Jeg har tidligere i flere kommentarer, her, her, vært innom det jeg oppfatter som dårlig ledelse av norsk spesialisthelsetjeneste, ikke minst slik dette har manifestert seg på mammutsykehuset fremfor noen, Oslo universitetssykehus. I det siste har det kommet et par særdeles interessante artikler fra kunnige ikke-medisinere, økonomen Bjarne Jensen (Høgskolen i Hedmark) og sosiologen Rune Slagstad (Høgskolen i Oslo og Akershus), som hver især belyser organisasjonsproblemene fra sin synsvinkel. Det er all grunn til å ha deres perspektiv i bakhodet neste gang man hører noen fra det politiske eller administrative lederskiktet uttale seg på TV og forsikre folket om at alt utvikler seg mot en lys og god fremtid.
Professor Jensen påpeker i artikkelen ”Feil diagnose gir feil behandling” (ved å klikke på lenken merket Overlegen 2-2012 finner man en pdf-fil av spesialnummeret Tema: Omstilling; også flere andre interessante artikler finnes der) at det tallmaterialet man opererer med fra politisk hold for å begrunne nødvendigheten av de store fusjonsprosessene i sykehus-Norge, ikke er korrekt. Fra statsråd Tønne for vel 10 år siden og fram til i dag har man hevdet fra ministerhold at Norge har verdens nest høyeste ressursbruk innen helsetjenester per hode (etter USA), men at vi får alt for lite igjen for de offentlige pengene. Følgelig må det omorganiseres og effektiviseres.
Problemet er imidlertid, fremholder Jensen, at man sammenligner epler og pærer, man misbruker altså statistikk. I den norske registreringen av forbruk til helse inngår også en hel rekke sosialutgifter som ikke er tatt med i statistikken i andre land. Sammenligner man slik det skal gjøres (eller iallfall slik andre gjør det) og holder utgifter til sykehjem og hjemmesykepleie utenom, så finner man at Norge ligger omtrent på et europeisk gjennomsnitt og lavere enn andre land på vårt inntektsnivå. Per innbygger hadde vi i 2011 lavere helseutgifter i faste priser enn i 2003, i følge økonomiprofessoren.
Jensen påpeker videre at mens de to store helsereformene de siste ti år, Sykehusreformen lansert 2001 og Samhandlingsreformen lansert 2008, ble vedtatt av Stortinget i henholdsvis 2002 og 2011 og deretter satt ut i livet, så skjer det nå i kjølvannet av disse også en tredje stor reform som ikke er politisk vedtatt, nemlig nedleggingen av lokalsykehus og samling av de gjenværende i få og større enheter. Ikke minst i Oslo skjer dette (Aker sykehus) selv om man nok føler problemet mer tett på kroppen på mange mindre steder der lokalsykehuset var det eneste i sitt slag, en institusjon som ga trygghet og selvfølelse til lokalsamfunnet. Nedbyggingen av velfungerende lokalsykehusfunksjoner i Oslo skjer samtidig med at politikerne igjen og igjen overraskes av stadig større befolkningsøkning i regionen. Det er ikke å overdrive å hevde at man i sykehusplanene for Oslo og Akershus ikke har tatt høyde for de mange titusener, for ikke å si hundretusener, nytilreisende som vil ha behov for lokalsykehusservice her de nærmeste årene. For å si det på godt norsk: Det hele henger ikke på greip.
Professor Slagstad skriver i Tidsskrift for Den norske legeforening 1212: 132:1479-98 en kronikk med tittelen ”Helsefeltets strateger” (selvsagt spiller tittelen hen på hans bok ”De nasjonale strateger” fra 1998). Artikkelen er også publisert som ”Helsefeltets bakspillere” i Morgenbladet 29. juni-5. juli. Dels gjennomgår han det politisk-sosiale bakteppet for den store sykehusreformen for ti år siden, dels påpeker han hvordan de relle maktlinjene slynger seg gjennom samfunnslegemet med tentakler innom både sykehusene selv, de politiske strukturene og det private næringslivet (konsulentbransjen) som skor seg godt på den tilsynelatende evindelige omstruktureringskarusellen.
Slagstad vet et og annet om politikk (han var et ledende medlem i SV gjennom mange år og var til og med nestleder i partiet en stund) og han kan mer enn de fleste om sosiologi. Vi har forskjellig politisk ståsted, men dette er hans fagfelt og ikke mitt og jeg lytter gjerne til en åpenbart kunnig mann. Formuleringen ”Skulle man si at helsereformene har noe sovjetisk over seg, måtte det være sovjetisk med en klar amerikansk aksent” synes jeg er samtidig vittig og innsiktsfull. Den passer også godt på det jeg omtalte som Den store syntesen i norsk sosialdemokratisk politikk og ledelsesstrategi.
Det Slagstad skriver er så absolutt til å få vett av om man ikke helt har mistet bakkekontakten, og jeg anbefaler alle å lese ham. Her vil jeg bare ta fram tre av hans poenger. Det ene gjelder den ekstreme farten man kjørte de politiske beslutningene om sykehusreformen gjennom med og det ditto momentum som har preget implementeringen ”på gølvet” siden. Stoltenberg var initiativtageren (”Når vi først har fattet et prinsippvedtak, er det viktig med høyt tempo i arbeidet”), mens Tønne (og hans etterfølgere siden) ble satt til å gjennomføre. At hverken Tønne eller de senere hadde kunnskaper om fagfeltet, spilte ingen rolle. Som Slagstad skriver: ”Tore Tønne var innhentet [fra det private næringsliv] som feltfremmed strateg med stor sans for høyt tempo”.
Videre gjør Slagstad et nummer av at mange strateger innen helsevesenet er ”skjulte maktutøvere” eller ”doldiser” hvis ansvarsforhold overfor valgte politikere er i beste fall uklart. At faglige, økonomiske og politiske argumenter sauses sammen etter forgodtbefinnende hver gang lokaliseringssaker eller spørsmål om nedleggelse av småsykehus oppstår, er åpenbart. Prinsippet om at de som fatter politiske beslutninger - og spørsmål om nedleggelse av sykehus og annet i samme gate er utvilsomt (også) politiske - skal stå under demokratisk kontroll og derved kunne ansvarliggjøres, gjelder i dag bare delvis. Slik det i praksis fungerer nå, kan det politiske og det byråkratiske nivået spille ballen over til hverandre og peke på hverandre hver gang svarteperspill oppstår, og det er ikke sjelden. Politikerskiktet går stort sett fri all den stund ikke sykehusspørsmål holdes fram som viktige ved valgene; når feil gjøres og eventuelle syndebukker skal finnes, leter man alltid så langt nede som det går, på lavest mulig ansvarsnivå.
Til sist påpeker Slagstad at en ny type profesjonsstrid er oppstått ved de store sykehusene mellom representantene for ”managerialism” på den ene siden og ”professionalism” på den andre. Fagfolkene jekkes ut av beslutningsprosessene av personer med såkalt ledelseskompetanse i allianse med økonomer. Måten man behandler dissenterrøster blant legene på ved Oslo universitetssykehus har ikke etterlatt tvil: Her er det makta som rår, og kritikk er ikke noe man ønsker å se eller høre fremmet utenfor husets fire vegger. Trusler om sanksjoner viftes det fort vekk med som ris bak speilet. På denne måten presses etter hvert også sykehusene inn i folden av virksomheter som styres i henhold til George Kennings ”new management” prinsipper, her til lands bedre kjent som ”Aker-modellen”, og man har fått vingeklippet og presset til lydighet enda en selvstendig yrkesgruppe. Konsulentene fra det private næringsliv er ytterst instrumentelle i akkurat denne måloppnåelsen, villige som de alltid er til å komme fram til de konklusjonene oppdragsgiverne ønsker.
Nettopp forholdet mellom helsetopper og konsulentbransjen viser Slagstad til som illustrerende et påfallende samrøre. Det dreier seg her om en virksomhet til verdi at mange hundre millioner kroner i året, og da skulle man tro at største varsomhet ble iakttatt slik at ingen mistanke om urent trav kunne oppstå. Likevel påpeker Slagstad at eksempelvis Oslo universitetssykehus’ tidligere administrerende direktør, Siri Hatlen, er gift med en tidligere partner i McKinsey, konsulentselskapet som har arbeidet tettest med sykehusene i de ulike fusjonsprosessene, at en mangeårig sjef for McKinsey Norge var nestleder i styret, og at Hatlen selv engasjerte en McKinsey-partner som sin ”coach” da hun ble direktør for Oslo universitetssykehus i 2009.
Hva betyr dette? Jeg vet ikke, men det illustrerer i alle fall i hvilken grad nettverkene spiller en rolle i utøvelsen av norsk makt enten den er politisk eller av næringslivskarakter. I min medisinsk-vitenskapelige verden hadde slik rolleblanding ikke blitt tålt, men avvist som tegn på inhabilitet. Tydeligvis forholder det seg annerledes innen halvoffentlig forvaltning; hvorfor vet jeg ikke.
Det er utmerket at økonomer og sosiologer som Jensen og Slagstad bidrar med sin faglige tyngde inn i norsk sykehusdebatt; legene trenger alle gode forbundsfeller de kan få i kampen for sykehus som virksomheter med særegne organisatoriske behov. Det dreier seg nota bene ikke om at leger absolutt skal være konge på haugen, men utviklingen må styres av faglig kompetanse snarere enn sosialøkonomi paret med politisk taktikkeri.
Jeg håper inderlig at helsedebatten for en gangs skyld kan bli husket og hørt også når det igjen om et års tid stunder til valg. Dette er rett nok et håp jeg har hvert fjerde år, sånn omtrent, og det har ikke blitt oppfylt ennå. Om det skjer denne gang, bør det være en del politikere som får det varmt rundt ørene. Selv tålmodige nordmenn må vel få nok en gang.
