Norge pleide å være en selvstendig nasjon bygget på ærlighet, arbeid og privat initiativ, hvor staten var tilrettelegger for næringslivet og skatten gikk til velferdsordninger for den norske arbeiderklassen, så ingen skulle behøve å tigge. Nå er Norge omgjort til en EU-koloni hvor staten har hovedrollen i næringslivet og nasjonen bygges på hykleri, regulering og offentlig initiativ, skattepenger deles ut til hele verden, og tiggerne er tilbake i gatene. Hvis du ønsker å drive privat bedrift for egen regning og risiko under dette regimet, er du komplett idiot – og dette er årsakene:
Andelen selvstendig næringsdrivende i Norge er på bare 4,1 prosent. Dette er lavere enn i noe annet land i Europa, hvor snittet ligger på rundt 13 prosent. Statens andel av BNP er på over 65 prosent, og det stiger stadig, fordi både Høyre og Arbeiderpartiet ønsker det. Norsk økonomi er nemlig i praksis et pyramidespill hvor politikerne bruker mer og mer penger på opprettholde myten om et veldrevet Norge, så makten beholdes og globaliseringspolitikken og EU-integreringen kan fortsette uten opprør.
Høy arbeidsledighet kamuflert bak offentlige tiltak
De offisielle tallene for arbeidsledighet i Norge må aldri tillates å overstige 4 prosent. Sånn har det vært siden 1970-tallet, for arbeidsledighetstallet styrer hvem som skal sitte ved makten i Norge. Det sørger den absurde makten til fagforeningene for. Dette er grunnen til at offentlig sektor må vokse og vokse: Det er et sysselsettingstiltak, sammen med høyere utdanning og et utall trygdeordninger.
Men selv med all denne kamuflasjen, ligger den reelle arbeidsledigheten langt over fire prosent. Beviset for dét er at når en helt vanlig dagligvarebutikk utlyser en deltidsstilling, drukner de i søkere. Det ville aldri skjedd med to til fire prosent arbeidsledighet. Det skal heller ingenting til for å bli fjernet fra ledighetsstatistikken, for både Høyre og Arbeiderpartiet sverger til at de «vil ha flere i jobb» i et samfunn uten nok jobber:
Har du jobb en time i uka, er du «sysselsatt». Hvis du er «evig student», trygdet eller på «tiltak», eller rett og slett har gitt opp Nav og lever «off grid» eller av kriminalitet, er du ikke lenger synlig. Dette gjelder hundretusener. Og likevel insisterer både Høyre og Arbeiderpartiet på at «vi trenger flere hender» – altså flere innvandrere fra MENA-land uten utdannelse eller øvrige kvalifikasjoner.
Hvorfor ikke bare begynne for seg selv?
Siden så mange sliter med å få jobb, kan man lett bli fristet til å begynne for seg selv. Bygge noe. Skape noe. Hva med å komme seg ut av lønnings-begrensingen og heller bli rikere på å jobbe for seg selv? Da er du passe naiv. Dette nærmer seg nemlig ren selvskading, for absolutt all politikk i Norge er innrettet mot at folk ikke skal bli selvstendig næringsdrivende, og ikke skal bli rike for egen regning og risiko.
Norge er innrettet mot at folk har lønnet stilling, beskyttet av LO. Og aller best er det å søke ly i offentlig stilling for resten av livet, med alt dette innebærer av trygghet og særfordeler som ansatte i privat sektor bare kan drømme om. I offentlig sektor vokser nemlig jobbmarkedet jevnt og trutt. Det blir alltid flere stillinger, lønnen er god, garantert og indeksregulert, kravene til kompetanse er middels, og risikoen for å bli oppsagt er tilnærmet lik null. Ulempen er at du må være lik alle andre og ha riktig utdannelse, for kompetanse kommer i annen rekke.
