John Singer Sargent (1856–1925), «Gassed» (1919), Imperial War Museum London.
Den store Olympia-bygningen i London har noe orwellsk og futuristisk over seg. «Olympia» står skrevet med store versaler på bygningens fasade, som rager høyt over de forbipasserende fotgjengerne. Ved siden av inngangen høres høylytte demonstranter. Utkledd som frosker (en lite forstått referanse til den amerikanske politistyrken ICE) roper de at «fascister ikke er velkomne her» («oily fascists are not welcome here»).
I skingrende a cappella blir en rekke navn utskjemmet: Nigel Farage, Jordan Peterson, Paul Marshall. I tillegg til å være påståtte fascister har de også det til felles at de skal tale på ARCs årlige konferanse – med unntak av den canadiske psykologen Jordan Peterson, som fortsatt sliter med sviktende helse. ARC står for «Alliance of Responsible Citizenship», og konferansen er alliansens tredje.
Etter en heftig sikkerhetssjekk kommer jeg inn og får et program i hånden, der også ARCs verdisett og visjon fremgår. Disse står i diametral motsetning til både den arkitektoniske stilen og det politiske opptrinnet utenfor. Ifølge alliansen skal det en gang for alle være slutt med å senke vår historie og våre sivilisatoriske røtter ned i et syrebad av postmodernisme og dekonstruktivisme. Temaet for årets konferanse er derfor svært passende: rekonstruksjon.
Men hva er det så som skal rekonstrueres? Jo, ganske enkelt vår moralske, kulturelle, økonomiske og åndelige arv, noe som jo faktisk er en hel del.
Granatsjokk
Baronesse Philippa Stroud, som er ARCs forkvinne – skal lede konferansen i de tre dagene den varer. Programmet kulminerer med visjonen om Vestens gjenoppbygging, men før vi når helt dit, må vi først forstå hva som har gått galt.
Ifølge den kristne tenkeren C.S. Lewis betyr fremgang å bevege seg nærmere det stedet man ønsker å komme til. Men har man svingt feil på veien, nytter det ikke å fortsette, da ender man bare lenger unna. Dette lille visdomsstykket fra Lewis fanger konferansens utgangspunkt ganske bra. På et tidspunkt svingte Vesten feil og mistet nordstjernen av syne, og det er nå vår fremste og viktigste oppgave å gjenfinne den, slik at vi igjen kan gjøre meningsfulle fremskritt.
Den amerikanske billedhuggeren Sabin Howard stiller ut sitt kunstverk, som med akutt nødvendighet innrammer Vestens elendige tilstand. Skulpturen forestiller en britisk soldat som under første verdenskrig ble rammet av granatsjokk. I dyp eksistensiell lidelse står han etterlatt fastfrosset, lamslått. Det er bildet på Vesten; avskåret fra våre sivilisatoriske røtter står vi igjen handlingslammet. Som den britiske skolelederen Katharine Birbalsingh og islamkritikeren Ayaan Hirsi Ali uttrykker det, har de eldre generasjonene vært for dårlige til å vaksinere de yngre generasjonene mot antihumanistiske ideologier som sosialisme og radikal islamisme.
Ignat Solzjenitsyn, sønn av den berømte antikommunistiske dissidenten Aleksandr Solzjenitsyn, supplerer kritikken med et angrep på den vestlige dekadansen og wokeismen, som ifølge komponisten og pianisten minner om den sovjetiske totalitarismen.
Det foregår «two-tier»-politiarbeid i England, rettet mot de hvite, for politiet er redd for å bli anklaget for å være rasister. Skandalesakene om de mange tusen unge kvinnene som over en lang årrekke er blitt utsatt for voldelige overgrep, misbruk og voldtekter av hovedsakelig pakistanske «grooming-gjenger», mens ordensmakten har vendt det blinde øyet til, fyller også konferansen. Det samme gjør saken om den unge Henry Nowak, som blødde i hjel mens politiet la ham i håndjern, samtidig med at morderen hans på det tidspunktet så ut til å gå fri.
Myndighetene har sviktet. De kriminelle har vunnet. Samtidig har vi vendt ryggen til alt det som gir livet mening: familien, nestekjærligheten, hardt arbeid og flid. Dette har skapt en mistrivselskrise uten like. Til tross for den historisk høye velstanden vi nyter i den vestlige halvdelen av verden, setter nivået av depresjon og angst blant de unge nye rekorder hvert år.
Psykologen Jonathan Haidts bok «Generasjon angst» er populær blant konferansedeltakerne og gir anledning til stor bekymring. Vi befinner oss i en «kollektiv transe», sier journalist og forfatter Michael Shellenberger fra scenen. De yngste generasjonene står nakne igjen, uten noen faste holdepunkter. Men det betyr ikke at de ikke finnes. «Det finnes intet alternativ til kristendommen», slår Ayaan Hirsi Ali fast.
Tilbake til det oppbyggelige
Hva er så løsningen på Vestens forfall? Hvordan innretter vi oss sånn at det gode, det vakre og det skjønne kommer i sentrum? Dét er omdreiningspunktet for dag to og tre. Det er her rekonstruksjonen skal defineres og utfoldes, og hvor Liberal Alliances leder Alex Vanopslagh kommer med sitt innspill. To øyeblikk skiller seg imidlertid spesielt ut på de to siste dagene av konferansen.
Det første er foredraget til den amerikanske Harvard-professoren Arthur Brooks om mening og livsglede. Her stiller han publikum overfor to spørsmål: «Hvorfor lever du?» og «Hva er du villig til å dø for?». Spørsmålene har kanskje aldri vært så nødvendige som nå, i en tid hvor særlig unge står overfor eksistensielle utfordringer og er svært lite villige til å kjempe for annet enn sine egne abstrakte rettigheter, og selv dét kniper det med.
Det andre er kunstneren og den kristne tenkeren Jonathan Pageaus kritikk av kunstig intelligens. Pageaus spørsmål om hva våre teknologiske overherrer egentlig tjener hvis det ikke er Gud, blir møtt med stående applaus. Det er mulig at vi ikke kan styre utviklingen av AI, men vi kan kontrollere oss selv ved å tre inn i dydene, ritualene og fellesskapene med en fornyet radikalitet og tro på menneskeheten. Vi skal ifølge Pageau lære å bli fullkomment menneskelige.
Jeg blir sendt av sted ut i den omfavnende britiske varmen med en god porsjon optimisme og tro på Vestens fremtid. De menneskelignende froskene er borte, mer utholdende var de åpenbart ikke.
Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!
