Jeg nærer en sunn skepsis til IKEA. Et langt liv har lært meg det. Om det lønner seg, kan imidlertid diskuteres. Min forargelse og rettferdige harme har sjelden gitt avkastning. Men derimot utrolig mye spilt tid, svette, uryddig sveis og sene nattetimer (hvor er den helvetes bolten?).
Point of no return. Herfra er alt på eget ansvar. (Foto: Yan Friis)
IKEA begynte beskjedent i et lokale på Nesbru i Asker i 1963. Lageret lå et godt stykke unna, så privatbil var en absolutt forutsetning. IKEA ble av ukjente grunner ganske populært (jeg kan ikke huske et eneste besøk med glede – hverken som barn eller voksen), og i 1975 flyttet de til sitt nåværende hovedkvarter på Slependen. Furuset gjelds ikke, det er bare en korporal i forhold, en attpåklatt fra 1998. Men dessverre konstruert og innredet etter samme mal, noe som ga uventede komplikasjoner for noen år siden, da vi hyret snekker til å hjelpe oss med å innebygge og montere garderobeskap på soverommene.
En sen og mørk ettermiddag, vinterstid, rett etter jobb, bar det ut på IKEA for å plukke skapmodeller. Vi hadde avtalt møte med snekkeren i garderobeavdelingen klokken 18.00 presis. Han var ikke å se. Jeg ringte ham, og han svarte: «Hvor er dere?» «I garderobeavdelingen», sa jeg. «Jeg ser dere ikke», sa han. «Det er et par her med en skrikerunge, så du kan bare gå etter lyden», sa jeg.
Snekkeren hørte ingen skrikerunge. Han påsto med stigende – ja, nærmest truende irritasjon – at han var der vi var. Da først gikk det et lys opp for meg: «Du er på Slependen?» «På Slependen?? Nei, jeg er da på Furuset!»
Det hadde aldri slått meg at folk som bor på den andre siden av Oslo, tenker Furuset når man avtaler å møtes på IKEA. Nå lærte jeg at det bare er Røa-folket som søker mot Asker. Uansett nektet jeg å kjøre hele veien til Furuset i vintermørke og kø. Det er alltid kø på østkanten. Dermed måtte den svært ergerlige snekkeren sette seg i bilen og kjøre til Asker, mens vi benyttet sjansen til å spise på kafeen. Her var jeg så lettsindig å bryte kjøttbolle-tradisjonen og heller bestille to stykk kastevåpen med potatismos og noen rare sauser. En plombe i jekselen gikk etter tre tygg.
Pigwings. En tallerken med noen ubestemmelige sauser, en klatt potatismos og to kastevåpen av herdet gummi. Jeg slo forbigående opp et gammelt kjevebrokk.
Det ble en sen kveld på IKEA. Og snekkeren inkluderte det på regningen, skulle jeg oppdage noen uker senere.
Men denne irriterende opplevelsen, som IKEA burde påtatt seg alt ansvar for, – ja, egentlig skulle de betalt snekkeren, ikke vi! – denne opplevelsen tar likevel ikke kaka (som man sa før i tiden, den gang folk syntes det var koselig med lavalampe (prototypen) i stuen).
Når man er på IKEA, oppdager man plutselig at man trenger mye rart som man aldri har hørt om engang. Blant annet pjuskepinner. Usikker på hva de er til. (Foto: Yan Friis)
Etter en gjennomgang av grunnmaterialet, som er omfattende, er jeg kommet frem til en irritasjons-topp 3 – og til at jeg faktisk hater IKEA.
Av dramaturgiske årsaker begynner jeg med tredjeplassen, tredjeplass fordi den involverer utenforstående og dermed fritar IKEA for noe ansvar (men ikke alt!). Et helt kjøkken. Levert på døren. Et berg av pappesker og flate pakker. Inkludert en skikkelig kostbar og fin benkeplate.
Da jeg ikke er av de snekrende – jeg var tross alt fritatt for sløyd på realskolen (sann historie, men ikke spør) – og da min kone er allergisk mot moms, hyret vi inn en kar som noen kjente noen som mente å huske at de hadde hørt var ganske god. En jovial nordlending, skulle det vise seg, med et liberalt forhold til arbeidstid og til ting man ikke får på resept engang, men ganske flink til å svinge hammeren, når han klarte å feste blikket.