Men si at du likevel satser på å skape din egen bedrift. En fiskebutikk, kanskje? Eller et transportfima? Da er det slutt på lønnet ferie, du er uberørt av alle lønnsoppgjør, du har ikke noe oppsigelsesvern, ingen AFP, og du har ikke mulighet til barselpermisjon. Rettigheter i arbeidsmiljøloven gjelder ikke for selvstendig næringsdrivende, og sannsynligvis må du jobbe 16 timer i døgnet, fordi du ikke har noe valg. Og går du med underskudd, er det ingen som synes synd på deg.
Velkommen til selvstendige våkenetter
Si gjerne farvel til god nattesøvn som selvstendig næringsdrivende, for konkurransen er hard, betalingsviljen redusert, og du vet aldri når staten pålegger deg nye og kostbare reguleringer. Du kan også glemme å bli sykmeldt, for selvstendig næringsdrivende har 16 dagers karenstid, og du har ikke råd til å betale staten for sykeforsikring som gjelder fra dag én. Dette innebærer at mens lønnstakere i Norge har Europas høyeste sykefravær, er pussig nok selvstendig næringsdrivende aldri syke. Det er så påfallende at selv ikke SSB vil føre noen statistikk for sykmeldinger blant dem som jobber for seg selv.
Hvis du likevel velger denne løsningen, blir du øyeblikkelig rammet av det offentlige byråkratiet og skattetrykket som har som formål at du ikke skal bli rik. Og er det ikke det norske byråkratiet, så er det EU som trer tusenvis av reguleringer ned over deg, så du aldri egentlig får tid til å drive butikk, men heller må kjempe med papirmølla. Og så treffer politikerne deg med høye strømpriser, drivstoffpriser og klimaavgifter som spiser opp hele overskuddet. Vel bekomme!
I tillegg må du håndtere kravstore ansatte med fagforeninger bak seg som gjerne forsvinner i barselpermisjon eller langtidssykmelding uken etter at de er ansatt. Og skulle du likevel klare å kjempe deg gjennom hverdagen, oppnå suksess og endelig klare å bli rik – ja, så går staten til angrep på deg med skatteskjerpelser og formuesskatt, som om du har gjort noe galt. Og ta ikke bare mitt ord for det, la meg vise til en historie jeg fikk på mail:
En historie fra virkeligheten
– Jeg har jobbet i vinter i bratte bakker med is, tele og snø med å rydde bort et granfelt (sitka) som min far ble lurt til å plante på 1960-tallet. Så ringer jeg skogansvarlig i min kommune om han kan hjelpe meg med å melde inn tømmeret til henting og salg. Nei da, det kan han ikke, men jeg kan få et telef.nr til en dame som kan hjelpe meg.
Jeg ringer, men nei, hun kan ikke hjelpe, fra henne får jeg et nytt telefon nr som jeg kan prøve. Dame nr 2 er grei, men hun kan ikke ta innmelding over telefon. Jeg kan komme personlig på hennes kontor. Og kontoret ligger i Porsgrunn, mens jeg bor i Askvoll, på vestsiden av Norge. Så da er disse mulighetene oppbrukt, men hyggelig som hun er, så kan hun sende meg et skjema som jeg kan fylle ut og returnere til henne.
Etter en uke kommer skjemaet, (hadde det vært sendt som flaskepost, hadde det trolig gått fortere). Men jeg fyller ut etter beste evne, og returnerer skjema, og så en ny uke. Da ringer den hyggelige damen og sier skjemaet er pent utfylt, men de trenger at en person står ansvarlig for tømmeret, en som har kurs i dette, må vite, og det må være det rette kurset. Jeg sier at jeg har jobbet i skogen som gårdbruker i 50 år, men sånt hjelper ikke.
Så jeg finner en person lokalt som har «kurs» og kan stå ansvarlig for at skogfellingen går rett for seg. Men han skal jo ha litt for «risikoen», men heldigvis er kravet svært moderat. Og det er bra, for det er ikke mye man får betalt for tømmerstabel på 40 kubikkmeter. Det dekker ikke engang drivstoffutgiftene til traktor og sagen. Slitasje på traktor, vinsj og meg selv kan jeg glemme.
