Ukrainas droneangrep har forårsaket alvorlige skader, men det er lite som tyder på at Putin har planer om å vifte med det hvite flagget.
Med sine billige og effektive droner har Ukrainas styrker skapt store utfordringer for Kreml. I tillegg til ulike olje- og gassinstallasjoner flere steder langt inne i Russland, hvor selv hovedstaden Moskva opplever droneangrep, er særlig halvøya Krim hardt rammet.
Putin har innrømmet at ukrainske angrep «skaper problemer», at det er omfattende bensinmangel, og at høstens matproduksjon kan bli redusert dersom problemene vedvarer. Det er erklært unntakstilstand på Krim i starten av feriesesongen, skriver Mary Dejevsky i Spiked Online.
Flere europeiske NATO-land produserer, kjøper inn og donerer droner til Ukraina gjennom den internasjonale dronekoalisjonen, som ledes av Storbritannia og Latvia. Begge disse landene, samt Tyskland, Nederland og Norge, er på denne måten direkte medvirkende i krigen i Ukraina.
I tillegg har store deler av den ukrainske droneproduksjonen flyttet montering og produksjonslinjer inn i EU- og NATO-land, blant annet til Finland, for å sikre stabil drift.
USA leverer ikke droner direkte til Ukraina, men flere europeiske land kjøper amerikansk droneutstyr som deretter videresendes til president Volodymyr Zelenskyj og hans tropper.
Umulig å ignorere realitetene
Det er umulig for Moskva å ignorere realitetene. Enorme branner på russiske raffinerier er synlige i store områder i lange perioder. Krigen begynner faktisk for første gang å «komme hjem» til mange russere som bor i byene. Det er en reell risiko for økende misnøye blant den russiske befolkningen.
Vestlige medier jubler, og mener at Ukraina har snudd strømmen og har gode sjanser til å tvinge Russland til å gjøre innrømmelser. Dette brukes som argument for at Ukraina fortsette å kjempe, og at Kyivs støttespillere – som nå kun inkluderer Europa – må trappe opp støtten til Ukraina.
Ingen later til å bry seg om de tusenvis av unge ukrainske menn som mister livet ved frontlinjene. Mafiaen i Brussel bryr seg heller om at også tusenvis av unge russiske menn ender sine liv i blodbadet som aldri stopper.
Ingen stiller det enkle spørsmålet: Er suksessen til Ukraina virkelig så stor som vestlige medier fremstiller det? Trolig dekker disse mediene langt ifra hele bildet, mener Dejevsky.
Det etterlater særlig et svært stort tomrom i form av Donbas, der situasjonen er ganske annerledes. De siste ukene har Russland trappet opp det som tidligere var en svært langsom fremrykning mot de viktige «festningsbyene» Kramatorsk og Sloviansk, og dermed mot å kontrollere hele Donbas.
Prisen betales ved høye tapstall blant soldatene ved frontlinjen.
Ukraina frykter at hvis disse to byene faller, kan det åpne for at russiske styrker vil ha en åpen vei til å nå Kyiv eller Odessa. Om dette er reelle strategiske mål for Kreml, er dog usikkert. Men frykten i Ukrainas militære og politiske ledelse er stor nok til at Kyiv desperat forsøker å hindre at disse byene faller i russiske hender.
To byer til i Donetsk blir viktige. Pokrovsk, som har vært på russiske hender siden februar (noe Kyiv aldri har erkjent), og Kostyantynivka, som angivelig er helt eller delvis under russisk kontroll.
Særlig Kostyantynivka er en inngangsport til resten av Donbas-regionen, skrev BBC 22. juni.
Hvis byen faller, vil russiske styrker kunne rykke frem mot Ukrainas siste gjenværende bastioner i øst – byene Kramatorsk og Sloviansk – og komme nærmere å erobre hele Donbas, noe som er et av Kremls viktigste mål i denne krigen.
Hvis de russiske styrkene i dette området kan slå seg sammen og reorganisere seg, kan Kreml plutselig ha en militær knyttneve til disposisjon.
