Flere observatører av Grønland-striden har spurt seg hvorfor Trump vil ha amerikansk suverenitet over Grønland når Danmark allerede tillater amerikanske baser på øya – og ellers ganske sikkert vil være velvillig innstilt til USAs fremtidige militære initiativer der.

Svært få vet så mye om nøyaktig hvordan Trump tenker, men et forslag til svar på spørsmålet kommer fra teknologi­gründeren og økonomen Pippa Malmgren, som var rådgiver for George W. Bush da han var USAs president.

Trump stoler ikke på Europa, skriver Malmgren torsdag i en kronikk i UnHerd. Som begrunnelse fremhever hun spesielt at Europa bidro til Russiagate, altså den dis­krediterte påstanden om at Russland hjalp Trump og saboterte Clinton i den amerikanske president­valg­kamp­en i 2016, fremfor alt ved at en tidligere britisk etter­retnings­offiser fabrikkerte en rapport om Trump som var beregnet på å stille ham i et dårlig lys.

Tulsi Gabbard, Trumps nasjonale etter­retnings­direktør, har avgradert materiale som Det hvite hus anser som inkriminerende bevis på «politisering av etter­retning og bruk av etter­retning som våpen», og går så langt som å kalle det en «forrædersk konspirasjon» for å hindre Trump i å vinne i 2016.

Malmgren peker også på en bred europeisk kampanje mot Trump:

Det hvite hus klandrer også Europa og europeere som George Soros for å finansiere Antifa og andre bevegelser og organisasjoner som motarbeider Trump. Samlet sett har alt dette skittentøyet vært katastrofalt for de trans­atlantiske relasjonene.

Trump mener også at Europa motarbeider USA politisk, fortsetter hun:

Europas ledere har etter Det hvite hus’ oppfatning bare vært til hinder for målet om å bringe fred til Europa. Trump ser på seg selv som en som prøver å forhindre at tredje verdenskrig bryter ut, selv om europeerne motsetter seg fredsavtaler og krever mer aggressive tiltak mot Russland og Putin.

Endelig peker Malmgren på risikoen nevnt i USA nye nasjonale sikkerhets­strategi, som peker på risikoen for at europeiske land om noen år kan bli enda mindre vennlig innstilt til USA, særlig i lys av islams fremvekst.

Kronikken gir ellers en forklaring på Grønlands betydning i kapp­løp­et mellom stor­maktene som gjelder verdensrommet, og dermed går utover behovet for rakettforsvar og overvåkning av arktiske havområder:

USA er for tiden involvert i et hardt romkappløp med Kina og, i mindre grad, Russland. Rommet tilbyr ubegrenset energi, ubegrensede ressurser og ubegrenset internettforbindelse – og nordområdene er avgjørende. Dette skyldes at satellitter som går i bane fra pol til pol, må passere hver pol med hver bane, noe som betyr at de flyr over et gitt punkt i nordområdet langt oftere enn et gitt punkt mot ekvator. Som sådan er steder som Svalbard ideelle steder for bakke­stasjoner som holder kontakt med satellitt­konstellasjoner, enten de er kommersielle eller militære.

Det er på disse bakke­stasjonene at data som overføres av satellittene, fra UberEats-bestillinger til viktig ukrainsk etter­retning, kanaliseres inn i høyhastighets undervanns internett­kabler. Det er derfor ikke rart at Svalbard alltid er omringet av NATO-skip, og det er ikke rart at disse under­vanns­kablene i nyere tid har blitt angrepet.

Den som kontrollerer de høyeste høydene i rommet, kontrollerer kamp­områdene på jorden. Og verdens første romkrig er allerede i full gang: Kiev ville ha svært begrenset offensiv eller defensiv kapasitet hvis de ikke kunne bruke Elon Musks Starlink-tjeneste. Kina har derfor klassifisert Starlink som en militær enhet snarere enn et privat selskap, og bygger satellitt­nettverk som har evnen til å skade eller ødelegge Starlink-satellitter.

Grønland er backup, fastslår Malmgren:

Gitt denne sikkerhets­situasjonen, ønsker USA ikke å stole utelukkende på Svalbard. Derfor opprett­holder de en annen rombase, Pituffik, på nord­vest­kysten av Grønland. Som den nest viktigste romfarts­basen etter Svalbard, har den enorm strategisk betydning – ikke minst fordi den ligger nærmere USA og dermed er mye lettere å forsvare.

Danmark er blant de ivrigste etter å slåss mot Russland og blokkere freds­initiativ, og opptrer derfor ekstra plagsomt mot Trump-administrasjonen, mener hun.

Sin vane tro bruker Trump sjokkmetoder som en del av kunsten å oppnå en avtale:

En av Trumps viktigste rådgivere, Stephen Miller, var usedvanlig krigersk og sa til CNN at «vi kommer til å opptre som en supermakt» og at «ingen kommer til å kjempe militært mot USA om Grønlands fremtid». Den aggressive holdningen har sjokkert europeiske ledere, som har gitt ut en felles uttalelse om at de er villige til å forsvare øya. Men sjokket er en del av Trumps plan. I alle sine forhandlinger, fra eiendoms­handler til inter­nasjonale traktater, kaster han først en forhandlings­granat for å skape kaos. Deretter går han inn og tilbyr å snakke. I dette tilfellet er det retorikken om å ta over Grønland som er granaten. Trump, som bryr seg lite om normene for inter­nasjonale relasjoner, håper sann­synlig­vis at denne detonasjonen vil oppmuntre Danmark og dets allierte til å akseptere en avtale.

Ve den som måtte stå i veien for Trump, avslutter Pippa Malmgren.

Med de lederne vi har, som dels er dumme og dels troløse, risikerer det å bety «ve oss».

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Eboken kan du kjøpe her.