I takknemlighet til dem som har gått foran

¹ Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. ² Han tok til orde og lærte dem:
³ «Salige er de som er fattige i ånden,
for himmelriket er deres.
⁴ Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.
⁵ Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.
⁶ Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.
⁷ Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.
⁸ Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.
⁹ Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.
¹⁰ Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.
¹¹ Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, [lyver] og snakker ondt om dere på alle vis. ¹² Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

Matteus 5, 1–12

I dag markerer kirkene det vi kaller allehelgensdag eller alle­helgens­søndag. Det vil si at vi minnes dem som gikk bort. Vi takker for det de har betydd for oss, hvordan de har overlevert troen til sine barn og medmennesker, en lenke av mennesker vi kan følge helt tilbake til Mesteren selv, etter at han ba disiplene om å gå ut i verden å gjøre alle folkeslag til hans disipler.

Som et resultat av dette har vi lært å stole på en Gud som er absolutt god og sann, noe som også preger vår historie. Vi fikk en sivilisasjon bygget på en overordnet sannhet, og det har vært et umistelig gode for oss. Det har gjort det mulig å reise seg etter ulike katastrofer og tragedier.

Men denne velsignelsen er vi i ferd med å miste.

For en tid tilbake diskuterte jeg religion med en ung kvinne. Temaet var om det var mulig, med utgangspunkt i troen, å forutsi visse handlinger, eller om troen ikke disponerte for handlinger i det hele tatt.

Kvinnen jeg diskuterte med, ble oppbrakt over min påstand om at det er mulig å generalisere om grupper av mennesker som deler en tro eller en politisk overbevisning. Hun kunne ikke akseptere ideen om at en tro kunne være absolutt sann og lede til forutsigbare handlinger. Jeg fikk vite at det stred mot hennes verdier og holdninger. Samtidig var hun tydelig på at hun ikke selv var en troende.

Jeg forfulgte ikke påstanden om at hun ikke var troende, noen ganger er det bedre å la være, men diskusjonen ga meg noe å tenke på.

Mennesker i Norge som er under 40 år, har gått igjennom en skolegang som hevder å være nøytral, men som samtidig har vært svært kritisk til kristen tro. Dette skyldes konkrete endringer i norske læreplaner. Fram til 1997 hadde kristen­dommen fortsatt en spesiell posisjon i norsk skole. Men da skiftet vi retning.

Norske skoleelever har siden da blitt opplært til å tro at alle religioner er likeverdige, og at de i seg selv ikke kan skape under­trykkende menings­felles­skap. Budskapet som ble forkynt, og som fortsatt forkynnes i norske klasserom, er at det ikke finnes en overordnet sannhet.

Og uten å være seg bevisst på hva som er skjedd, har nordmenn blitt opplært i en ny tro, en tro som bygger på Michel Foucaults filosofi, hans sekulære makt- og frigjørings­filosofi, der troen på en overordnet sannhet forkastes, til fordel for en tro som sier at det vi regner som sant, normalt og viten­skapelig, henger sammen med institusjoner, historiske forhold og makt­strukturer.

Det er ikke godt å vite hva Michel Foucault egentlig ønsket, men det er ikke til å komme forbi at hans tenkning har gitt oss det vi kan kalle en sekulær ortodoksi: et tankesett som hadde til hensikt å utfordre tradisjonelle autoriteter og sannheter, men som er blitt opphøyd til et sett av selvfølgelige sannheter hos sine tilhengere.

Det vil si at Foucaults mistanke mot sannheten, har selv blitt en etablert sannhet. Dermed har vi fått en skole og et samfunn der absolutte moralske sannheter blir mistenkelig­gjort, kristen­dommens sannhets­krav blir forstått som uttrykk for historiske maktforhold, og kritikk av religioners innhold blir oppfattet som uttrykk for intoleranse.

Men: Den sekulære forståelsen av mennesket og samfunnet blir ikke utsatt for den samme kritiske under­søkelsen. Skolen forkynner ikke lenger kristen­dommen, men sekularismen, og den gjør det under over­skriften nøytralitet.

Det er lett å forstå hvorfor kristen­dommen er den troen som først og fremst rammes av denne tenkningen. Kristen­dommen hevder at den absolutte sannheten finnes i Jesus Kristus, og at kampen mellom det gode og onde, sannhet og løgn, ikke bare er noe som eksisterer i vår fantasi, litteratur eller film, men er en levende realitet som påvirker oss. Ved sin død og oppstandelse vant Han en endelig seier. I dag tenker vi med takknemlighet på dem som i snart to tusen år har gitt dette budskapet videre.

Det er en grunn til at vi møter motstand. Men husk: Han har selv lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende.