Den spanske grensen stod vidåpen i et døgn, mens godt og vel 60.000 marokkanske migranter skyllet inn over den lille spanske eksklaven Ceuta. Som en moderne trojansk hest stormet horder av migranter forbi de overveldede grensevaktene, som måtte se på mens Spanias territoriale suverenitet forsvant som dugg for solen.
Idet jeg ankommer den spanske havnebyen Algeciras sent fredag kveld, er det stille i byen. Jeg snakker med flere journalister som har dekket hendelsene i Ceuta siden fredag morgen. Mens den spanske regjeringen under ledelse av den sosialistiske statsminister Pedro Sánchez prøver å forsikre omverdenen om at situasjonen er under kontroll, forteller journalistene en annen historie. Kort tid etter får jeg selv se det med egne øyne.
Det jeg opplever, får deportasjonssenteret Kærshovedgård til å virke som en piknik. Store grupper av migranter driver rundt på veiene, og selv om militære kjøretøy og politibetjenter preger gatebildet, får mange av migrantene lov til å spasere fritt rundt. Når jeg nærmer meg stranden Playa Benitez, er det ingen lokale å se, bare migranter. De få Ceuta-innbyggerne jeg snakker med, er drosjesjåføren min og to rengjøringsarbeidere jeg møter på veien. De forteller at de føler avmakt og at situasjonen er helt ute av kontroll. Andre jeg møter senere, forteller at de har familie og bekjente som ikke tør å forlate hjemmene sine av frykt for å bli overfalt eller ranet.
Akkurat som så mange andre steder i EU, er folk på stedet sinte og opprørte over at gatene deres oversvømmes av ulovlige innvandrere som smadrer og raserer. En større leir, Ceti, et kort stykke fra stranden, fungerer som et slags tilholdssted for de mange tusen innvandrerne som ikke frivillig har ønsket å dra tilbake over grensen til Marokko. De aller fleste av dem er unge, mørkhårede menn med kortklippet hår kledd i T-skjorter og shorts. Det er så godt som ingen barn, kvinner eller eldre blant dem.
Mens jeg er der, florerer det av bilder og videoer av biler som blir satt i brann av store grupper av migranter; flere ganger passerer jeg forkullede bilvrak i veikanten. Det har også vært opptøyer blant migrantene selv, blant annet knivstikkinger. En lokal politimann forteller meg at én migrant hadde fått tak i en machete og terrorisert lokalbefolkningen med den.
Noen dager senere får Pedro Sánchez merke vreden fra Ceutas innbyggere under en felles demonstrasjon på rådhusplassen. Hundrevis av innbyggere møter opp, mange av dem innhyllet i det spanske flagget. De roper «Sánchez er et ludder» og oppfordrer til samling mellom spanjolene og folk i Ceuta, i motstand mot regjeringen. På et tidspunkt henvender en mann seg til meg og takker meg for at jeg er til stede, slik at omverdenen kan se hva han og hans landsmenn blir utsatt for. Man fornemmer et folk som føler seg sviktet av makthaverne.
Som en ung frustrert gutt sier, er det ingen som kommer dem til unnsetning. Men folk i Ceuta klarer også å gjøre hendelsen til noe samlende. Rundt om i byen er de katolske kirkene fylt til randen med folk som sammen synger og ber. Man fornemmer at mange av dem setter sin lit til opposisjonspolitikeren Santiago Abascal. Han kaller Sanchéz en «forræder» og en «fiende» av det spanske folket. Når han taler til pressen i den motsatte enden av byen, høres det flere jubelrop og klappsalver.
Kort tid etter, mens jeg sitter og spiser frokost på torget, høres det plutselig et kvinneskrik, og to–tre migranter kommer løpende over torget med et titalls politibetjenter i hælene. Et smell høres over torget – en politikølle som rammer bar hud – og de flyktende er igjen i politiets varetekt. Sirenene i bakgrunnen er imidlertid konstante.
Selv om en stor andel av migrantene mandag var blitt sendt tilbake over den marokkanske grensen, er hendelsen en påminnelse om EUs akilleshæl: Schengen-samarbeidet. Unionen er ikke sterkere enn sitt svakeste ledd. Det er et hull i EUs grense, og det er umulig å si hvor lenge det vil vare før barrikadene ikke lenger holder.
