta sette ikkje i tilstrekkeleg grad inn adekvate hjelpetiltak, framfor å velja meir inngripande tiltak.
- Mangelfullt tilsyn av fosterheim: Plikta til å følgja opp barn i fosterheim har ikkje vorte overheldt i samsvar med kravene i barnevernloven.
- Manglende kultursensitiv kompetanse: Det er ikkje tatt omsyn til barna sine krav på å kjenne sin etniske, kulturelle og språklege bakgrunn.
Og et eksempel på dom:
Denne siste saken kaster lys over flere skremmende forhold. Jenta som var utsatt for grove overgrep fra fosterfar, hadde gjentatte ganger anmeldt forholdene. Politiet neglisjerte systematisk anmeldelsene, inntil en nytilsatt jurist var ukjent med denne hevdvunne praksisen. Barnevernet lot fosterfaren, anklaget for grove overgrep, holde fram som fosterfar i månedsvis! Og det var barnevernets advokat Reidar Anderssen som stilte opp som forsvarer for en fosterfar som på det groveste hadde krenket de avtalene han hadde som fosterfar.
Barn som det offentlige har tatt omsorgen for, er i en svært mye svakere posisjon enn barn som bor i sitt naturlige nettverk. Gjennom omsorgsovertakelsene fjernes nettverket, uten at de sikkerhetsordningene som samfunnet skal sette inn, fungerer. Allerede Befring-utvalget slo fast at tilsynslegenes manglende evne til å se, var skremmende.
Det er derfor ikke noen spesielt spenstig påstand å si at barn under offentlig omsorg gjøres mer sårbare enn det de var på forhånd.
Det finnes flere store vitenskapelige undersøkelser av barnevernsbarnas liv og helse.
Barnevernsklienter i Norge 1990–2005: en longitudinell studie.
Backe-Hansen, Elisabeth; Madsen, Christian; Kristofersen, Lars B; Hvinden, Bjørn (2014). Barnevern i Norge 1990–2010. En longitudinell studie. ISBN: 978-82-7894-512-4. 208 s.
Svakheten med disse studiene er at de ikke undersøker årsakssammenhenger. Vi får vite hvor galt det har gått, men vi får ikke vite hvorfor. Derfor kan alle parter ta slike rapporter til inntekt for seg. Og det gjør de!
Funnene, og dette er etter at disse barna er tatt hånd om av det offentlige:
«Barnevernspopulasjonen» har 27 ganger høyere risiko for å bli drept som tilsvarende gruppe i Norge. Det er 2700 % høyere risiko!
De har 21,3 ganger så høy risiko for å dø av sinnslidelse eller rus.
De har 7,3 ganger så høy risiko for å dø av forgiftning.
De har 4,8 ganger så høy risiko for å begå selvmord.
Selv ved dødsfall av kreft kommer denne gruppen langt dårligere ut: 93 % høyere risiko for død. Og det er 536 % høyere risiko for dødsfall forårsaket i sirkulasjonsorganene.
75 % av barnevernsbarn som har vært på institusjon, har alvorlige psykiske skader, det samme gjelder 51 % av dem som har vært i fosterhjem.
Bare 8 % av disse barna i Norge får høyere utdannelse! Mot 45 % i resten av befolkningen.
Dette er ille! Men problemer knyttet til misbruk av sårbare barn er dessverre ikke et spesielt norsk fenomen.
Noen internasjonale eksempler
Gjennom de siste årene har den katolske kirke vært utsatt for dramatiske avsløringer i en rekke land (Irland, Skottland, Canada, Australia). Det er avdekket «hemmelige» gravplasser og massive overgrep. Den siste og så langt grundigste rapporten gjelder Frankrike. Den rapporten ble lagt fram høsten 2021 og konkluderte med at det hadde vært mellom 2900 og 3200 overgripere i den franske katolske kirken fordelt i perioden 1950–2020, og at rundt 330.000 barn hadde vært utsatt for overgrep.
«Den uavhengige kommisjonens leder Jean-Marc Sauvé sier at tallet på ofre er et anslag basert på vitenskapelige metoder. Rundt 80 prosent av ofrene er gutter.
Dokumentet er på 2500 sider, og den uavhengige kommisjonen har i to og et halvt år gjort en grundig gransking av arkiver i kirken, politiet og rettsapparatet, samt intervjuet hundrevis av vitner.»
«– Konsekvensene er svært alvorlige. Rundt 60 prosent av mennene og kvinnene som ble misbrukt, har fått store problemer i sitt følelsesliv og med sin seksualitet, sier Sauvé.»
«Rapporten tar for seg perioden 1950 til 2020, og den fastslår at rundt 3000 overgripere virket i kirken i perioden 1950–2020.
