Dagens situasjon i Ukraina er at russerne ikke kommer til å avslutte krigen før Ukraina enten taper krigen eller at Ukraina overgir seg. Bidrar vi derfor kun til å trekke ut varigheten av krigen ved å støtte Ukraina slik at ytterligere flere mennesker på hver side blir drept?
Vestlig ekspansjon og NATO-utvidelser
Vi begrunner vår støtte til Ukraina i at demokratisk land etter vestlig modell selv må kunne bestemme over sine ønsker om medlemskap i EU og NATO. Men hva med dette landets beliggenhet og historiske tilhørighet? Og hvor langt kan Vesten gå i å forsøke å spre sine politiske og økonomiske modeller før «demokratifremming» begynner å oppfattes som geopolitisk innblanding? Et sentralt bakteppe på Russlands perspektiv er vestlig ekspansjon inn i et område som Russland historisk har betraktet som sitt sikkerhetspolitiske nærområde.
På 1990-tallet forsøkte Vesten faktisk å integrere Russland i et europeisk sikkerhetssystem. NATO beskriver selv denne perioden som et forsøk på samarbeid og konsultasjon.
Men Russland sitt syn på alle NATO-utvidelsene med bl.a. Albania, Bulgaria, Estland, Kroatia, Latvia, Litauen, Polen, Romania, Slovakia, Slovenia, Tjekkia og Ungarn var at disse landene ligger i et område som er avgjørende for Russlands strategiske sikkerhet. Det russiske perspektivet var at disse nabolandene søker NATO på grunn av at NATO kommer stadig nærmere Russlands grenser. Det vestlige perspektivet var at Russlands press på naboland gjør at disse landene trenger NATO enda mer. Tidligere konflikter i forholdet mellom Russland og Vesten var derfor forårsaket av slike NATO-utvidelser.
Rundt 2009–2011 forsøkte den russiske presidenten Medvedev faktisk å forbedre forholdet til Vesten. Medvedev-perioden var faktisk en forbedring av forholdet mellom Russland og NATO, før Libya bidro til et nytt tilbakeslag.
Libya
I forbindelse med bombingen av Libya i 2011 følte Russland seg lurt, og dette var et stort og viktig vendepunkt for tilliten mellom Russland og Vesten. Russiske ledere oppfattet vestlig opptreden i Libya som et alvorlig tillitsbrudd.
Bakgrunnen for bruddet var at FNs sikkerhetsråd i mars 2011 vedtok en resolusjon som ga medlemsland adgang til å bruke «alle nødvendige midler» for å beskytte sivile i Libya og opprette en flyforbudssone. I stedet for å bruke vetoretten, så avsto Russland fra å stemme. Derved kunne resolusjonen vedtas hvor Russland godtok en resolusjon om å beskytte sivile og etablere en flyforbudssone. Men i tillegg brukte Vesten mandatet til å bidra til at Gaddafi-regimet ble styrtet.
Moskva hadde vært villig til å samarbeide med Vesten om bruk av makt for å beskytte mennesker under et FN-mandat. Men Russland trakk en grense ved regimeskifte siden de er prinsipielt imot ytre innblanding ved regimeskifter. Det russiske synet var særlig at dette viste at vestlige forsikringer ikke nødvendigvis kunne stoles på. Putin ble senere veldig opptatt av at Russland aldri skulle gjøre den samme «feilen» igjen, og ganske mye av russisk utenrikspolitikk endret seg etter Libya.
Et tydeligste bevis på at Libya endret russisk politikk var da konflikten i Syria utviklet seg, og Russland var langt mindre villig til å akseptere vestlige resolusjoner som kunne åpne for militær intervensjon. Russiske myndigheter hadde fått en konkret erfaring som de mente viste at et FN-mandat om vestlig militær intervensjon kunne medføre regimeskifte. Derfor ble Russland langt mer bestemt på å bruke vetoretten i Sikkerhetsrådet når Syria kom opp.
Var Russlands sikkerhetsbekymringer reelle og burde de taes på alvor, og kan NATO-utvidelsene ha «skapt» krigen i Ukraina?
Krim
Konflikten i forbindelse med den mulige NATO-utvidelsen med Ukraina ble langt mer eksplosiv. For Russland var Ukraina annerledes enn f.eks. Polen eller Tsjekkia. Ukraina har en enorm strategisk betydning på grunn av geografien, Svartehavet, historiske forbindelser og Russlands militære strategi. I desember 2021 krevde Russland blant annet at NATO skulle stanse videre ekspansjon og ikke ta opp Ukraina. USA og NATO avviste disse kravene.
Russlands ønske om å overta Krim-halvøya skyldtes en kombinasjon av strategiske, historiske, politiske, kulturelle og sikkerhetsmessige faktorer. Krim var en del av Russland fra 1700-tallet og inngikk senere i Sovjetunionen. I 1954 ble Krim administrativt overført fra den russiske sovjetrepublikken til den ukrainske sovjetrepublikken. Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, ble Krim en del av et uavhengig Ukraina. En stor del av befolkningen på Krim er russisktalende og identifiserte seg som etnisk russiske.
