En utkastelse av Hans Rustad vil kun fungere som en bekreftelse for dem som ser redaktører som et samstemt laug uten plass for avvikere. Men slik er ikke det norske medielandskapet. Redaktørene er ikke kollegaer, og ofte er de rykende uenige. Begynner foreningen å kaste ut medlemmer på grunn av meninger, uansett hvor outrerte de er, åpnes en ny dør. Det er ikke gitt at det bare er ytre høyre som kan havne i flomlyset om det da strammer seg til.
Foreningens viktigste formål er å sikre norske redaktørers frie myndighetsutøvelse, uten innblanding fra eiere eller myndigheter.
Skurdal ser riktig: Det er mye mer som står på spill her enn person med meninger. Det er noen fundamentale prinsipper for en fri offentlighet. Og den bramfrihet folk roper på sensur med, er skremmende, fordi de åpenbart ikke har noe problem med det.
De er så sikre i sin sak. Det er faktisk ingen jeg har sett som har reflektert over redaktørinstituttet slik Skurdal gjør.
