Historien vil dømme vandalene som oppløste grensene våre og ignorerte Putins trussel. Hyperliberale ekstremister med Angela Merkel i spissen har ødelagt Europa.
Omtrent slike harde anklager finner man i en kommentar i Sunday Times, skrevet av Matthew Syed.
Syed understreker at han selv aldri ville stemt på partier som AfD eller Reform UK. Han tilhører Det konservative parti. Men det er ikke disse partiene som har skapt de massive problemene Tyskland sliter med, og som også har rammet andre europeiske land, da særlig Storbritannia. Her må Merkel bære en stor del av ansvaret.
Den tidligere forbundskansleren ble beskrevet som «den mest pragmatiske av lederne» av LA Times og «et lysende eksempel på vårt europeiske prosjekt» av Charles Michel, den tidligere presidenten i Det europeiske råd. Tidsskriftet Time kalte henne «forbundskansleren for den frie verden».
Virkelig? Hvis ekstremisme defineres som å handle på en måte som står i misforhold til konteksten, historien eller samtykket, vil jeg påstå at Merkels periode representerte høydepunktet for den europeiske ekstremismen i etterkrigstiden.
Katastrofale avgjørelser står i kø i Merkels biografi. Å åpne Europas grenser for millioner av muslimske migranter i 2015, har ført til hundrevis av europeiske dødsfall, mange tusen dødsfall blant båtmigranter, og titusener av seksuelle overgrep og voldtekter.
De seksuelle overgrepene som hundrevis av tyske jenter ble utsatt for i Köln nyttårsaften 2015, var kun begynnelsen. Det tok ikke lang tid før terrorangrepene rammet europeiske byer.
Det verste er at Merkel visste at dette ville bli konsekvensene av de åpne grensene, men såpass måtte vi europeere bare tåle. Dét var egentlig hovedpoenget i Merkels berømte Wir schaffen das-tale.
Hun visste at kriminaliteten ville eksplodere og at de økonomiske kostnadene for vanlige tyskere for å bli fratatt tryggheten ville bli enorme. Merkel forsto at masseinnvandringen ville føre til krise i skolene og boligmarkedet, og at Schengen-avtalen ville fremstå som en ren vits. Null problem, Wir schaffen das.
Mange av migrantene Merkel slapp inn, hadde slektninger som allerede hadde fått opphold i andre europeiske land. Alt dette visste Merkel, som valgt å prioritere sin egen dydsposering fremfor velgernes interesser.
Er ikke dette et bedre eksempel på ekstremisme enn at partier som Reform UK og AfD ønsker å bevare en slags nasjonal identitet ved å begrense tilstrømningen av sosialklienter som også blir overrepresentert i kriminalstatistikkene over hele Vest-Europa?
Disse partiene omtales konsekvent som ‘ytre høyre’ «av politikere som sitter der som gelé mens titusenvis av unge menn strømmer inn i Europa», samtidig som de kaster bort milliarder av skattebetalernes penger på et system som gir enorm makt til onde menneskesmuglere.
Så la meg spørre igjen: Hvem er ekstremistene her? Er det de som ønsker å rive opp et kronisk utdatert lovverk, eller «moderate» som følger i Mutti’s fotspor ved å vinke dem inn?
NRK Dagsrevyen følger opp. AfD beskrives som «høyreekstreme» av den ene programlederen.
Uten Merkel er det absolutt mulig at Brexit-avstemningen i 2016 hadde fått et annet resultat.
«Ti år etter Brexit og Trump må vi kunne slå fast at moralisme, brannmurer og et stadig trangere rom for å snakke fritt, ikke har virket etter hensikten», skriver medieviter Alex Iversen på Facebook. Iversen mener det er nokså tydelig at denne strategien har feilet totalt.
AfD i Tyskland og Rassemblement National i Frankrike anklages for å være for Putin-vennlige. Men hvor var disse anklagene da Merkel ignorerte bekymringene til både Obama og Trump, og gjorde Tyskland avhengig av russisk olje og gass, etter at hun avviklet tysk kjernekraft i ren panikk?
Resultatet er katastrofen etter angrepet på Ukraina og sabotasjen mot Nord Stream.
Hvor var disse kritikerne da Merkel knyttet bånd til Kina, selv mens Beijing var i ferd med å gjenoppbygge militæret i raskt tempo og truet sine allierte?
Merkel lovet allerede i 2006 å øke forsvarsbudsjettet til 2 prosent av BNP, men ignorerte sitt eget tomme løfte. Forsvarsmakten Bundeswehr råtnet på rot i hennes periode, blant annet ledet av dagens president for EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen.
Er det ikke på tide, i denne sammenhengen, å omorganisere våre kategorier og vårt vokabular? Ekstremistene er ikke den «populistiske» høyresiden, uansett hvilken etikett vi setter på dem. Det er folk som Merkel og den bredere generasjonen av vestlige ledere som sto bak de to store syndene innen hyperliberalismen: åpne grenser og sviket mot NATO.
Det må være lov til å påpeke at Document har hevdet noe lignende i mange år allerede. Men vi kan være rause nok til å gi Syed litt ros, kanskje krydret med et ironisk «velkommen etter».
