Tenk på samfunnet vårt som et stort hus. For at et hus skal være trygt å bo i, må to ting være i orden: Grunnmuren må være solid, og menneskene som bor der må stole på hverandre.
Akkurat nå opplever vi at husets grunnmur rister. Selv om debatten i de tradisjonelle avisene og på TV gir oss inntrykk av at problemet i samfunnshuset vårt bare handler om hvilken farge vi skal ha på markisene, er sannheten at vi står overfor to forskjellige grupper beboere som har låst seg inne i hver sin etasje.
I toppetasjen sitter den etablerte eliten. Dette er politikerne, ekspertene og de store, subsidierte mediehusene. De har god råd, trygge karrierer, bor urbant og tror at alt de bestemmer er den eneste nøytrale sannheten. Når de formulerer politikk og samfunnsretning, setter de to streker under svaret. Hvis vanlige folk i etasjene under protesterer, blir de ikke møtt med saklige argumenter, men med moralske pekefingre, merkelapper eller sanksjoner. Eliten har forskanset seg i et ekkokammer av arroganse, der de har glemt at rollen deres er å lytte til folket, ikke å oppdra det.
I etasjene under virker middelklassen – selve ryggraden som holder bygningen oppe. Den består i hovedsak av to deler: For det første har vi det private næringslivet. Det er gründerne, de selvstendig næringsdrivende og bøndene. Disse menneskene tar personlig økonomisk risiko og skaper verdiene som finansierer fellesskapet. For det andre har vi de samfunnsbærende yrkene – de flinke folkene i den lavere middelklassen, som sykepleierne, lærerne og fagarbeiderne. Det er de som pleier de syke, utdanner barna våre og holder hjulene i husets fellesrom i gang.
Når middelklassens to grupper nå har funnet hverandre i et felles ekkokammer, er det et ekkokammer av frykt. Og frykten er ikke innbilt. Det er middelklassen som i realiteten står i frontlinjen i det Arbeiderpartiet og Støre-regjeringen ynder å kalle «dyrtid» – et begrep myndighetene bruker som om det var et uunngåelig uvær fra verdensøkonomien, fremfor et resultat av egne politiske valg.
Mens det private næringslivet kveles av uforutsigbare strøm- og bensinpriser drevet av politiske energiomstillinger, opplever sykepleieren og læreren at lønnen spises opp av rentehevinger og galopperende priser på mat og avgifter.
Det er her vi må forstå den jernharde, logiske loven som eliten er fullstendig blinde for: Når middelklassen forvitrer, tapes demokratiet.
Et levende og sunt demokrati er helt avhengig av en trygg, selvsikker og økonomisk uavhengig middelklasse. Det er middelklassen som sikrer moderasjon og stabilitet i huset. Når de som skaper verdiene og de som bærer velferden opplever at samfunnskontrakten blir brutt, og at løftet om at hardt arbeid skal gi trygghet tilbake ikke lenger gjelder, smuldrer lojaliteten til systemet opp. Tilliten tapes i alle etasjer når vanlige folk innser at toppetasjen ikke lenger beskytter dem, men tvert imot bruker milliarder på luftige prestisjeprosjekter og lar innbyggerne i etasjene under sitte igjen med regningen. Når middelklassen presses mot veggen, forsvinner moderasjonen. Det er derfor du ser Fremskrittspartiet dundre frem mot historiske 35 prosent på målingene. Det er middelklassen som reiser seg i ren, demokratisk nødverge.
For å se hvor dypt råten i husets bærende konstruksjoner stikker, trenger vi ikke å se lenger enn til høstens dramatiske maktkamp i pressens egne lukkede rom. Det som utspiller seg rundt Norsk Redaktørforening, PFU og den betente Shada-saken, avslører et dypt og ubehagelig paradoks begge sider må våge å se i hvitøyet.
Kjernen i denne saken berører det aller mest brennbare samfunnsoppdraget pressen har: et ungt, vergeløst menneske som dør i statens forvaring, under offentlig omsorg og omgitt av uoppklarte omstendigheter. Men her avdekkes toppetasjens virkelige blindflekker. For hvor var de store, etablerte mediehusene da Shada faktisk trengte en fungerende vaktbikkje? Det lukkede systemets egen unnfallenhet overfor offentlig omsorgssvikt skapte i realiteten det tomrommet som alternative medier senere fylte. Når eliten i dag iverksetter en voldsom klappjakt på utfordreren Document, handler det dypest sett om en projeksjon av egen skyld. De forsøker å rense sin egen faglige samvittighet ved å kneble de kritiske stemmene, i stedet for å innrømme at de selv sviktet husets svakeste beboer.
