En ødelagt boligblokk på stedet der den russiske hæren angrep med styrte flybomber i Kherson den 15. mai 2024. Foto: Kherson Regional Military Administration via AP / NTB

Unge politikere som blir valgt inn i parlamentet, kommer inn med idealer og reformiver. Men når de først har hatt en tur i den parlamentariske gymsalen, slår Ole-Dole-Doffen-effekten inn, og de unge blir som de gamle. Nå er det ikke lenger store mål og milepæler som teller, men kompromisser.

Moderne politikere både hjemme og ute ser alle kompromisset som en lovgivers adelsmerke. Politikk er det muliges kunst, evnen til å bøye ulike meninger mot hverandre til man møtes på midten, der alle ønsker å være. Det er derfor dagens Danmark og Europa styres av sentrums­søkende krefter som alltid er på jakt etter noen de kan inngå et kompromiss med, uansett hvor dårlig resultatet blir.

Den israelske regjeringen er ikke villig til å inngå et kompromiss om Hamas, som må utslettes en gang for alle for å unngå et kontinuerlig regn av dødelige raketter rettet mot israelske nabolag.

I stedet presser USA, FN og nesten alle medier hardt på for at Israel skal godta et kompromiss som innebærer at alle kamp­handling­er opphører, at Israel trekker alle tropper ut av Gaza, som forblir under Hamas’ kontroll. De over­levende gislene blir løslatt, og som trøste­premie kan Israel forvente en freds­avtale med Saudi-Arabia og de sunni­muslimske statene.

I tillegg til et intenst politisk press på den israelske regjeringen har USA bremset etter­retnings­samarbeid­et og holder tilbake leveranser av militært utstyr for å knekke ryggen på et kjempende Israel, sånn at man kan få den ønskede løsningen. Denne vil være en total seier for Iran, som vil fortsette å kontrollere, bevæpne og finansiere Hamas.

Ukraina er også i ferd med å bli offer for et internasjonalt politisk kompromiss som egentlig var på trappene helt fra den dagen Russland invaderte landet.

President Biden hadde kort tid i forveien uttalt at «USA ikke ville motsette seg en mindre russisk militær innmarsj i Ukraina». Forbunds­kansler Scholz og president Macron forsøkte umiddelbart å overtale president Zelenskyj til å godta en avtale med russerne, der Putin fikk beholde Krim og det okkuperte Donbas-området i bytte mot en sikkerhets­garanti for resten av Ukraina samt EU-medlemskap.

Vestens støtte til Ukraina utspiller seg nå som en merkelig teaterforestilling, der du kan se en optisk illusjon på scenen, men den virkelige handlingen foregår i kulissene, i det brutale mørket.

All vestlig militær bistand til Ukraina er organisert på en måte som gjør det mulig for landets militære styrker å forsvare resten av Ukraina mot en russisk invasjon, men også å holde tilbake leveranser av avanserte offensive våpen som kan kaste Russland helt ut av de okkuperte områdene.

Derfor har Ukraina Patriot-missil­systemet for luftforsvar, artilleri og panser­vern­våpen for å holde russerne på avstand. En krig kan bare vinnes hvis man kan utkjempe den i dybden. Vesten ønsker ikke at Ukraina skal kunne gjøre det, og derfor har man stanset leveransene av jagerfly, angreps­helikoptre, krysser­missil­er og strids­vogner i et antall som kunne ha snudd slaget til Ukrainas fordel. Det er nå to og et halvt år siden den russiske invasjonen, og til tross for utallige løfter, forsikringer og klemmer har Zelenskyj ikke mottatt et eneste av de lovede jagerflyene.

Etter andre verdenskrig ble pilotene i det amerikanske flyvåpenet raskt omskolert fra propellfly som P-38 Lightning og P-51 Mustang til de nye jetflyene F-84 Thunderjet og F-84 Thunderstreak. Flere NATO-land har lovet Ukraina leveranser av F-16-fly, inkludert et konverterings­program, men mer enn to år etter den russiske invasjonen står de lovede flyene fortsatt på bakken.

Det samme gjelder USA, som ellers har hundrevis av F-15-, F-16- og F-18-jagerfly stående i «møllkuler» rundt om på amerikanske flybaser. Det er hjerte­skjærende å se president Zelenskyj reise rundt som en annen gjøgler med tiggerskålen utstrakt i et desperat forsøk på å få den nødvendige stridskraften.

Belønningen er en klem fra Mette Frederiksen og et bilde av de to i et F-16-fly med Mette i forsetet og Zelenskyj henvist til baksetet. Flyet står der det sto, og der kommer det nok til å bli stående. Mediene og vanlige folk underholdes av skåltaler og gylne solidaritets­erklæringer og et skred av våpen på vei til Ukraina, som imidlertid bare blir så mye at Vesten ikke senere kan holdes ansvarlig for svikt og nøling når Putin har fått det omtrent som han vil.

Det evige utvannede kompromisset er klart til å iverksettes når Ukraina er blitt mørt nok. Landet vil aldri få nok våpenmakt til å sparke russerne ut av de okkuperte områdene, men nok til å forhindre en russisk erobring av resten av landet. Resultatet blir det Biden, Scholz og Macron ønsker: Russerne kan beholde de erobrede områdene. Vesten gir Ukraina en sikkerhets­garanti for beskyttelse av resten av Ukraina og EU-medlemskap som trøstepremie.

Dette pinlige nederlaget ville aldri blitt akseptert av statsmenn som Churchill, Reagan, Thatcher og Golda Meir. Men dessverre er de ikke her lenger. Vi har ikke lenger statsmenn som satte seg mål og nådde dem. Vi ledes av konsensus­søkende stats­forhandlere, og for dem er oppgjøret målet, ikke resultatet. Det er derfor Ukraina blir delt. Det var det vi klarte å bli enige om.

Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp eboken her.