Brussels nye regler for innpakning vil utradere selv de beskjedne økonomiske fordelene ved å være en del av EUs indre markedet. Da er det vanskelig å finne noen fordeler som fortsatt eksisterer.
Nye EU-forskrifter om emballasje trådte i kraft denne måneden. Ved et «uhell» har de nye reglene ødelagt det indre markedet, skriver Spiked Online. Lovene, som var ment å regulere innholdet i emballasjen for å øke gjenvinningen og redusere miljøavfallet, har fått dramatiske utilsiktede konsekvenser, og de har ført til at unionen nå befinner seg i en tilstand av lammelse.
Man kan ikke lenger kalle alle de ødeleggende vedtakene fra Brussel for uhell. Alt EU tar i virker å forvandle gull til gråstein. Det er kanskje nettopp EUs evne til å ødelegge som virker så tiltrekkende på norske politikere, som virker å gjøre alt de kan for at livet, tryggheten og økonomien skal forverres for oss nordmenn.
Bedrifter i alle EU-land har raskt innsett at det kan være ulovlig for dem å sende pakker til kunder bosatt i andre land i unionen. Ønsker en bedrift å eksportere varene sine må de nå registrere seg i reguleringsordningene for emballasje i hvert EU-medlemsland og, i noen tilfeller, utpeke en autorisert lokal representant før de kan selge varene sine til kunder i disse landene.
Siden det er 27 medlemsland i EU, må bedriftene forholde seg til opptil 26 forskjellige reguleringer hvis de ønsker å eksportere produktene sine.
Dette byråkratiske monsteret har blitt kritisert av bransjeorganisasjoner over hele Europa. Selv om store selskaper kan håndtere kostnadene ved disse reguleringene, er det langt verre for små og mellomstore bedrifter, hvor kostnadene de påføres utgjør en langt større andel av eksportinntektene.
Dette vil være så kostbart og tidkrevende å håndtere at store deler av de mindre bedriftenes eksport kan bli ulønnsom. Hvis kostnadene blir for store å bære, må man ikke bli overrasket hvis små og mellomstore bedrifter slutter helt med handel på tvers av landegrensene. Da oppstår spørsmålet: Hva er egentlig poenget med et indre marked som ikke fungerer?
Det virker som om mafiaen i Brussel ser på næringsliv og politiske myndigheter på akkurat samme måte: Mens lokal og nasjonal politikk skal fratas enhver mulighet til å gjøre politiske valg til det beste for de borgerne de faktisk representerer, skal småbedrifter strupes med reguleringer og krav, slik at næringslivet samler seg i gigantiske bedrifter som forenkler kontrollen til EUs massive byråkrati.
Resultatet viser seg ved den totale mangelen på økonomisk vekst, i et EU-styrt område som beveger seg taktfast mot den økonomiske undergangen. Dette krydres med krigsfantasier mot atommakten Russland, mens selvmordsempatien fører til at masseinnvandringen som ødelegger Vest-Europa innenfra får fortsette med fulle subsidier, finansiert av skattebetalerne.
Siden noen oppdaget at det fortsatt var noen få verdier igjen blant bedrifter og husholdninger, iverksatte man nok et selvmord gjennom verdens strengeste og mest ødeleggende klimapolitikk. At EU-blokkens tiltak har tilnærmet null effekt på det globale klimaet virker ikke å affisere europeiske politikere, som foretrekker å sole seg i glansen mens de klipper snorer av enda flere ulønnssomme havvindturbiner.
Mange av disse politikerne har aldri hatt en vanlig jobb. Deres hverdag består av å spise gratis kanapeer og fancy middager med skattefinansierte luksusviner, mens de forflyttes fra møte til møte av sjåfører i skuddsikre limousiner, i en trygghet vanlige europeere må se forsvinne.
Europeisk bilindustri kan miste opp mot én million arbeidsplasser
Selv EU innser hvor dumt dette er
Det er derfor svært pinlig at også EU-kommisjonen innså hvor dumme de nye reglene var – men selvsagt først etter at lovene hadde trådt i kraft.
I forrige uke meddelte EU-kommisjonen medlemslandene at de ikke bør håndheve disse nye lovene, og heller ikke ilegge sanksjoner for manglende overholdelse.
Dette er en av de viktigste miljøreguleringene som ble innført av den forrige EU-kommisjonen og EU-parlamentet, da de forpliktet seg til European Green Deal. At kommisjonen nå snur og ber medlemslandene om ikke å håndheve en av sine mest fremtredende nye lover, som det har tatt flere år å utarbeide, er en knusende kritikk av unionens inkompetanse.
EUs indre marked ble opprettet i 1992, og har siden den gangen vært EU-tilhengernes hovedargument for hvorfor EU-medlemskap er så utrolig viktig. Felles regelverk skulle løfte Europas fattigere land opp til et nivå som tilsvarte de rikere nabolandene. Bedrifter kunne dra nytte av betydelige stordriftsfordeler etter hvert som forsyningskjedene deres vokste på tvers av EUs store marked.
Det indre markedet medførte betydelige demokratiske kostnader, ved at det påla landene reguleringer uten at de hadde noe å si om de ønsket dem eller ikke.
Nå skjer det motsatte: De rikere EU-landene tilnærmer seg økonomien til sine fattigere naboland. USA og Kina med flere rykker stadig framover mens EU står på stedet hvil. Samtidig har det indre markedet ført til betydelige demokratiske kostnader, ved at medlemslandene ble pålagt tusenvi av reguleringer uten hensyn til om de ønsket dem eller ikke.
Norge er som kjent ikke EU-medlem. Våre politikere har som erstatning valgt å melde oss inn i EØS, noe som fører til at vi fungerer som EU-slaver uten stemmerett, til glede for våre politikere og en overraskende stor andel av en hjernevasket befolkning.
Ingen er villig til å erkjenne at vi faktisk sitter med all makten selv, hvis vi vil. EU er avhengig av norsk gass og olje, og vil helst ha norsk fisk også. Noen små justeringer i den overvektige og hyperbyråkratiske offentlige sektor hadde frigitt hundrevis av milliarder kroner som kunne fjernet inntektsskatten og redusert næringsskatten kraftig, slik at styrtrike europeere rømte til Norge i stedet for til Sveits.
Med full stans i alle former for offentlig sosialstøtte til utlendinger hadde masseinnvandringen stanset helt opp på noen uker. Så kunne vi avskaffet statlig bistand, slik at enkeltmennesket selv kunne velge hva de ønsket å gi sin støtte til. Vi kunne også la såkalte ikke-statlige organisasjoner oppfyllet navnet sitt, og ikke leve nesten utelukkende på subsidier fra staten. Slike tiltak hadde åpnet for nye muligheter.
Men ingenting av dette kommer til å skje, og derfor går det som det går. Håpet eksisterer, i form av en politisk revolusjon. Derfor er de kommende valgene i Europa så viktige, siden de i det minste kan føre til at den nedadgående trenden bremses opp og kanskje etter hvert snur i riktig retning.
Spørsmålet er om dette skjer raskt nok. Hvis ikke vil det såkalte EU-fellesskapet ende med at hele Europa beveger seg i fellesskap, hånd i hånd mot et bunnløst sluk.
