FN har ingen makt til å tvinge gjennom sine egne mål. Den jobben gjør EU i stedet – mens Arbeiderpartiet og Høyre sørger for at kursen ligger fast uansett hvem som vinner valget.
Da verdens ledere vedtok FNs Agenda 2030 og de 17 bærekraftsmålene i 2015, ble det understreket at målene er frivillige. FN er ingen verdensregjering; verken hovedorganisasjonen eller særorganisasjoner som WHO har lovgivende makt eller eget politi til å tvinge selvstendige nasjoner til å følge opp. På papiret ser det derfor ufarlig ut.
Men ser vi mot Europa, er virkeligheten en helt annen.
Samtlige EU-land er medlemmer av FN. Der FN mangler maktmidler til å sette makt bak kravene, fungerer EU som en effektiv gjennomføringsmaskin. Gjennom prosjekter som «EUs grønne giv» (European Green Deal) har Brussel i praksis oversatt FNs overordnede visjoner til detaljert, bindende lovgivning.
I motsetning til FN har EU-systemet både lovgivende makt og en egen domstol som kan ilegge medlemslandene gigantiske bøter dersom de ikke retter seg etter direktivene. Og gjennom EØS-avtalen rulles disse reglene ut over Norge også – ofte uten reell debatt i Stortinget.
Samtidig ser vi at FN-systemet, gjennom Sikkerhetsrådet og prinsipper om internasjonal inngripen, hviler på en tankegang der overnasjonale organer kan sette nasjonal suverenitet til side. For oss som er prinsipielle motstandere av at overnasjonal makt – enten den er juridisk, økonomisk eller militær – skal overstyre selvstendige stater og enkeltmennesker, er dette en dypt urovekkende utvikling.
Tilhengerne av dagens linje vil hevde at små land som Norge trenger internasjonale kjøreregler for å beskytte oss mot stormaktene. Men det er stor forskjell på frivillig samarbeid mellom selvstendige stater, og et overnasjonalt byråkrati som detaljstyrer alt fra energipolitikk og arealbruk til helseberedskap og krav mot privatpersoner.
Det mest alvorlige for det norske folkestyret er at denne maktforskyvningen knapt er oppe til reell politisk behandling. I Norge opptrer ledende politikere som Jonas Gahr Støre og Erna Solberg i praksis som representanter for denne overnasjonale styringsmodellen, der lojaliteten til EU-direktiver og globale FN-mål veier tyngre enn nasjonal selvråderett. Dermed kan velgerne bytte regjering ved valg, men kursen fortsetter i nøyaktig samme spor.
Derfor har jeg en klar anmodning til redaksjonen i Document: La dette være den overstyrende rammen i dekningen fremover. Uansett om vi diskuterer strømpriser, landbruk, helse, ytringsfrihet eller økonomi, henger enkeltsakene sammen med det samme grunnleggende spørsmålet: Hvem skal bestemme i Norge – norske velgere gjennom Stortinget, eller et samspill mellom globale FN-mål og EUs gjennomføringsmaskin?
Å løfte frem dette maktspillet hver eneste dag er den viktigste oppgaven en uavhengig og konservativ avis kan ta på seg.