To tredeler av dem var prester, og de anklages for å ha stått for 216.000 av overgrepene. Når ansatte og medarbeidere som f.eks. lærere inkluderes, kommet tallet på ofre opp i 330.000.»
Denne rapporten har til dels gitt oss ny kunnskap, til dels har den gitt oss mulighet til å tallfeste konkrete størrelser på fenomener vi så langt har observert, men der vi ikke har hatt sikre tallstørrelser.
80 % av barna som ble utsatt for overgrep var gutter, og 60 % av barna som hadde vært utsatt for overgrep, fikk «store problemer» som følge av overgrepene. Rapporten legger til grunn at hver overgriper i snitt forgrep seg på 100 barn. I GJENNOMSNITT! Noen overgripere har selvsagt ligget langt høyere. Det er å anta at tilgang på barn har vært den regulerende faktoren, mer enn overgripers appetitt på å begå nye overgrep. Den katolske kirken har forsøkt å dysse dette ned, beskytte overgriperne, og har til og med angrepet ofrene dersom disse ikke ville holde munn! Akkurat som byrådet i Bergen.
Det er viktig å huske at det tallet rapporten har kommet fram til, rundt 330.000 barn utsatt for overgrep, kun er relatert til overgrep i ly av den katolske kirken. Det har uten tvil vært mange andre utenfor den katolske kirken som også utført overgrep mot franske barn. Totaltallene for barn utsatt for seksuelle overgrep i Frankrike må derfor dessverre antas å være langt høyere enn det som kommer fram i rapporten.
La oss ta denne kunnskapen med oss!
Tilbake til Norge
De siste årene har politiet brukt store ressurser på etterforskning av overgrep knyttet til den internasjonale aksjonen «Dark Room». Det er kommet flere dommer, til dels med svært lang straff etter norsk tradisjon, 16 og 19 års forvaring:
Dette viser oss er at det finnes aktive pedofile i Norge, som skruppelløst utnytter og skader barn. Det vi vet fra Frankrike, er at appetitten hos hver enkelt overgriper på ofre er svært høyt. Vi kan tenke oss at mange overgripere både vil bruke nett og fysiske møter. Vi vet at mange overgripere er ekstremt flinke til å finne sårbare barn, og at de plasserer seg i posisjoner der de har lett tilgang på barn, og da helst «sårbare barn», barn uten beskyttelse. Gjennom både «Dark Room» og andre avsløringer har vi forstått at de pedofile er godt organisert, og at de bruker store ressurser på å skjule sine spor.
Vi kan vise til VGs avsløringer høsten 2021:
Og ikke minst serien om Fosterfaren og fostersønnen Amir.
Amir var en norsk-pakistansk gutt som valgte å ta livet sitt i slutten av januar 2021. Han var blitt tatt av barnevernet da han var 10 år gammel, og hadde vært plassert på en rekke ulike institusjoner, med katastrofalt dårlig resultat, før han som 15-åring ble fostersønn til en norsk barnevernsansatt. Fosterfaren stod fram på fjernsyn en rekke ganger (fra 2011) og advarte bl.a. om overgrep mot barn under omsorg!
https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/201112/NNFA19120811/avspiller
Amir var en «sårbar gutt». Han var fremmedkulturell og skilsmissebarn, og han bodde hos en mor som hadde utfordringer knyttet til alkohol. Men han ble gjort uendelig mer sårbar av det systemet som hevdet at det skulle beskytte ham! Mange forskjellige institusjoner, så i et fosterhjem der han etter hvert avslørte å ha blitt systematisk seksuelt misbrukt. Men det å bli misbrukt ukentlig, var likevel bedre enn å være på institusjon! Han fant seg lenge i overgrepene. Men de gav ham fortvilelse, skam og depresjon. Familien ble triste, men ikke overrasket, da Amir valgte å avslutte livet sitt. Selvmordshyppigheten blant disse barna er svært mye høyere enn blant jevnaldrende i Norge. Slik har det vært svært lenge. Gutter som har vært utsatt for seksuelle overgrep, synes å ha spesielt høy risiko for selvmord.
Amir bet i seg overgrepene. «Hvem ville tro på en pakkis», sa han. En dag i 2016 ble Amir invitert til et møte av en av barnevernstjenestene i Oslo. De visste mye om ham, at han hadde vært fostersønn og hvem han hadde vært fostersønn til. Barnevernet hadde hørt historier om denne fosterfaren, som hadde vært tilsatt i barnevernet, men der han var blitt sparket, og der fosterfaren hadde gått til sak om «usaklig oppsigelse». Barnevernet ville vite mer om hva som hadde foregått. Amir fortalte og forklarte, og etterpå ble han bedt om å anmelde fosterfaren for seksuelle overgrep.
