Flere og flere unge tyskere vender seg mot høyre. AfD vinner terreng blant førstegangsvelgere, og radikale ungdomsgrupper vokser.
Akkurat som i Norge er Tyskland rammet av en tydelig høyrevind, særlig blant unge gutter.
Die Welt beskriver konsekvent de nye grupperingene som tiltrekker seg unge mennesker som «den ekstreme høyresiden», og stiller spørsmålet: Hvorfor lykkes de så godt med å vinne unge menneskers sympati?
For et parti som Die Heimat er det greit å ta i bruk begreper som høyreekstrem. Partiet het fram til juni 2023 Nationaldemokratische Partei Deutschlands. Det er ikke fryktelig langt unna nasjonalsosialisme, som nazistene kalte partiet sitt.
Die Heimat står for völkisch-nasjonalisme, revansjisme, høyreekstremisme og nynazistiske strømninger. Partiet har svært liten politisk oppslutning og mangler representasjon i nasjonale og regionale parlamenter.
I januar 2024 vedtok Tysklands forfatningsdomstol (Bundesverfassungsgericht) å stenge partiet ute fra statsfinansiering og skatteletter i en periode på seks år, uten å forby selve partiet.
Politiske fiender av Alternative für Deutschland (AfD) forsøkte den gangen å knytte sammen AfD og Die Heimat. Dette falt på sin egen urimelighet: Die Heimat var (og er) et knøttlite parti som har klare nynazistiske trekk, mens AfD er Tysklands største parti, som ikke har noen antidemokratiske poeng i sitt partiprogram.
Enkelte tyskere som i ungdomstiden tilhørte høyreorienterte grupper, har senere i voksen alder meldt seg inn i AfD. En av disse er Daniel Fiß, som i dag er i 30-årene. Fiß var tidligere involvert i Ungnasjonalistene, senere Identitærbevegelsen.
I dag er han med på å organisere AfDs valgkamp i Mecklenburg-Vorpommern. Målet hans er politisk makt, skriver Die Welt.
Er ikke absolutt alle som engasjerer seg i politikk, ute etter politisk makt? Hva er ellers poenget med politisk aktivitet?
For øvrig er AfD det klart største partiet i Mecklenburg-Vorpommern, med 35–36 prosents oppslutning, foran de tyske sosialdemokratene SPD, som i dag sitter med makten og delstatens ministerpresident Manuela Schwesig. SPD har en oppslutning på 27–29 prosent. Regjeringspartiet CDU er helt nede på i underkant av 10 prosents oppslutning.
Delstaten holder valg 20. september, to uker etter delstatsvalget i Sachsen-Anhalt, hvor AfD under Ulrich Siegmunds ledelse har gode muligheter til å oppnå rent flertall. Det vil ikke partiet oppnå i Mecklenburg-Vorpommern, og siden alle andre tyske partier blankt avviser alle former for samarbeid med AfD, vil ikke partiet oppnå reell makt i delstaten.
Mecklenburg-Vorpommern ligger i det som tidligere var Øst-Tyskland. Studentrepresentanter i Øst-Tyskland advarer om en nedgang i demokratiske verdier, skriver Die Welt. Partier som Die Grünen (De Grønne) anses å ha «demokratiske verdier».
Valgene i dagens Tyskland ser ut til å forskyve maktbalansen mot det de med tradisjonelle, sosialt akseptable politiske holdninger beskriver som ytterpunktene. Unge tyskere bidrar sterkt til denne trenden.
I det føderale valget i 2021 stemte velgere i aldersgruppen 18–24 primært på De Grønne og FDP (Frie Demokratiske Parti). Fire år senere ledet Die Linke (Venstrepartiet) og AfD an i denne aldersgruppen.
Unge mennesker tiltrekkes av aktivitet på sosiale medier, og unngår kjedelige TV-debatter. På Instagram og TikTok poserer unge kvinner med «hvit makt»-gester, og unge menn fremstår maskerte, nasjonalistiske og som om de er klare til kamp.
Så lar de seg inspirere av hverdagen, på skoler som er preget av alle problemene masseinnvandringen har ført til, samt enkelthendelser som gjør inntrykk.
Et eksempel er Lilly Baginski (23). Hun vokste opp i en liten by sør for Ludwigshafen, med en konservativ mor og en mer venstreorientert far. Med andre ord et relativt balansert hjem politisk sett. Selv var hun aldri interessert i politikk.
Baginski begynte å utdanne seg til sykepleier. Dermed havnet hun midt i sentrum for alle restriksjoner i forbindelse med covid-19, noe hun mislikte sterkt.
«Jeg likte ikke systemet, måten ordrer ble sendt ned ovenfra, og friheten vår ble begrenset», sier hun nå.
Selvsagt var det unge mennesker som betalte den høyeste prisen for den politiske undertrykkelsen vi opplevde i disse marerittårene.
Så oppdaget hun andre ting som plaget henne, som at det i nabolaget hennes i Ludwigshafen ikke lenger finnes en tysk restaurant hvor hun kan spise lunsj bestående av tysk mat.
«Kanskje et bakeri, men rett ved siden av er det et arabisk bakeri.»
Hun er kritisk til massemigrasjonen.
«Jo mer du går ut og opplever eller leser, desto mer plager det deg», sier hun.
Og hun er ikke alene: 38 prosent av unge i Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen oppgir migrasjon som sin største bekymring. Bare frykten for krig er mer utbredt.
Så skjedde det noe som Baginski i dag beskriver som et avgjørende øyeblikk. Hun var i Mannheim 31. mai 2024, da en afghansk mann knivstakk den kjente islamkritikeren Michael Stürzenberger på Mannheims markedsplass.
Baginski hadde vurdert å delta på Stürzenbergers demonstrasjon. Men hun fikk aldri sjansen. Angriperen skadet Stürzenberger alvorlig. Politibetjent Rouven Laur døde i et forsøk på å stoppe angriperen.
Mens Baginske tidligere kledde seg i jeans, går hun i dag med kjole eller skjørt, med håret flettet på klassisk tysk gammeldags vis. Hun er opptatt av tradisjonelle familieverdier, nasjonal stolthet og «remigrasjon». Dette anses tydeligvis som høyreekstremt i dagens Europa.
Generation Rechts https://t.co/jkeFtAh0V4 pic.twitter.com/eJ3DW5cPIy
— WELT (@welt) August 30, 2026
Selvsagt er det flere momenter å kritisere innen denne ungdomsbevegelsen. En lærer i Burg Spreewald-regionen i gamle Øst-Tyskland sier at han daglig konfronteres med høyreekstreme symboler, skrifter og sangtitler. Elevene kommer på skolen med kampstøvler, barberte hoder og bomberjakker.
Slike ting bør man reagere på, og man bør også reagere når Die Heimat sier at de ønsker å ta tilbake alt som Tyskland tapte på slutten av andre verdenskrig.
Men ingen viser vilje til å reagere på Gaza-supporterne, palestina-støttende jødehatere som hyller Hamas og hater Israel.
Folk som vifter med palestinske flagg mens de ustanselig roper «From the river to the sea», får som regel gå i fred uten at politisk korrekte tyskere hever et øyenbryn. Det samme kan vi se over store deler av Vest-Europa.
Det er med andre ord ikke noe problem med ekstremisme, så lenge man er ekstremist på «riktig» måte, og kosentrerer seg om erklæringer som i praksis er en oppfordring til Holocaust 2.0.
