Millioner av utlendinger oppholder seg ulovlig i Europa og USA, men likevel blir de ikke sendt hjem. Hvorfor ikke?
I USA kom åtte millioner migranter ulovlig inn i landet bare under Bidens regime. I Storbritannia ser vi det samme mønsteret. I Danmark er det 27.000 syrere med midlertidig opphold. Avtalen var ellers klar: Syrerne fikk beskyttelse så lenge krigen varte, men skulle hjem når forholdene tillot det.
Myndighetene vurderer at de kan sendes hjem, men likevel svikter regjeringen, slik Mikkel Bjørn fra Dansk Folkeparti forklarer den apatiske ministeren på området, Morten Bødskov. Regjeringen bryter løftet, syrerne får varig opphold.
Man kommer til å tenke på Milton Friedmans ord: Ingenting er så permanent som et midlertidig statlig program.
Det midlertidige oppholdet for flyktninger er blitt et venterom for permanent opphold.
Rettsstaten truer ikke, den trues selv
I The Free Press stiller Douglas Murray det grunnleggende spørsmålet: Kan et land tolerere lovbrudd i så massiv skala og likevel bevare sin integritet? Ingen stat ville akseptere massive lovbrudd på andre områder, som innbrudd, promillekjøring eller skattesvik. Kan man forestille seg at myndighetene kunngjør at innbrudd nå er blitt så utbredt at det vil være umenneskelig å gripe inn? Neivel?
Men hvorfor da tillate ulovlig innvandring og belønne de kriminelle? For ja, de er kriminelle i og med at deres første handling på amerikansk og europeisk jord var å begå en ulovlig handling.
Den gjengse påstanden lyder at deportasjoner truer rettsstaten. Men det forholder seg stikk motsatt: Det er den manglende håndhevelsen som truer staten. En lov som ingen håndhever, lærer innbyggerne å se bort fra.
Flygtningenævnet i Danmark (et uavhengig, domstol-lignende organ, den øverste klageinstans på asylområdet) vedtok i mars i år at de generelle forholdene i Syria ikke lenger kan begrunne oppholdstillatelse i Danmark. På det punktet er velgernes mandat krystallklart: De har kun sagt ja til midlertidig hjelp. Ingen har spurt dem om de ønsker permanent bosetting av innvandrere som, i likhet med syrerne, er sterkt overrepresentert i grov kriminalitet (syv ganger så mye som dansker) og tærer voldsomt på de offentlige budsjettene.
Ingen som helst vestlig befolkning har noensinne gitt mandat til så store befolkningsendringer.
Tre grunner til apatien
Så igjen: Hvorfor skjer det da ikke noen effektiv deportasjon? Det fins tre klare svar.
Forestill deg følgende: En morgen i Holstebro blir en syrisk familie med endelig avslag på oppholdstillatelsen hentet av politiet for å bli satt på et fly og bli sendt hjem. Samme morgen er mediene til stede. De viser opptak av den gråtende datteren, og opptaket går landet rundt, døgnet rundt. Dagen etter velter det frem store demonstrasjoner foran rådhuset i Holstebro med deltakelse av jentas klassekamerater og lærere, familiens naboer og den lokale presten. Demonstrasjonene sprer seg til Christiansborg, hvor talspersoner for flyktninger får permanent taletid i mediene. På dag tre setter ministeren saken på vent.
Med andre ord: Utvisninger blir en skandale som regjeringen ikke klarer å håndtere. Regjeringen strekker ganske enkelt våpen. Stillingen som utlendingsminister sliter allerede folk ut. Uten et klart mandat, jernhard vilje, besluttsomhet og planlegging kollapser hjemsendelsespolitikken med et brak.
I USA har immigrasjonspolitiets (ICE) hardhendte razziaer snudd opinionen. Støtten til deportasjoner har falt fra 47 prosent i 2024 til 39 prosent i juni, ifølge tall fra Gallup, og i Storbritannia har Nigel Farage, som bygger sitt parti Reform UK på motstand mot masseinnvandring, avvist tanken om å sende ulovlige migranter ut. Først da velgerne protesterte, endret han kurs.
Den andre årsaken til de uteblevne deportasjonene er at mange hjemland nekter å ta imot sine egne borgere. Andre land krever gyldige reisedokumenter – som den utviste selv har interesse av å «miste». Syria tar ikke imot tvangsutsendte, men hvorfor skjerper ikke den danske regjeringen tonen og fratar landet umiddelbart den halve milliarden kroner i årlig humanitær bistand?
I tillegg kommer, for det tredje, Den europeiske menneskerettskonvensjons (EMK) artikkel 8 om familieliv, som legger hindringer i veien: Jo lenger man har bodd i et vestlig land, desto sterkere er ens rett til å bli værende. Tiden arbeider for den som blir. Her viser Flyktningenævnets prøvesaker at syv av ti fikk lov til å bli. Seks av dem på grunn av familiebånd til en person med opphold i Danmark.
Det kan ikke gå fort nok med å avvikle de landsskadelige konvensjonene.
Spørsmålet er ikke om deportasjonene kommer. Men om hvordan. Det kan skje nå, i relativ ro og orden, og nettopp i henhold til loven. Eller det kan skje senere, når tålmodighetens brønn er tørket ut og harde politikere og en strengere politikk tar over. Da vil tårene for alvor begynne å renne.
