Buchenwald er et mektig monument over en ond tid. Det er mange tanker som flyr gjennom hodet når en kommer dit. Jeg husker Dagens Nyheter hadde en lang artikkel om nærheten mellom Goethes Weimar og KZ Buchenwald. Det må ha vært i 1999, da Weimar var europeisk kulturby.

Da utviklet Berlin-arkitekten Walther Grunwald tanken om en vei fra slottet Ettersberg, hvor Goethe spilte teater, til Buchenwald. Grunwald holdt på å restaurere slottet, som ligger i utkanten av skogen Ettersberg. Det gikk opprinnelig ti «Schneisen», eller jaktalleer gjennom skogen, og Grunwald ryddet og gjenskapte en av disse, Grünhausallee. Det var også en av disse nazistene benyttet da de skapte Buchenwald i 1937. De bygget inngangen og gjerdet langs en av alleene. En annen benyttet SS-folkene når de skulle til en av kneipene i landsbyen Ettersberg.

Den restaurerte stien kalles Zeitschneise. Den skal illustrere nærheten mellom kultur og barbari. Det er nok en sammenheng som nok ikke er lett å svelge for tyskere den dag i dag, eller for kulturmennesker overhodet.

KZ het opprinnelig KL Ettersberg, men Theodor Eicke, en av KZ-systemets fedre, syntes det minnet for mye om Goethe, og fikk leieren omdøpt. Om dette var av hensyn til Goethe, eller fordi man ikke ville være assosiert, skal være usagt. Jeg tror det første.

Jeg har aldri vært i en konsentrasjonsleir før. Det var annerledes enn jeg hadde trodd. Jeg tror Buchenwald gjør så sterkt inntrykk fordi den ligger i så naturskjønne omgivelser. Det er min teori om hvordan det er mulig å ta inn over seg hva som har skjedd: Det må være noe natur omkring som setter det inn i en ramme, en natur som gir døden både nærvær og distanse. En natur som gjør det utholdelig.

Det gjør Buchenwald. Den ligger vakkert til, på et platå, med utsikt over halve Thüringen, som Goethe sa. Han red gjennom disse traktene, og beskriver selv hvordan han holdt lunsj under ett av de store eiketrærne som det er mange av.

Jeg har nå vært der to dager på rad, og har bare sett en brøkdel. Området er enormt. Det gikk opp for meg idag, da jeg beveget meg i ytterkanten av den ytre ring, den såkalte Postenalle, hvor SS patruljerte.

Det første man ser ved parkeringsplassen er nymalte SS-bygninger i tre etasjer. De ser mye yngre ut etter nyoppussing. en skulle nesten tro de var bygget av Honecker. Det er en del forvirring med bygninger, fordi noe ble bygget etter krigen. Men det meste var SS verk. Selv om det også gikk i etapper.

Alle besøkende begir seg ned til den såkalte indre leir, med en type Auschwits-inngang. Et vakttårn over en port. Men elektrisk høyspentgjerde som går rundt. I den grove, men forseggjorte smigjernsporten, står det: JEDEM DAS SEINE. Enhver får det han fortjener. En av nazistenes udødelige aforismer.

Når du kommer innenfor ligger en enorm flate foran deg. Den er helt tom. Here var appellplassen nærmest. Nedenfor og til siden lå brakkene. De ble revet av DDR-regimet. Der brakkene lå, ligger det idag mørk stein. Grunnflatene er dermed kraftig markert mot den lysere grusen. Du står og ser utover et enormt område, som fortoner seg som en gravplass. Mange steder står det minnestener, hvor folk har lagt ned friske blomster. Det minner en på at det blant alle de besøkende er noen som kommer for å hedre/se hvor deres slektninger døde eller satt internert.

Det står for eksempel om de over 2.000 polakkene som kom dit i oktober 1939. Altså rett etter angrepet på Polen. De fikk en forferdelig behandling. De fleste døde eller ble drept. Resten stengte de inne i et lite rom og lot sulte ihjel. Det står på monumentet: De døde for Polens frihet. Det gjør alltid et spesielt inntrykk å lese disse linjene på et slikt sted. Det ligger friske blomster på mange av minnetavlene, og steiner som jødene har for vane å legge på gravene.

Det gir meg tanken om at disse stedene er blitt en slags pilgrimssteder. Kirkene er tomme og folk deltar snart ikke i valg. Men i konsentrasjonsleirene kommer alvoret tilbake.