Fortsatt er klimaaktivistene overbevist om at karbonfangst og -lagring (CCS) vil løse «klimakrisen», og de jubler for stadig nye prosjekter som ferdigstilles: Ikke bare er de politiske prestisjeprosjektene Langskip og Northern Lights operative her i Norge, men i tillegg sløser Oslo kommune milliarder på Klemetsrud-anlegget, og både Yara og Greensand er i gang i Danmark og Nederland. Men disse forsøkene bør ikke hylles som suksesser. De bør fungere som advarsler om kostnader, problemer og håpløst marginale resultater.
CCS er tanken om at plantenæringen CO2 skal fanges inn fra atomsfæren og lagres under bakken, så den aldri slipper ut igjen for å «ødelegge klimaet». Helt siden 2007, da Stoltenberg lanserte sin pinlige «månelanding», har CCS kommet og gått som «klimatiltak» av forskjellige grunner: Tiltaket krever kolossale investeringer, samt høye driftskostnader og energibruk, men gir ingen inntekter i «verdikjeden». Og teknologien er eksperimentell, ustabil og basert på skummel kjemi.
Yara har åpnet Europas største karbonfangstanlegg
Den norske gjødselprodusenten Yara er totalt dedikert til klimasaken, og har nylig åpnet Europas første industrielle CCS-anlegg ved Europas største ammoniakk- og gjødselfabrikk i Sluiskil i Nederland. Til stede var to statsministre og en «klimakommissær», og under åpningen sa Yara-sjef Svein Tore Holsether til NTB at dette «handler om Europas industrielle framtid».
Det bør bekymre aksjonærene, fordi denne planøkonomiske industrien er totalt frakoblet alt som heter økonomifag og sunn kapitalisme. Anlegget skal fange opptil 800.000 tonn plantenæring i året, og de neste 15 årene skal Yara fange rundt 12 millioner tonn CO2 – til en kolossal kostnad som naturligvis ender opp hos kundene til slutt. Norges totale utslipp av CO2 er på 44,5 millioner tonn årlig, så dét er bare en dråpe i havet.
Industriell oppstart for INEOS Energy i Danmark
I samarbeid med Harbour Energy og Nordsøfonden, gikk INEOS Energy over fra pilottesting til aktiv industriell utrulling av CCS den 18. september ved sitt prosjekt Greensand i Danmark. Dette er EUs første kommersielle anlegg for fullskala lagring av CO2 til havs – og gjør altså det samme som Norhthern Lights gjør her i Norge. Det var dette Støre hadde i tankene da han sa at «vi skal leve av å redde klimaet», til tross for Stoltenbergs «månelandings»-fiasko.
Terminalen som skal håndtere CO2-gassen, ligger i Esbjerg havn, og injeksjon til havs skal skje i det uttømte oljefeltet Nini Vest i Nordsjøen, 1800 meter under havbunnen. Plantenæringen skal hovedsakelig komme fra danske produsenter av biometan, en nisje som allerede sliter med kostnader og drift og neppe vil nå målene politikerne har drømt om. Målet er å håndtere rundt 400.000 tonn CO2 årlig gjennom spesialiserte transportfartøy. Ett av dem har fått navnet «Carbon Destroyer 1″, intet mindre.
Matematisk galskap uten effekt
Selv om det er massevis av taler og mye hornmusikk rundt disse politiske prosjektene, finansiert av skattepenger, viser tallene at CCS aldri vil få noe som helst å si for mengden CO2 i atmosfæren: Bare for å nå målet om «nullutslipp» (også kjent som «netto null» eller «klimanøytralitet»), må det bygges mellom 2000 og 3400 kommersielle CCS-anlegg på verdensbasis frem mot 2050, eller 70 til 100 årlig. I dag finnes det rundt 60 operative anlegg, og ingen vet om de vil fungere frem til 2050.
Alle med litt IQ skjønner at dette ikke kommer til å skje. Målet med klimapolitikken er imidlertid å få oss ned på 1990-nivå av CO2 i atmosfæren. I dag ligger CO2-nivået på rundt 427 ppm. For å nå 1990-nivået på 355 ppm må konsentrasjonen reduseres med 72 ppm. Siden én ppm i atmosfæren tilsvarer omtrent 7,8 milliarder tonn CO2, betyr det at vi må fjerne rundt 560 milliarder tonn CO2 netto fra atmosfæren.
Dette vil kreve 560.000 CCS-anlegg som fanger én million tonn hver. Hvis vi fordeler «opprydningen» over 20 år, vil verden «bare» trenge rundt 28.000 operative gigant-anlegg årlig, eller 76 nye hver dag. Dette tror hele FN, EU og Stortinget på. På fullt alvor. De kaller det en «utfordring», men egentlig er det frakoblet all virkelighet.
Et angrep på verdens fattige
Brød laget av korn produsert med «klimagjødsel» blir dyrere enn annet brød. For å «redde klimaet» må derfor billigere brød laget av vanlig kunstgjødsel reguleres bort. Markedskrefter og konkurranse må forbys. Og som om dette ikke var ødeleggende nok: Å senke CO2-nivået i atmosfæren til 1990-nivå, vil dramatisk redusere avlingene fra verdens jordbruk, for planter lever av CO2. Dét vil igjen skape eksplosjon i matprisene.
I praksis er altså klimapolitikken et angrep på verdens fattige – mens FNs bærekraftmål en rendyrket selvbedrag. Heldigvis kommer galskapen aldri til å lykkes, og klimamålene vil aldri bli nådd: Verdens forbruk av ferdig produsert og lagret fossil energi stiger jevnt og trutt, og CO2-innholdet i atmosfæren går opp i takt med økningen i utslippene. Det kommer til å fortsette, for «grønt skifte» har aldri vært mulig.
Politikernes mål er å tvinge vestlig industri over på CCS, og de har overbevist seg selv om at land som Kina ikke vil kynisk utnytte EUs kostnadsekspolosjon og fortsette med kullkraft for å utkonkurrere EU. Naiviteten er helt forrykt, men en hær av PR-rådgivere sørger for at klimapolitikere aldri trenger å bli konfrontert med tall og fakta.
