Den sannhetssøkende pressen er forferdet over fremgangen til partiet AfD i lokalvalgene i Tyskland. Men ingen har forklart sine lesere og lyttere hva årsaken til fremgangen er. Dermed har norsk presses dekning av valget endt ut i en kollektiv elendighetsbeskrivelse.
– Hva gikk galt i Tyskland?
Spørsmålet ble stilt i NRK Studio 2 den 7. september i forbindelse med valget i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt.
Partiet Alternative für Deutschland (AfD) fikk en oppslutning på imponerende 43,8 prosent og ble det suverent største partiet, med en oppgang på hele 23 prosentpoeng siden valget i 2021.
For det meste gikk dette ut over Kristendemokratene CDU, som fikk 17,2 prosent, en nedgang på 19,9 prosentpoeng. Men også Fridemokratene gikk på en smell. De mistet 3,8 prosentpoeng og havnet under sperregrensen, på 2,6 prosent.
Sosialdemokratene SPD lå stabilt lavt på 9,3 prosent, mens noen velgere trolig tok veien fra Venstrepartiet Die Linke (Tilsvarende Rødt/SV) som falt 2,4 prosentpoeng til 8,6 prosent, til De Grønne «Die Grünen» (Tilsv. MDG) fikk et løft på 3 prosentpoeng, til 8,9 prosent.
Av NRK, som sverger til Vær Varsom-plakatens punkt 1.1, som lyder: «En fri, uavhengig og sannhetssøkende presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn», fikk ikke lytterne vite noe annet enn at noe hadde gått alvorlig galt i Tyskland.
– Ryster Tyskland
Dagbladets sjefredaktør Gunnar Stavrum må ha vært fornøyd med dette lokkemiddelet, ettersom den sto på trykk både på selve valgdagen i Sachsen-Anhalt 6. september og dagen derpå, da med tillegget «og Europa».
Sjefredaktør i Dagbladet Gunnar Stavrum i Dagbladet leder an i elendighetsbeskrivelsen. Foto: Javad Parsa / NTB
Leserne som åpnet lenken valgdagen, fikk «– Total krise» i krigstyper midt i fleisen. Dagen derpå fikk leserne vite at valget også ryster Europa.
Språket vitner om en redaksjon i sjokk. Den gjorde ingen forsøk på å forklare leserne hva som er årsaken til den voldsomme fremgangen til AfD. Det leserne får vite, er at «Ytre Høyre er på fremmarsj«.
«Ytre Høyre» – dette er kodebegrepet for fascist i både ubestemt og bestemt form flertall: fascister og fascistene.
I omtalen dagen etter valget begrenser Dagbladet seg til å skrive følgende om fremgangen til AfD: «Det får næring fra Innvandringsmotstand, industri-nedleggelse, dyrtid, fravær av økonomisk vekst, EU-skepsis eller motstand, likegyldighet overfor Ukraina, og kulturkrig og motstand mot det vi gjerne oppfatter som ‘det moderne'». Dypt vil eller klarer ikke Dagbladets redaksjon å gå sin søken etter sannheten bak resultatet i et demokratisk valg i Europas mest folkerike land.
– Tysklands nazistiske fortid
Dagbladet-journalistene Ingvild Tvervang og Håvard Steffensen skriver helt ukritisk om «brannmuravtalen», som er et konsensus blant de store partiene om ikke å samarbeide med AfD, etter at partiet ble valgt inn i Forbundsdagen (nasjonalforsamlingen) i 2017.
Journalistene legger til følgende: «Dette er et spørsmål om ryggrad i et land som for 97 år siden – i 1933 – inviterte et annet ytre høyre-parti inn i regjering. AfD er et parti med deler av ideololgien og identiteten knyttet til Tysklands nazistiske fortid».
Dermed forteller Dagbladet svart på hvitt hva de mente med «ytre høyre på fremmarsj».
Hvordan Dagbladet kommer til at 1933 er 97 og ikke 93 år siden, vet bare Dagbladet.
At Elon Musk gratulerte på X og skrev at «Tyskland kan nok en gang bli et sted det er verdt å investere i», falt redaksjonen i Dagbladet svært tungt for brystet.
Ap-politiker som ekspertkommentator
For å forstå hva som foregår, hentet Dagbladet inn Jette Fugelsnes Christensen som ekspertkommentator. Hun satt i Arbeiderpartiets sentralstyre i perioden 2015–2021. I denne sammenheng presenteres hun som statsviter, forfatter og tidligere stortingspolitiker.
Jette Christensen, fra Ap-politiker til ekspertkommentator i Dagbladet. Foto: Terje Pedersen / NTB
Hun ble i sin tid avslørt som informanten til daværende VG-kommentator Fridthjof Jacobsen i prosessen mot Trond Giske. På den omtalte «pølsefesten» til Giskes rival, Hadia Tajik, ble Jacobsen og Christensen avslørt som kjærester, noe som medførte at Jacobsen måtte trekke seg som VG-kommentator, for så å dukke opp som DN-kommentator noen måneder senere.
For øvrig befant Dagbladets politiske kommentator Marie Simonsen seg på den samme pølsefesten, sammen med store deler av norsk presse, for å feire at Trond Giske ble strippet for alle partiverv.
– I motsetning til andre antidemokratiske partier på høyresiden som har vokst i det siste, så har AFD radikalisert seg. Jo mer radikalisert de blir, dess flere velgere får de, opplyste Christensen til Dagbladet.
Heller ikke hun kommer med noen forklaring på den voldsomme fremgangen til AfD, ut over at «de etablerte partiene har ikke klart å finne en strategi som fungerer i møte mot partiet».
