Som eksiliraner ser jeg på utviklingen i Norge med stor bekymring. Dette er landet hvor menneskerettigheter kommer først i festtalene, men som i neste omgang velger «dialog» med bødlene. Ikke på grunn av manglende informasjon, men fordi det passer dem.

23. september møtte statsminister Jonas Gahr Støre Irans president Masoud Pezeshkian i FN. Regjeringen sendte ut bilde og pressemelding. Støre hadde uttrykt «dyp bekymring» for menneskerettighetene. Så sa han det som teller: «Konflikten må løses med diplomati, og ikke med press eller vold.»

Ikke ett ord om å stanse bruken av galgen

«Ikke med press eller vold», sagt til et regime som bruker galgen politisk. «Alle parter har ansvar», la han til. Både den som strammer snora og den som henger i den.

Dagen før satt statssekretær Andreas Kravik med utenriksminister Abbas Araghchi i New York. To møter på to dager med samme regime. Kravik diskuterte diplomatiske løsninger mellom USA og Iran og hadde vært «tydelig» på Norges standpunkt: Enhver løsning i Hormuz må komme innenfor rammene av havretten. Ikke ett ord om å stanse galge-bruken. Ikke ett navn på drepte eller dødsdømte demonstranter.

Rett før Støre ga Pezeshkian sitt offisielle håndtrykk, sto presidenten på FNs talerstol og kalte Iran «et offer for terrorisme» og løftet frem Khamenei. Den amerikanske delegasjonen forlot møtet. Norge ble sittende igjen og booket to møter med «terrorofrene».

Abdorrahman Boroumand Center har hittil i 2026 dokumentert over 1000 henrettelser i Iran. Minst 900 av dem innen utgangen av juli. En av dem en seksbarnsmor. I tillegg til dette kommer minst 42.000 drepte demonstranter under januarprotestene, da mullahene knuste folkets opprør. 22. september, samme dag som Kravik satt med Araghchi, gikk fanger i 64 iranske fengsler til sultestreik mot henrettelsene.

Støre reagerte hardere på Donald Trumps FN-tale enn på Irans bruk av galgen

Kravik møtte Araghchi i Teheran i mai, bare måneder etter januar-slaktingen. Nå møtte han ham igjen i FN, mens Støre møtte presidenten. Begge fremførte samme budskap: først skipsfart, så diplomati mellom USA og Iran, så en setning om «bekymring». I januar kalte UD inn Irans ambassadør og fordømte «grov og uforholdsmessig vold». Deretter gikk maskineriet tilbake og drakk kaffe. Det fikk være nok «ansvar» for denne gang.

Dette er altså «prinsipiell» norsk utenrikspolitikk. Norsk diplomati behandler det islamske regimet som en «vanskelig» partner, ikke som et terrorapparat. Støre reagerte hardere på Donald Trumps FN-tale enn på Irans bruk av galgen.

Støre: – Trump vil utslette den iranske sivilisasjon

Trump sa 22. september at han sto overfor et valg: enten få til en avtale som lar Iran bygges opp igjen til «et langt større land enn det noensinne har vært», eller å tilintetgjøre Den islamske republikk slik at den aldri mer får drepe og ødelegge. Han poengterte Islamic Republic og satte gjenoppbygging av landet opp mot å knuse regimet. Dette reagerte Støre på og kalte språket «voldsomt og mørkt».

Nyttige idioter og det norske tunnelsynet

Støre sa til TV 2 og NRK at Trump ville utslette den iranske sivilisasjonen. Men Trump sa: Den islamske republikk. Støre gjorde Den islamske republikk til folket. Regimet er folket, og folket er regimet. Når iranere reiser seg mot mullahene, passer det ikke. Når Trump skiller sivilisasjonen fra teokratiet, viskes skillet ut. Derfor «dyp bekymring» til Pezeshkian og moralsk sjokk over Trump. Derfor taushet om de titusener som ble drept i januar, mens Hormuz og skipsfart får hele oppmerksomheten.

24. september holdt Benjamin Netanyahu en tale i FN. Mange delegasjoner gikk ut, mens Espen Barth Eide ble sittende, det skal han ha. Deretter kalte han talen «svært urovekkende». «Netanyahu erkjenner ikke andres lidelser.» Netanyahus uttalelser om bosettervold og sivile i Gaza var ifølge Eide feil, mannen som dagen før hadde varslet 125 millioner ekstra kroner til Palestina gjennom FN og Verdensbanken, inkludert budsjettstøtte til palestinsk offentlig sektor. Totalt gir Norge rundt én milliard til Palestina i 2026.