Amir mente det var bortkastede ressurser å anmelde, for hvem i politiet ville høre på ham? Amir var en intelligent gutt, og hans analyser var selvsagt ganske presise. Politiet brydde seg lite. Rett nok bestemte de seg etter en tid for å ta ut tiltale mot fosterfaren, men etterforskningen var slett, og er etter hvert kraftig kritisert. VG har i arbeidet med gravingen i forbindelse med sitt oppslag, funnet en rekke forhold som politiet ikke fant. Hva kunne politiet ha funnet, om de hadde brydd seg? En fosterfar, ansatt i barnevernet, etter hvert gründer med to store private selskaper som hadde fått ansvaret for å fordele barnevernsbarn til fosterforeldre! Var reven sluppet inn i hønsegården, nok en gang? Selskapene hadde stor aktivitet og tjente mye penger. Skulle ikke politiet ha etterforsket selve «forretningsideen» hans? Hvem leverte han sårbare barn til?
Amir og hans bror hadde fortalt at de hadde fått tilbud om 100.000 kroner hver fra fosterfaren dersom de ville trekke anklagene. De fortalte det til politiet, og det ble tatt inn i tiltalen.
Saken mot fosterfaren ble stadig utsatt, fordi politiet måtte etterforske mer, fordi forsvareren til fosterfaren ikke kunne møte, på grunn av korona osv. For Amir ble det en bekreftelse på alt i hans skepsis mot politi og rettsvesen, og etter enda en utsettelse, orket han ikke mer i januar 2021.
Da saken mot fosterfaren kom opp i Oslo byrett i april i år, var den først kraftig redusert. Siden anmelder ikke lenger var blant oss og kunne utspørres, droppet politiet anklagene om seksuelle overgrep. For den delen som ble tatt til domstol – påstander om tilbud om bestikkelser mot å trekke anklager, ble han frifunnet. Familien til Amir følte seg sveket, og har arbeidet for anke og ny behandling. De har drevet mer avansert etterforskning enn politiet og har funnet andre ofre for fosterfarens seksuelle overgrep. Det har politiet pussig nok ikke greid!
Saken mot fosterfaren kommer opp på ny. Advokatene hans vil nok ganske sikkert på ny forsøke å utsette saken, for å kunne påberope det som grunnlag for lavere straff dersom han blir dømt. Oppslagene i VG har gjort det nødvendig for politiet å komme på banen igjen. De har fått nye vitner. Medienes interesse for saken øker sannsynligheten for en fellende dom denne gangen.
Det er ikke noen god attest for det norske rettssystemet at det er omtale i mediene som synes å bestemme om tiltalte frifinnes eller dømmes!
Norge og EMD
Norge er nå dømt i den europeiske menneskerettsdomstolen i 14 barnevernssaker. Tallet er oppsiktsvekkende høyt. Bare rundt 2 % av klagene til EMD slippes igjennom til behandling, og en liten andel av disse fører til fellende dom. Det er oppsiktsvekkende ikke minst på grunn av domstolens prinsipp om «subsidiarity»: Domstolen skal ikke avgjøre hver klage for å sikre at et bestemt menneskes menneskerettigheter overholdes. Domstolen skal gjennom sine dommer korrigere myndigheter og domstoler i hele Europa – slik at en eneste dom i EMD skal være nok til å korrigere krenkende praksis, ikke bare i landet som dømmes, men i hele jurisdiksjonsområdet til EMD.
EMD er som domstol konservativ og forsiktig. Den bygger på skriftlig materiale, det vil derfor være prosess mye mer enn beviser som blir vurdert. Derfor er det oppsiktsvekkende at Norge er dømt så mange ganger innenfor et saksområde. Det forteller at domstolen har svært liten tro på at Norge selv makter å korrigere sin praksis på dette feltet. Ministerrådet skal påse at Norge retter seg etter dommene fra EMD. De har gitt uttrykk for at de ikke er fornøyd med Norge!
Oppsummering
Norge er avslørt av EMD, EUs ministerråd og FN. Norge er avslørt av Dagbladet, VG og BBC. Norge gir ikke beskyttelse til «sårbare barn», men beskytter oftest overgriperne. Det er som i den katolske kirke.
Norge prøver å ta fokus vekk fra de reelle problemene, og prøver å skyve ansvaret over på barn og foreldre.
Det er vår plikt å hindre at fokus tas bort fra de reelle problemene. Det er vår plikt å forsøke å skaffe beskyttelse for disse barna.
Yngve Nedrebø.
Historiker. Pensjonert statsarkivar i Bergen.
Notat 9. desember 2021 YN.
Red.anm.: Norge er per i dag dømt 36 ganger ved Den europeiske menneskerettsdomstolen, men det synes ikke å gjøre inntrykk på hverken myndigheter eller medier.