Hun gjentar påpekningen av at AfD er antidemokratisk, autokratisk og har koblinger til høyreekstreme, og mener tyskerne trenger en redningsaksjon for å redde demokratiet.
Det var jo akkurat gjennomført et demokratisk valg der folket fikk tale. Det er derfor uklart hva slags «redningsaksjon» den tidligere Ap-politikeren så for seg. De sannhetssøkende journalistene i Dagbladet var heller ikke nysgjerrige på å finne ut av det.
– Ulv i fåreklær
Når den sannhetssøkende avisen VG skulle kommentere valget, hentet de sitt ekspertvitne fra den venstreorienterte tankesmien Agenda, Astrid Sverresdotter Dypvik, som har vært debatt- og kronikkredaktør i Klassekampen.
Astrid Sverresdotter Dypvik, fra Tankesmien Agenda. Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB
– Siegmund er morsom og når bredt, men han er en ulv i fåreklær, uttaler hun til VG. Hun sikter til AfDs toppkandidat i Sachsen-Anhalt, Ulrich Siegmund.
Hun kaller partiets regjeringsprogram radikalt, blant annet fordi det krever innstramning i innvandringspolitikken og remigrasjon. Også hun unngår å fortelle leserne hvorfor mer enn 4 av 10 velgere ønsker noe slikt, og etterlater et inntrykk av at tyske velgere er blitt lurt.
«Dette er Tysklands farlegaste mann», lød det i statskanalen NRK en uke senere. NRK siterte Der Spiegel, og det handlet igjen om Ulrich Siegmund. Igjen handlet det om hans vinnende vesen.
Siegmunds vennlige, uformelle og imøtekommende fremtoning ble fremstilt som en felle som kunne lure tyskerne til å bli nazister igjen.
«Ikke gjør Tyskland ekstremt igjen»
Elendighetsbeskrivelsen var en gjenganger i alle etablerte norske sannhetssøkende pressekanaler. Budskapet var det samme. Ingen lesere eller lyttere fikk opplyst hva som var årsaken bak den nye politiske hverdagen i Tyskland.
Den sannhetssøkende avisen Aftenposten publiserte parallelt en rekke lignende saker, ukritisk spekket med gloser som «ytre høyre», uten å komme med en eneste forklaring på hvorfor tyskerne var blitt så «høyreekstreme».
Frykten i norske sannhetssøkende medier bygget seg opp mot de neste delstatsvalgene, i Mecklenburg-Vorpommern og Berlin 21. september. Dagen før forberedte Aftenpostens kommentator Halvor Hegtun sine lesere på det verste med et håp om at utfallet «Ikke gjør Tyskland ekstremt igjen».
Enda han har vært avisens Berlin-korrespondent, på 1990-tallet, og formodentlig følger bedre med i tysk politikk enn gjennomsnittsnordmannen, kom heller ikke han med noen forklaring på årsaken til valgutfallet han fryktet ville skje.
I stedet blandet han inn Trump. Han erkjenner at valgresultatet i Sachsen-Anhalt to uker tidligere var «så vondt å svelge». Han hadde tatt turen til Riksdagens glasskuppel. «Den skal symbolisere åpenhet, gjennomsiktighet og nærhet mellom velgere og valgte. Ikke minst skal den markere et brudd med fortidens tyske regimer», skriver Hegtun, og bygget opp til en forestilt skuffelse.
Han ramser opp «Industrien stagnerer. Kjøpekraften løfter seg ikke. Det gjør derimot strømprisen, bensinprisen og tilstrømningen av utlendinger, mye på grunn av krigen i Ukraina. Alt sammen sliter på tilliten til politikerstanden, som strever der nede i salen under kuppelen.» Men han klarer ikke å fortelle Aftenpostens lesere hvorfor tyskerne vil ha det slik.
Han utelater masseinnvandringen fra Afrika, Midtøsten og Sør-Asia, og dets økonomiske, sosiale, sikkerhetsmessige og politiske følger. Samme dag sto en svært kritisk sak om tidligere forbundskansler Angela Merkel på trykk i britiske The Times, «Angela Merkel was the true extremist of our age. History will judge hyperliberals as the vandals who dissolved our borders and ignored Putin’s threat».
Document antar at Hegtun ikke har lest den, ettersom den saken forteller det som ingen medier i den etablerte norske pressen har klart – nemlig å fortelle lesere, seere og lyttere hvorfor tyskerne velger som de gjør.
Den varslede skuffelsen
Dagen etter kom den store skuffelsen. AfD ble også det største partiet i Mecklenburg-Vorpommern, med 38,2 prosent, opp 21,5 prosentpoeng fra 2021. Dermed ble sosialdemokratene SPD skjøvet ned fra pidestallen med 4,1 prosentpoeng, til 35,5 prosent. Både kommunistene og De Grønne holdt seg så vidt over sperregrensen, men var ned, mens CDU med 4,9 prosent, ned hele 8,4 prosentpoeng, forsvant ut av parlamentet.
Selv i Berlin gikk AfD kraftig frem, med 7,2 prosentpoeng, til 16,3 prosent, og ble hovedstadsregionens tredje største parti. CDU mistet ledelsen med 18,8 prosent, ned 9,4 prosent.
Sosialistene og kommunistene i Die Linke ble største parti, med 25,7 prosent, opp 13,5 prosentpoeng, som hovedsakelig var velgere som kom fra SPD, som gjorde et historisk svakt valg i Berlin, med 12,1 prosent, ned 6,3 prosentpoeng, og Die Grünen, som gikk ned 4,1 prosentpoeng til 14,3 prosent.
Hvorfor Tyskland og Europa ble rystet på denne måten, for å bruke Dagbladets uttrykk, er det offisielt kanskje ingen lesere, lyttere eller seere av etablerte sannhetssøkende norske medier som vet.
