John Konrad, forfatter og grunnlegger av det maritime nyhetsnettstedet gCaptain, forklarer Europa nøyaktig hvorfor NATO er i trøbbel.
Det startet med visepresident JD Vances tale under sikkerhetskonferansen i München i fjor, og er blitt forsterket av ferske utspill fra både USAs president Donald Trump og utenriksminister Marco Rubio.
Rubio har blant annet reagert på at USAs vesteuropeiske allierte har blokkert luftrommet for amerikanske kampfly og ikke vil tillate USA å gjennomføre operasjoner fra baser der. Han sa i et intervju med Al Jazeera at USA derfor må vurdere å trekke sine tropper og sin økonomiske støtte til europeisk forsvar rett ut av kontinentet.
BREAKING: Secretary Rubio says the U.S. is reconsidering its bases in Europe.
“If Europe won’t allow us to use the bases we man and fund for their defense when we need them we ought to close them down and remove our troops from Europe.” pic.twitter.com/QG0ILBq6Di
— Eyal Yakoby (@EYakoby) April 6, 2026
Europeere som ikke kunne forstå USAs vilje til å sende flere fly, helikoptre og over hundre spesialsoldater for å redde en eneste savnet pilot, begynte å angripe Rubio og Trump-administrasjonen for å «svikte sine allierte».
Da engasjerte Konrad seg. Han var enig i at NATO er i trøbbel, men la skylden på USAs vestlige allierte som er helt avhengige av USA, som de stadig kritiserer og ser ned på. Konrad skrev et langt og opprørt innlegg på X, hvor han blant annet kritiserer de europeiske NATO-landene for å ha snyltet på amerikansk sikkerhet i 80 år, mens USA ofret sin egen kultur for å støtte deres.
NATO er i langt større fare enn noen er klar over. Og årsaken har ingenting med forsvarsbudsjettene å gjøre. Den virkelige faren er psykologisk. Den er kulturell.
Europeerne har ikke bare snyltet på amerikansk sikkerhet i 80 år. De har bygget en hel identitet rundt forestillingen om at de har utviklet seg videre fra den tiden da amerikanerne beskyttet dem.
Den identiteten er nå det største enkeltstående hinderet for Vestens overlevelse. Og den mørkeste ironien er: Vi bidro til å bygge den.
Etter andre verdenskrig var ikke Europa bare økonomisk knust. Kulturen lå i ruiner. Byene, universitetene, konsertsalene, museene. Ruiner. Marshallplanen gjenoppbygde økonomien. Men kultur var ikke en prioritet. Ikke i begynnelsen.
Så falt jernteppet. Og plutselig ble kulturen et våpen.
Amerikanske diplomater, akademikere, kunstnere og forskere strømmet inn i Vest-Europa. Vi finansierte universitetene deres. Støttet orkestrene deres. Gjenoppbygde museene deres. Fremmet deres intellektuelle liv.
Ikke fordi europeisk kultur trengte å reddes for sin egen skyld. Fordi østeuropeerne slet med å dekke Maslows mest grunnleggende behov. Vi trengte at utsikten fra den andre siden av muren skulle være berusende.
Så Amerika bygde Vest-Europa om til et utstillingsvindu for selvrealisering. Kunst. Filosofi. Kafékultur. Lange ferier. Universiteter hvor folk studerte litteratur i stedet for å overleve. Vi skapte misunnelse.
Og det virket. Muren falt. Men så var det noe som ingen tok høyde for:
Når du gir et samfunn selvrealisering på andres regning lenge nok, glemmer de at det var en gave. De begynner å tro at det var deres fra naturens side. Og når de ser på landet som finansierte det hele, et land opptatt med å bygge hangarskip og halvlederfabrikker og skiferfelt i stedet for å nå toppen av Maslows behovspyramide.
En overvektig amerikaner i en baseballcap som ikke kan skille Claude Monet fra Camille Pissarro. Som spiser fastfood. Som kjører lastebil. Som bygger kjøpesentre i stedet for piazzariaer.