Det vesle beløpet for to måneders hardt arbeid kommer ikke inn på konto. Det går først inn på skogfond i kommunen, der trekkes 4 prosent til skogfondet, en god slump til tømmerbil, og så, om jeg ikke husker feil, så er det en skogsavgift. Så må jeg krype til kommunen og spørre om jeg kan være så snill å få ut litt penger for tømmeret jeg leverte. Hvis det er noe igjen.
Kostbart klimahysteri fra EU
Regjeringen Støre-Røra har lovet både forenkling og mindre byråkrati for næringslivet. Det undergraves aktivt av EU-regulering. Og hvor latterlig dette har blitt, kan du lese om her, da jeg forsøkte å få et dekkverksted til å reparere dekket mitt i 2023. Nå rammes også næringslivet av en ny energiforskrift om «kartlegging av energiforbruk», forvaltet av NVE, og som virkelig skal skape byråkrati og kostnader uten noen som helst nytteverdi. Intensjonen er at kraftintensiv industri og store konsern skal få bedre oversikt over energibruk og effektiviseringsmuligheter.
Enhver større bedrift pålegges nå å gjennomføre energikartlegging, og kravene omfatter all energibruk: strøm, bensin, diesel og gass – også strøm som bedriften produserer selv fra f.eks. solceller. Etter hvert ser det ut som også mindre bedrifter skal kaste bort tid på dette tøvet. Jobben er så omfattende at den i praksis må gjøres av selvstendige konsulenter. EU-forskriften stiller nemlig krav til hvem som kan utføre kartleggingen:
Personen må ha minimum bachelorgrad i «energiledelse» og minst to års erfaring med energirådgivning. Og slik blir EU-regulering også en jobbskaper for folk som har satset på utdanning innen «bærekraft», fordi de fleste bedrifter har ikke denne kompetansen. Og den kostnaden kommer på toppen av høyere strømpriser, drivstoffpriser, materialkostnader, økende renter og fallende marginer – ikke minst i den energikrevende bygg- og anleggsnæringen. Det er bare byråkratiske utgifter, utgifter i bytte for ingenting.
«Norge går så det griner».
Jeg kjenner flere selvstendig næringsdrivende, og alle klager på det samme: De blir systematisk motarbeidet av politikere, regjering, storting og det offentlige. Å skape arbeidsplasser for andre blir sett på som kapitalistisk utnytting av arbeiderklassen. Man beriker seg på andres svette, og den slags skal straffe seg i vårt gjennom-sosialistiske Norge. Skatter, formuesskatt og arbeidsgiveravgift må opp, opp, opp! Den søkkrike staten er bare en enorm kostnad og belastning, og bidrar med ingenting, men skal likevel alltid ha mer penger for ikke-bidraget sitt.
Og dette, kjære lesere, er grunnen til at næringsdrivende i stadig større grad ønsker å utnytte kommunale og statlige støtteordninger for å overleve. I stedet for å ansette en norsk 25-åring som aldri har fått en jobb, ansetter de en «flyktning» som Nav betaler lønna for. De utnytter støtteordninger for klima og whatnot, og søker kommunale oppdrag hvor de kan skrive regning med gaffel. Og slik smelter næringslivet vårt stadig tettere sammen med det offentlige – helt til det offentlige står for 100 prosent av BNP. Dét ser nemlig ut til å være målet – under EU-imperiets stolte fane.
Dette gjør naturligvis at noen bransjer faktisk «går så det griner» i Norge, men det er stort sett gigantene med endeløse ressurser: Oljesektoren, naturligvis. Men også konsulentbransjen. Pengeflyttere. Banker. Forsikring. Klimaindustrien. Parkeringsselskaper. Batteribil-selgere. Private sykehus. Matkartellet. Internasjonale spekulanter. Post-selskaper. Og kriminelle – og da særlig svindlere. Også korrupte har gode tider.
Men for småbedrifter som frisøren på hjørnet, snekkerbedriften, bakeriet, matbutikken, klesbutikken, tannlegen og restauranten i nærmiljøet ditt, blir byråkratipresset bare større og større, og marginene mindre og mindre. Til man gir opp, og alle må på Nav.
