Filosofen Pascal Bruckner bor i sentrum av Paris. Under kaoset 17. oktober gikk han en tur ut for å gjøre sine observasjoner, for siden å fortelle om dem til Le Figaro.
Bruckner bivånet selv hvordan politiet lenge glimret med sitt fravær idet en gruppe maskerte menn brøt seg inn i en luksusbutikk midt i sentrum. Naboene ringer politiet, som svarer, men ikke kommer, sånn at innbruddet kan pågå uforstyrret i over en halvtime.
Litt tidligere på dagen har han sett opptog med svartkledde, maskerte menn med Palestina-flagg, og siden et sammenstøt med politiet der aksjonistene roper «Vi er alle barn av Gaza!».
Brucker merker seg noen slagord som går igjen. Et av dem er wallah, ved Allah:
Midt på ettermiddagen strømmer det inn med bråkmakere. Butikkene stenger, den ene etter den andre, det samme gjør kafeene. Le Progrès på hjørnet av Rue de Bretagne barrikaderer seg, og servitørene, bevæpnet med batonger, holder seg inne, klare til å slåss med demonstrantene. Allerede klokken 18 er det et apokalyptisk syn: Gjenger av unge, som ler og morer seg, forteller hverandre om sine bragder, mimer sammenstøtene med politiet og leter etter nye mål. Det er dette som slår en: den gode stemningen blant deltakerne, som roper «Wallah, wallah!». De er glade, de har okkupert den terroriserte hovedstaden, de er herrene over den velstående og likegyldige hovedstaden som håner dem med sin rikdom.
Et annet er bismillah, i Allahs navn.
På Boulevard du Temple brenner sykler, noen få personer tar seg opp i etasjene i bygningene og banker på dørene til livredde beboere; Kitsuné-butikken blir plyndret, også Salomon-butikken i Rue Vieille-du-Temple. Smykkebutikker, skobutikker og luksusklærbutikker er de viktigste målene for de inntrengende. […] Og overalt er det samme slagordet sprayet på vegger eller butikkfronter: «Bismillah, det er mørket», og da vil vi særlig huske slutten: løftet om en mørk periode med plyndring, ødeleggelse og vold.
Skoleprotestene ble kuppet av «storebrødrene» som erklærer krig mot samfunnet og staten, konstaterer Bruckner.
En del av Frankrike ønsker å få den andre delen til å betale for seg, og det finnes politiske grupperinger nær ytterste venstrefløyen som støtter dette i den sosiale rettferdighetens navn.
Dette er punktum i en lang setning, mener han:
Det som skjedde 17. oktober, er ikke et enkeltstående tilfelle; det er konsekvensen av en lang rekke sviktende forhold som noen av oss har kritisert i minst tjue år: toleransen for indre forfall, for voldelige utbrudd i forstedene som forklares med «rasisme», postkolonial skyldfølelse, en tilvenning til uhøflighet som unnskyldes med kapitalisme og «politivold». Det som skjedde sist lørdag, vil uunngåelig gjenta seg, som en forsmak på det kaoset som kommer.
Bruckner tilhørte en intellektuelt respektabel venstreside som det bare er noen få gamle rester igjen av, og den er dermed politisk hjemløs. Som tilhenger av en sekularisme som tolererer religioner hvis de holder seg på matta, skulle man kanskje tro at han ville si noe om islam etter alle observasjonene av «wallah» og «bismillah», men selv han kvier seg for å gå den veien.
Han appellerer til statsmakten i stedet. Den må virkelig skjerpe seg:
Ellers vil de lattermilde bøllene fra 17. oktober fremstå som vennlige statister sammenlignet med dem som kommer etter: kriminelle gjenger ledet av ytre venstre for å tvinge landet vårt i kne. Et stille statskupp.
Bruckner er altså ikke redd for dristige prognoser, men kanskje for den potensielle virkningen av ordene han ikke ytrer.