En kultur som er skolert i estetikk, men fratatt strategisk bevissthet, anser den amerikaneren for å være en barbar. Så slår arrogansen rot. Og når en kultur først har bestemt seg for at en annen er under dem, slutter de å lytte.
Amerikanere sier at kriger noen ganger er nødvendige: Dét er grovt. Olje er ryggraden i velstanden: Dét er usofistikert. Ungdommer bygger selskaper i garasjer som omformer planeten: Dét er taktløst. Wall Street finansierer den globale økonomien: Dét er vulgært.
Europa har ingen teknologisektor i verdensklasse. Ingen militærstyrke som kan forsvare landet. Ingen energiuavhengighet. Ingen AI-kapasitet. Det Europa har, er kultur. Den kulturen vi betalte for, på bekostning av å nå toppen av Maslows behovshierarki.
I flere tiår var det greit. Vi finansierte museene, beskyttet sjøveiene og tolererte forhånelsen fordi ordningen fungerte. Så sluttet europeerne å holde forakten for seg selv. De begynte å si det rett opp i ansiktet på oss. I sine medier. I sine parlamenter. På hvert internasjonalt forum. «Amerikanere er dumme. Amerikanere er voldelige. Amerikanere er en trussel mot demokratiet.»
Vi kunne ha flyttet Louvre til New York. Vi kunne ha bygget et Venezia her. Vi kunne ha stjålet deres beste kunstnere, designere, filosofer og enda mer … slik deres erobringshærer gjorde i århundrer.
I stedet finansierte vi dem. Og alt vi ba om til gjengjeld, var å få besøke dem.
Dere har ikke nok militær styrke til å forsvare grensene deres. Dere har ikke teknologien til å konkurrere. Dere har ikke energi til å varme opp hjemmene deres uten å tigge fra diktatorer.
Det dere har, er et 80 år gammelt overlegenhetskompleks FINANSIERT AV AMERIKANERE, beskyttet av amerikanske soldater og bygget på den falske troen på at selvrealisering er sivilisasjon.
Det er det ikke. Sivilisasjon er evnen til å opprettholde seg selv. Etter det målet er Europa slett ikke en sivilisasjon. Det er en avhengighet med bedre vin. Dette er ikke en trussel. Det er en værmelding.
Bygg en marine. Eller la det være. Men slutt å belære de menneskene som gjorde dere «bedre enn oss».
Vår «grovhet», vår «underutviklede liberale utdanning», våre «stygge kjøpesentre» skyldes at vi ofret vår kultur for å støtte deres.
Konrad burde kanskje nevnt at det ikke bare er mangelen på militær styrke som hindrer Europa i å forsvare sine grenser. Det handler mer om en politisk ledelse som i mange tiår har ignorert sikkerheten og levestandarden til sine egne borgere, på samme måte som president Joe Biden i sine fire år som dement president av USA. Kommentarfeltet under Conrads X-post var uansett ikke nådige.
Våre grenser er åpne for våre kulturelle fiender, og våre ekstremt rause støtteordninger lokker millioner av slike folk til kontinentet hvert år. Europa kunne stanset all uønsket innvandring på noen uker, ved å kutte ut all økonomisk støtte til folk fra shit hole countries som Somalia, Pakistan, Syria og Afghanistan. Men dét skjer jo ikke.
Europa er i ferd med å rasere sin egen kultur ved å importere og underkaste seg barbarer. Europeiske barn lærer ikke lenger å svømme, dette gjelder for øvrig sikkert også amerikanske barn. Lærer norske barn anno 2026 å gå på ski? Jeg aner ikke, men tipper at antallet er færre enn da jeg vokste opp. Skolene sørger vel heller for at våre barn får besøke moskeer og indoktrineres i at de hver dag kan velge hvilket kjønn de tilhører. Foreldrene sitter og glor på mobilen.
Konrad får svar fra folk som bekrefter hans poeng om europeisk arroganse.