Budsjettstøtte til «pay-for-slay»-programmet

Israel forsvarer sin befolkning mot Hamas, Hizbollah og et iransk system som har brukt flere tiår og milliarder på å utslette den jødiske staten. Det er en stats plikt. For norske myndigheter er forsvaret problemet, ikke «Palestina»; det bunnløse sluket som Norge skal finansiere. Er Palestina det norske folks ansvar? Er det ikke et prosjekt for oljestatene rundt hvis det handlet om broderskap og ikke strategi?

Norge gir ikke bare «hjelp» til Palestina. Ifølge Eide inkluderer pengene budsjettstøtte til offentlig sektor. I årevis har Den palestinske selvstyremyndigheten betalt lønn til fengslede terrorister og stipendier til familiene etter angrep, skalert etter hvor lang straffen ble. Jo verre dåd, desto mer penger. Systemet er kjent som «pay-for-slay».

Abbas hevdet i februar 2025 at ordningen var avviklet, noe det amerikanske utenriksdepartementet avviste i april 2026. I rapporten til Kongressen skrev State Department at PA i 2025 utbetalte 156 millioner dollar til terrorister, løslatte terrorister og familier etter angrep, og at ordningen fortsetter gjennom nye mekanismer og under et annet navn. PAs finansminister Estephan Salameh sa i februar 2026 at de ikke har glemt fangene eller familiene til «martyrene». Det er et prinsippspørsmål, sa han. EU-kommisjonen har beklaget at utbetalinger har fortsatt etter at Ramallah lovet slutt. Likevel øker Norge støtten, også som budsjettstøtte til et offentlig apparat som i årevis har belønnet drap.

Jeg kjenner den saken. Den er iransk

Khomeini sa at Palestina «er vår sak». Han brydde seg ikke om iranerne. Arafat var blant de første som hilste kuppmakerne velkommen i 1979. Siden har regimet pumpet penger inn i Hamas og Hizbollah, mens iranske lærere, sykehus og unge ble holdt nede. Penger som skulle gått til iranere, gikk til militser. Folket fikk prekener, mens proxyene fikk våpen.

Støre og Eide gjentar mønsteret med norske skattepenger. Palestina er deres sak, mens drap på iranere er en parentes. Det arrangeres møter med det islamske regimet hvor Hamas tones ned og Israel får moralprekener. Hjemme er prisen den samme: Islamistiske miljøer får rom, tilskudd og dialog med få krav, også inn i klasserommet, mens kommuner går med underskudd. For Teheran er håndhilsingen et bevis på at bruk av galgen ikke koster dem noe i Oslo.

Jeg flyktet fra et land hvor systemet eier barna. Norge finansierer samme system helt inn i klasse­rommene

Regjeringen vil svare at stater må snakke med fiender, at Norge er en fredsnasjon, at kontakt er bedre enn isolasjon. Kontakt uten pris er ikke diplomati. Sverige utviste i september en iransk diplomat for virksomhet mot opposisjon og jødiske og israelske interesser. I Oslo ble en sikkerhetsvakt ved den amerikanske ambassaden dømt for å ha solgt hemmeligheter til Iran og Russland. Norge svarte med to møter og et offisielt håndtrykk i FN. Det er et valg av side.

Et fritt Iran vil huske hvem som tok bøddelen i hånden

Det kommer en dag da Iran er kvitt mullahene, og den dagen er nærmere enn Støre og Eide later til å tro. Da vil et fritt Iran huske hvem som tok bøddelen i hånden mens listene over henrettede vokste. De vil huske hvem som kalte Trump mørk fordi han navnga Den islamske republikk, og hvem som lot januar 2026 ligge. Reza Pahlavi og det iranske folk skylder dem ikke takk for bekymringen.

Historien skiller. Folket og regimet er ikke det samme. Allierte og terrorregimer er ikke det samme. Et land som sier det forsvarer menneskerettigheter, og så prioriterer dialog med slakterne og penger til deres sak, har valgt. Det valget vil bli stående igjen når bildene fra FN er glemt.