Det virker som Moskva fortsatt har erobringen av Dondbas som hovedmål, og tilbakeslagene i Krim vil neppe endre på dette, selv om det er innlysende at Russland aldri vil gi opp Krim. Halvøya inneholder kystbyen Sevastopol, hvor den særdeles viktige marinebasen til Svartehavsflåten ligger.
Kreml anser både Donbas og Krim som russiske områder, og det er nesten utenkelig at Russland vil gi opp disse områdene. Krim ble annektert av Russland i 2014, det samme året som krigen i Donbas-regionen brøt ut.
Vestlige mediers dekning av krigen bygger stort sett på informasjon fra Ukraina, og er derfor preget av både en ukrainsk og en vestlig «vinkling». Ethvert synspunkt fra Russland har i beste fall vært ensidig.
De samme mediene toner også ned Ukrainas ødeleggende befolkningstap som følge av masseflukt og krig. At Ukraina begynner å gå tom for soldater, fremgår av en utbredt tvangsrekruttering av sivile til militærtjeneste. Rapporter fra fronten tyder også på at forsyningslinjene er brutt enkelte steder, noe som har ført til at ukrainske tropper sulter.
Massiv korrupsjon
Samtidig rammes Ukraina av massiv korrupsjon, også blant Zelenskyjs innerste kjerne, som tidligere stabssjef Andrij Jermak. Før Jermak måtte også justisminister Herman Halusjtsjenko og energiminister Svitlana Hryntsjuk gå av. En høytstående ukrainsk etterretningsoffiser – oberst Dmytro Kozyura – er også nettopp blitt dømt til livstid i fengsel for spionasje til fordel for Russland.
Men disse «dårlige nyhetene» fra Ukraina får langt mindre oppmerksomhet enn dagens dominerende budskap om at Ukraina har snudd strømmen og er på vei mot seier – et budskap som gjentatte ganger forsterkes av de «dårlige nyhetene» fra Russland.
Dette dreier seg gjerne om to områder: antall drepte og sårede, som har blitt en viktig del av propagandakrigen for begge sider, og som sannsynligvis aldri vil bli fastslått før kampene er over, og spådommer om Russlands forestående økonomiske kollaps som følge av krigen eller vestlige økonomiske sanksjoner – eller begge deler.
I realiteten nærmer trolig Russland seg målet om å erobre hele Donbas, selv om det går veldig tregt. Påstander om at landet går tom for tropper, våpen eller kampvilje, ignorerer fakta: Russland er langt større og rikere på ressurser enn Ukraina. Landets krigsmål har også vært bemerkelsesverdig konsistente, og det er ingen tegn til at Putin gir etter.
Selv om det selvsagt murres i Russland, så trues ikke Putins regime av et stort folkelig oppgjør. Dessuten murres det minst like mye i Ukraina. Stort sett er det kun i de europeiske hovedstedene man fortsatt finner en viss entusiasme for krigen, som snart har pågått i fire og et halvt år. Dette inkluderer vår egen hovedstad, særlig i regjeringen, på Stortinget og hos regimemediene.
Ukraina er totalt avhengig av hjelp fra Europa, ettersom USA under Trump har trukket seg tilbake. Men velgere i EU-landene er i ferd med å gå lei av krigen som de får regningen for over skattesedlene, samt gjennom skyhøye energipriser og annen inflasjon.
Samtidig kan det neste valget føre til en kraftig dreining mot høyre i EU-parlamentet, og fylles opp av politikere som har gått lei av både krigshissingen mot Russland og den selvpåførte katastrofen som masseinnvandringen medfører. Det er dog et stort problem at dette valget ikke finner sted før i mai eller juni 2029.
Men før dette vil det avholdes nasjonale valg i flere EU-land. Det går en høyrebølge gjennom Europa, og stadig flere europeiske velgere har mistet viljen til å satse alle kortene på Zelenskyj og Ukraina.
Russland trenger bare å holde ut litt lenger, og er det noe russerne historisk sett har vært gode på, så er det nettopp å holde ut.
Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!