«Jeg kan ikke tro at jeg nettopp har lest dette. Hva slags overmot og enormt oppblåst ego, helt uten kontakt med virkeligheten, får deg til å tro at USA «gjenoppbygde» kulturen i Europa etter andre verdenskrig?
Du er jo helt fra vettet. Det var først og fremst europeerne selv som gjenoppbygde alt, og krigen utslettet aldri, aldri den europeiske kulturen. Du er gal.»
Can’t believe I’ve just read this. What kind of hubris and massively inflated ego, completely disconnected from reality, makes you think the U.S. “rebuilt” culture in Europe after WWII? You’re seriously out of your mind. Europeans themselves were the ones who rebuilt things…
— AB eu/acc (@AlexBeaurepaire) April 6, 2026
Er det ikke slik at «europeisk kultur» både er foraktet av den europeiske eliten, og sågar fullstendig rasert? Hva har skjedd med europeisk stolthet og økonomiske styrke?
Verst av alle er kanskje Storbritannia, landet som ga oss Richard Cœur de Lion (Løvehjerte) for nesten 900 år siden, og barden Geoffrey Chaucer og hans Canterbury Tales over 600 år før vår tid.
Nå fremstår Storbritannia som en nasjon i fritt fall, med en statsminister som fortsatt tror at landet er en verdensmakt, mens invasjonsstyrkene allerede har tatt over mesteparten av den tidligere beundrede supermakten, som mange nordmenn har elsket siden barndommen på grunn av ikoner som overnevnte og admiral Nelson, Churchill, Shakespeare, Charles Dickens, The Beatles, The Clash og Sex Pistols, transaktivistenes hatobjekt J.K. Rowling og fotballspillere som Kevin Keegan, for å nevne noen få.
Konrad skrev en oppfølger som burde skremme et Europa som nektet å bidra til å åpne Hormuzstredet.
«Det som virkelig kommer til å skade Europa, er ikke amerikanske konservative eller Trump. Det er amerikanske liberale som ikke lenger er villig til å betale «skatten» for Europas sikkerhet.
Siden Irak-krigen har det europeiske miljøet krevd en liten sosial avgift for tilgang til sin kultur, sine konferanser og sine akademiske kretser.
Det er alltid det samme ritualet. Arrangøren går rundt i rommet og spør alle hvor de kommer fra. Når noen sier «Amerika», oppstår det en pause. En ubehagelig stillhet. Rommet venter. Og amerikaneren tar regningen.»
Noe lignende krav stilles ikke til og IS-terrorister og heltene fra Taliban, som får beholde sine holdninger etter at vår Ap-utenriksminister har hentet dem med privatfly på norske skattebetaleres regning.
Vår utenriksminister klarer ikke slutte å flørte med islamske terrorister
Konrads poeng er at det ikke er utenriksminister Marco Rubios snakk om å «vurdere NATO på nytt» som vil ødelegge Europa. Det er amerikanske «leftists» som ganske enkelt vil vende ryggen til Europas kultur når kostnadene blir for høye. For venstresiden i USA har andre prioriteringer når det gjelder pengebruk, og vil sikkert gjeninnføre LHBTQ-soldater og fat camps i det lille som de vil bevare av USAs forsvar, akkurat som Biden gjorde.
USA har fortsatt noen venner i Europa, som Ungarn og Italia. For innbyggerne i disse landene vet av erfaring hvordan en verden uten amerikansk eksepsjonalisme ser ut.
Problemet er at USA-vennlige ledere som Meloni og Orbán kan forkastes av sine lands velgere. Men den politiske trenden i mange land i Europa beveger seg mot partier som er mer høyreorienterte og USA-vennlige, så alt håp er ennå ikke borte. For Norge ser det verre ut, når selv ledere av FrP uttrykte sin støtte til Kamala Harris før presidentvalget i november 2024.
Har Listhaug ført FrP i en annen politisk retning eller gjort et politisk kunststykke?
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.