Samtidig må opprørerne i etasjene under ta innover seg den speilvendte sannheten: I sin legitime jakt på å avkle statlige hemmeligheter, risikerer også de å tråkke feil dersom et tragisk menneskeliv reduseres til ren ammunisjon i en politisk kulturkrig.
At pressens kontrollorganer i denne betente situasjonen iverksetter hemmelige unntak fra eget regelverk og særbehandling for sine egne styremedlemmer, gjør bare vondt verre. Når Vårt Land-redaktør Bjørn Kristoffer Bore opptrer som aktiv anklager mot en konkurrent, samtidig som han sitter i styret som vurderer den samme redaktørens medlemskap, og er gift med PFU-leder Anne Weider Aasen, bryter det med all elementær presseetisk rettssikkerhet – underforstått prinsippene for en rettferdig prosess. Portvaktene skriver om reglene underveis, avhengig av hvem som utfordrer staten. Når generalsekretær Elin Floberghagen i tillegg rykker ut i media og stempler Documents parallelle publiseringer som en «bevisst provokasjon» mot systemet, har dommeren i realiteten talt før saken har nådd møterommet
Dette spillet er ikke uavhengig selvjustis; det er et koordinert mediekartell som lystrer politiske marsjordrer fra regjeringskontorene, slik jeg tolker det. Tidslinjen lyver nemlig ikke. Det hele startet i august da AUF-leder Gaute Børstad Skjervø rykket ut og krevde at redaktørene måtte ta et oppgjør og fjerne Documents legitimitet. Når fagredaktørene i Morgenbladet, anonyme for de fleste, deretter melder seg ut i protest for å tvinge styret i kne, ser vi hvordan den lukkede, urbane boblen fungerer. De bruker harde merkelapper og utrenskninger for å låse døren og beskytte sin egen definisjonsmakt.
Det er i lys av denne avmakten vi må forstå de etablerte medienes oppdragende holdning og Aftenpostens siste «in your face»-reklame. Når en tannløs, mva-subsidiert storavis bruker store summer på å latterliggjøre de menneskene som stiller systemkritiske spørsmål, har de brutt den mest grunnleggende regelen for all kommunikasjon. Reklamen deres blir en digital langfinger rett i fjeset på en voksende folkebevegelse – et desperat forsøk på å preke til sitt eget hese og minkende kor fordi de innser at de har mistet sitt monopol på sannheten.
Men det er et men her. Midt i dette dramatiske opprøret ligger det en fundamental, systemisk advarsel som de uavhengige mediene på sin side ikke må være blinde for: seierherrens forbannelse.
Å pulverisere tilliten til en arrogant elite er en logisk seier. Men det etterlater et enormt, institusjonelt tomrom i huset. De etablerte institusjonene har tross alt holdt samfunnet stabilt over lang, lang tid. Hvis vi knuser alt i sinne uten å ha noe bedre å sette inn i stedet, ender vi opp i et ubeboelig kaos der taket vil kunne rase. Dessuten viser historien det nådeløse – at de som leder et opprør i dag, flytter inn i toppetasjen som de nye sjefene i morgen. Og når de nye lederne må ta vanskelige valg for å holde huset stabilt, vil de raskt oppdage at maktens natur krever nøyaktig de samme strenge reglene og hemmelighetene som de før kjempet mot.
Løsningen er derfor ikke å brenne ned huset, men å gjennomføre en kontrollert oppgradering. Bærebjelkene må bestå, men monopolet på hvem som får bo i toppetasjen og styre dem, må brytes. Vi må skifte ut menneskene i styrene og komiteene med folk som bringer inn en helt annen virkelighet: folk som vet hva det koster å drive en bedrift i privat sektor, folk som har kjent hverdagen som sykepleier eller lærer på kroppen, og nye, uavhengige stemmer.
Denne overgangen må skje i fullt dagslys og total gjennomsiktighet. Det nye systemet kan ikke gjemme seg bak lukkede dører og hemmelige unntak; det må tvinges til å ha åpne dører, slik at alle i alle etasjer kan se hvorfor beslutninger tas. Og viktigst av alt: De nye lederne må ha nok ydmykhet til å forstå at deres oppdrag ikke er å ta hevn, men å gjenopprette balansen ved å teste nye ideer i mindre skala først, før hele samfunnet må betale for eksperimentene.
Vi kan ikke fortsette å bo i et hus der toppetasjen håner etasjene under, og at etasjene under prøver å sprenge fundamentet. Som Klassekampen så innsiktsfullt har advart mot: Tidene forandrer seg, og de hemmelige unntakene du bruker for å stenge andre ute i dag, vil bli brukt til å kaste deg selv på dør i morgen.
For hvis grunnmuren først ryker, faller taket i hodet på oss alle, uansett hvor høyt i systemet vi har plassert oss.