Beliggenheten har stor militærstrategisk betydning siden det ligger ved Svartehavet og gir kontroll over viktige sjøruter. Havnebyen Sevastopol er hjemsted for Russlands Svartehavsflåte og har stor militær verdi. Russland hadde allerede en leieavtale med Ukraina om basen, men kontroll over hele halvøya ga større sikkerhet og handlingsfrihet siden Russland fryktet å miste en strategisk posisjon. Avtalene fra 1997 ga Russland rett til å ha flåten i Sevastopol, og i 2010 ble leieavtalen forlenget helt til 2042. Det betyr at Russland ikke sto overfor et umiddelbart behov for å ta Krim i 2014 for å beholde basen. Men fra Moskvas perspektiv kunne situasjonen endres dersom Ukraina utviklet seg i en klart vestlig retning.
Ukrainas president Viktor Janukovytsj hadde i 2010 inngått avtalen som forlenget den russiske flåtens leie til 2042. Men høsten 2013 besluttet regjeringen hans å ikke undertegne den planlagte assosieringsavtalen med EU. Dette utløste Euromaidan-protestene. Etter at Janukovytsj forlot landet i februar 2014, kom en ny regjering til makten med en langt tydeligere vestlig orientering, og Russland så den nye ukrainske ledelsen som mer orientert mot EU og NATO, noe de oppfattet som en trussel mot egne sikkerhetsinteresser.
Det finnes forskning som beskriver 2014 som et tilfelle hvor Russland oppfattet en økende ekstern sikkerhetstrussel etter Maidan og Ukrainas mulige vestlige orientering. Den peker på at russiske beslutningstakere fryktet at Kyiv kunne forsøke å avslutte avtalene om flåtebasen. Russiske ledere etter Libya hadde kommet til konklusjonen: «Vestlige forsikringer og internasjonale avtaler kan ikke nødvendigvis beskytte Russlands strategiske interesser når den politiske situasjonen endrer seg». Fra Moskvas perspektiv kunne Ukrainas tettere integrasjon med EU muligens medføre et senere NATO-medlemskap, og derved en mulig revurdering av russisk militær tilstedeværelse i Sevastopol.
En nyere akademisk analyse konkluderer med at sikringen av de strategiske anleggene i Sevastopol og Svartehavsflåten var svært sentral i beslutningen om å annektere Krim.
Dagens situasjon
EU formulerer sin støtte til Ukrainas selvforsvar i krigen som et spørsmål om europeisk sikkerhet, og for å utvide EU-markedet sitt. Formuleringen er politisk ladet, og må ikke forstås som at Russland nødvendigvis vil angrepet Norge, Polen eller andre NATO-land dersom Ukraina taper krigen.
Den norske regjeringen argumenterer for at Ukrainas kamp har betydning for norsk sikkerhet fordi det ukrainske nederlaget på Krim førte til at Russland fikk større militær og politisk handlingsrom. Men det er en reell risiko for at støtten vår til Ukraina gjør Norge mer utsatt for russisk sabotasje og annen gråsoneaktivitet. Det er slik norske sikkerhetsmyndigheter beskriver deler av trusselbildet.
Norsk etterretning skriver i sin 2026-vurdering at Russland ser på Norge som en del av den vestlige blokken som en betydelig støttespiller for Ukraina. Samtidig vurderer tjenesten at Russland vil bruke virkemidler som spionasje, sabotasje og påvirkningsoperasjoner, nettopp fordi slike virkemidler kan brukes uten å gå til åpen krig mot NATO. Russland har sterke insentiver til å holde seg under terskelen for et væpnet angrep. Det er nettopp dette som ofte omtales som hybrid krigføring eller «gråsonevirksomhet».
Hva med en helt ny strategi?
Hvorfor finansierer vi våpen-kjøp til Ukraina-krigen når dette kun medfører å trekke ut varigheten av krigen, slik at ytterligere flere mennesker drepes, og det samtidig gjør at Norge blir mer utsatt for russisk sabotasje og annen gråsoneaktivitet?
Som nevnt ovenfor, så er det spesielt alle NATO-utvidelsene hvor Vesten har gått langt i å spre sine geopolitiske og økonomiske modeller inn i Russland sine sikkerhetspolitiske nærområde, samt tillitsbruddet i forbindelse med FN-mandatet i Libya, som er bakteppet for dagens situasjon i Ukraina.
Men hvorfor har egentlig Vesten så stort behov for å spre sin egen kultur og verdier rundt omkring i verden? Hva med i stedet å anerkjenne og respektere andre land sine verdier og kulturer fremfor å påtvinge de vår vestlige kultur som ofte har resultert i å pådra oss disse landene sin harme og hevnlyst?
