Hverdagen er en thriller. Det kan ikke sies for ofte. Det skal nerver av stål eller den absolutte uoppmerksomhet til for å komme seg helskinnet i mål. Den uoppmerksomme merker ikke rabalderet som foregår rundt ham. Hvilken velsignelse! Dagene bare går sin gang. Ren narkose. Men de fleste av oss vet bedre. I hvert fall gjør jeg det.
Fienden er overalt og slår til når du minst venter det.
For en tid tilbake var jeg helt ufrivillig på nippet til å kjøre over en ung dame. Hun gikk i det ene øyeblikket på fortauet, i det neste, og helt uten forvarsel, bestemte hun seg for å skrå over gaten rett foran meg, uten å se i min retning i det hele tatt. Fordi jeg holdt lav hastighet og var oppmerksom, klarte jeg å stoppe – på håret. Så nær at hun må ha kjent lufttrykket. Hun gikk bare videre. Proppene dypt begravet i ørene, og musikken ganske sikkert på 11.
En nestenulykke. Og hun hadde ikke merket det en gang!
Jeg rullet opp på siden av henne og åpnet vinduet. «Hei!», ropte jeg. «Hei du! Er du klar over at du nesten ble påkjørt?» Hun stoppet. Gransket meg gjennom solbrillene. Og så, ut av intet, brått og lynhurtig, lente damen seg fresende inn gjennom vinduet og forsøkte å klore meg! Det kunne vært en scene fra «The Grudge». Jeg rygget bakover. «Din kødd!» skrek hun og forsøkte å åpne døren. Forfjamset tråkket jeg på gassen for å unnslippe, den forrykte hadde et så godt tak i døren at bilens plutselige bevegelse rev henne over ende. Hun gikk i bakken med et hyl.
Jeg bråstoppet og hoppet ut. Det var kommet folk til. Damens klo av en finger pekte dirrende på meg. «Så dere det! Så dere det! Den jævla bøllen kjørte på meg!» Jeg ristet avvergende på hodet, og havnet i munnhoggeri med tre ungdommer. For dem var hatet mot bilismen absolutt. Det fantes ingen forbehold. Stemningen var hinsides amper. De hadde ganske sikkert klynget meg opp i nærmeste lyktestolpe om noen hadde hatt et rep. De måtte nøye seg med aggressiv skumping. Ingen var interessert i min versjon. Det skulle bli verre.
En liten klynge sto rundt heksen. Blant dem en politimann. Hvor kom han fra? Nå ropte han: «Hvem kjørte den bilen?». «Det var ham!» repliserte den lille folkemengden triumferende i kor og pekte på meg. En lastebil tutet. Bilen min sperret veien. Kaoset var fullkomment.
De fant ingen skader på damen. Gud skal vite at de lette. Jeg fikk beholde sertifikatet og slapp bot. Mest fordi det selverklærte offeret overspilte så grusomt at selv lovens vokter fikk tvilen over seg. Vitnene kom dessuten med så motstridende versjoner av hva som egentlig var skjedd, at de neppe kunne kalles vitner i det hele tatt. Skrønemakere, ville bestefar sagt.
Med den forryktes «Jeg ska’ melde ‘ræ’!» ringende i ørene kom jeg meg endelig unna og kunne fortsette ferden gjennom denne ganske alminnelige hverdagen.
I selvbetjeningskassen på Meny var jeg så lettsindig å hjelpe en gammel dame med å slå inn varene. For sent skjønte jeg at hun hadde hengt seg på meg med vilje. Poenget kom da hun skulle betale. «Pantelappen, da?» sa hun og holdt den anklagende fram. Man fikk ikke tilbake pant i selvbetjeningskassen den gang, det visste alle, og hun aller mest. Dum som jeg var, gravde jeg i lommen, ga henne en 20-krone og overtok lappen som lød på 18 kroner. Det lille tapet kunne jeg alltids greie. Hun takket ikke engang, bare stavret ut på gamle, men overraskende raske ben.
Jeg gikk til kassen og leverte lappen. «Den er fra forrige uke, den får du nok ikke noe for nå», sa kassedamen med trette det-må-du-da-vite-øyne. Og der sto jeg. Svindlet av en olding på høylys ettermiddag.
Dagen var dessverre ikke over, og da jeg skulle rulle rolig gjennom rundkjøringen, kom det en friskus i formel-fart. Jeg var allerede i rundkjøringen, men han hadde størst fart, og nå lå han på hornet også. Jeg bråbremset. Og innrømmer det: Jeg ble redd.
Han sneiet meg, og jeg så langfingeren. Det utløste raserimolekyler i en mørk og svært risikooppsøkende del av hjernen. Jeg tråkket gassen i bånn og satte etter. Det kokte i toppen, jeg var høy på adrenalin, og overtent på triumf. Jeg så nemlig at lyset i krysset hadde skiftet til rødt. Oppgjørets time. Jeg bremset hardt opp. Nærmest spente opp døren. Men så skjedde noe rart. Det var akkurat som om jeg sluknet. Jeg nølte. Jeg kom ikke fykende ut av bilen, men slepende og uvillig. Det må ha syntes lang vei at dette kom til å gå galt.
Da jeg nådde vinduet hans, som var rullet ned, så han uinteressert på meg. Jeg trakk pusten og begynte: «Er du klar over …». Lyset skiftet til grønt i samme sekund. Jeg fikk aldri fullført spørmålet, og av sted fór han. Bak meg begynte alle bilene å tute. Jeg blokkerte veien. Selvfølgelig måtte spillelisten som dunket og gikk i bilen min akkurat slippe Middle of the Road og deres «Chirpy Chirpy Cheep Cheep» løs på omgivelsene. Jeg kunne ikke fått en mer ydmykende velkomst.
Ingen vil huskes som Middle of the Road-mannen. Særlig ikke på Røa. Eller kanskje nettopp på Røa. Hvor er Samson og Delilah?
– Det står på shuffle, ropte jeg fortvilet til paret som sto på fortauet og nøt kaoset. Mannen i bilen bak min skjelte meg huden full. Middle of the Road fortsatte å herje med kredibiliteten min, for nå utbrøt den godt voksne damen som også hadde tatt oppstilling på fortauet: «Er ikke du Yan Friis? Jeg husker deg fra Det Nye!» Nå følte jeg meg gammel også. Storeslem.
Heldigvis var veien hjem kort og kvelden nær. Ikke verst. En hel hverdag uten neseblod.
Kjøp bøker fra Document Forlag her!