Han var ikke fullt så sterk på tredimensjonale puslespill (og IKEA-bruksanvisninger), så skapseksjonene havnet ugreit til, ligningen gikk ikke opp, samtidig var seksjonene ikke lenger til å rikke da han hadde styrket hele rigget med egne superskruer. Ergo ble vinkelskapet feilplassert, slik at det ikke lot seg åpne hvis noen dro ut skuffen eller åpnet skapet ved siden av.
Den kjempedyre benkeplaten ødela han en ettermiddag da han var litt trett. Han brukte den som underlag for en planke han måtte sage over. Noe jeg bemerket, men dessverre for sent. Hakket i den ikke lenger fullt så fine, men fortsatt dyre benkeplaten havnet rett utenfor plasseringen av komfyren, slik at vi alltid ble påminnet om den hyggelige mannen med de rare sigarettene når det var middagstid. Avtrekket over komfyren skjønte han ikke hvordan man skulle feste, så det skrudde han rett inn med superskruer, det også, slik at det ble umulig å rengjøre filteret. Godt vi snart skulle flytte.
Hodet i lampeskjermen-trikset, utført på IKEA i 2023. Et C-moment. Så var det dette med lampeklumpen, da. (Foto: Yan Friis)
På 2. plass kommer det jeg kaller lampeklumpen. Altså klumpen med stikkontakt som man kobler skrivebordslampens ledning til. Lampen gikk etter to dager. Det hjalp ikke å skifte pære, så det var altså lampeklumpens feil. Men hos IKEA er viljen svært liten når det gjelder lampeklumper. Faktisk helt fraværende. Man kunne da ikke bytte lampeklumper uten videre, sa byttemannen. Man måtte ha med hele lampen. Det hadde ikke jeg. Da stakk jeg den defekte klumpen i lommen og strøk rett over i lampeavdelingen, hvor jeg hurtig, og med raske, tvyaktige sideblikk, demonterte en fungerende lampeklump fra en av utstillingslampene og stakk den i lommen. Kom ikke her!
Men da jeg nærmet meg kassen, sank motet. Jeg turte ikke. Jeg var i min rett, jeg burde vært bråkjekk og feid ut gjennom kassen, men jeg turte ikke. Så grep jeg lampeklumpen og stivnet. Jeg hadde jo to nå. Hvilken av dem var den nye, og hvilken var den defekte? Umulig å se. Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte legge igjen begge.
Neste dag var jeg der med lampen. Men ville byttemannen bytte? Ikke når lampeklumpen manglet. Kom ikke her!
Førsteplass: Skapet til min datter. Montert med snekkersikker mine av en bråkjekk far, helt til han kom til dørene. De passet ikke. Selvfølgelig. Jeg burde visst det. Det var gått for lett. Neste dag ut til IKEA, rasende. Jeg dunket de helvetes dustedørene i disken, æreskjelte betjeningen, forlangte pengene tilbake. Øyeblikkelig! Jeg ble møtt med forvirring. «Men disse dørene er ikke betalt, du har visst fått dem gratis, men vil du beholde dem?» spurte byttemannen. Jeg fnøs og viftet ergerlig med hånden: «Langt ifra! Hva skal jeg med feil dører!?».
Så bar det opp i skapavdelingen, jeg nektet å la meg betjene av idioten som hadde gitt meg feil dører dagen før, grep en som så voksnere og mindre svensk ut (men som dessverre het Gunilla), hun skrev ned reolnummeret på lageret der de riktige dørene lå. Jeg kjente meg fort igjen, de nye dørene lignet da mistenkelig på de gale dørene. Nesten helt like, faktisk. Jeg betalte 1400 kroner og kjørte hjem. Ganske riktig, det var de samme dørene, jeg hadde bare forsøkt å montere dem opp ned. Nå satt de smakk! Rett på plass. Det ga ingen smakk-følelse. Det kjentes snarere som et smekk.
IKEA hadde ved en feiltagelse gitt meg dørene gratis, så hadde jeg brukt en hel ettermiddag på å levere dem tilbake, bryskt avvist tilbudet da de forsøkte å gi meg dem gratis for annen gang, funnet nøyaktig de samme dørene på lageret og insistert på å betale full pris for dem. 1400 kroner + bensin og dyrebar fritid. Rett i dass.
Jeg hater IKEA.
Det skjedde ingen ting på den selvbetjente hjelpestasjonen, enda vi sto der i over ti minutter. (Foto: Yan Friis)
