Ni verdensfeno­menale klassikere fra popens gullalder

Sist fredag utsatte John Martin meg for en sperreild av klassikere fra de berømte 1960- og 70-årene. Jeg tenkte å kommentere dem i full bredde her, men oppdaget fort at det ville blitt en bok.

Vi var igjennom 26 låter, og enda hadde John Martin flere. Her er ni som får en grundigere omtale, og så får de 17 resterende nøye seg med bjørneklem og en tommel i været. Bortsett fra AC/DC. Jeg lar meg ikke lure.

Og vinnerne er:

HEY JUDE, The Beatles (1968)

Beatles hadde vært i India. John var våknet fra tornerosesøvnen. Men det er ingen Disney-historie, for han allierer seg med den onde heksen som fôrer ham med heroin og hvisker ham løgner i øret. I stedet for å erkjenne hvilken umåtelig betydning Paul har hatt for forløsningen av ideene hans, kjøper han Yokos onde teorier om Paul som en maktsyk og smålig luring oppsatt med et betydelig mindre talent enn hans eget, og som i flere år har brukt ham til egen vinning.

Noen år etter Lennons død presterte hun å sammenligne Pauls rolle i forhold til Johns som Salieris til Mozart, slik det fremstilles i filmen «Amadeus». Det er hårreisende sjofelt og viser at Yoko ikke hadde fnugg av innsikt i eller forståelse for synergien mellom de to.

John trengte Pauls begavelse minst like meget som Paul trengte Johns – ja, kanskje enda mer, for Paul var en kreativ samarbeidspartner, han så etter løsninger, han hadde avanserte musikalske evner som John manglet. Paul var den musikalske motoren og arrangøren i The Beatles hele veien fra 1964 til sluttonene på «Abbey Road».

John var totalt avhengig av samarbeidspartnere. Da han gikk solo, lente han seg på Yoko. Hun hadde svært lite å bidra med, og kvaliteten på musikken hans dalte foruroligende hurtig. Etter at Yoko kom inn i livet hans, ble han rammet av skrivesperre påfallende ofte. Det inntraff første gang senhøsten 1968 og preger både «Let It Be»-albumet og «Abbey Road».

Det tok ham nesten to år å skrive tilstrekkelig mange sanger til å fylle sitt første solo-album («Abbey Road» og «Let It Be» inneholder bare noen ytterst få nye Lennon-låter, resten er gamle skisser fra 1968). Han gikk på en ny smell i 1972 og var tom for ideer til langt inn i 1973.

Mellom 1975 og 1980 produserte han en haug med relativt uinspirerte og svært uferdige skisser, og han kunne bare med nød og neppe ha fylt et helt album alene da han endelig gjorde sitt comeback etter fem tause år. Yoko visste hvordan hun skulle håndtere og manipulere mennesket John Lennon, men hadde ikke peiling på hvordan hun skulle håndtere musikeren.

Slemme ord. Men jeg skriver dem likevel. For nå er vi inne i den vonde perioden da The Beatles som band raknet. Bare sporadisk blusset den gamle samhandlingen opp. Som regel var atmosfæren forgiftet, og Paul fant seg i økende grad alene.

«Hey Jude» er et av øyeblikkene da musketerene var musketerer igjen. Pauls sang – i utgangspunktet til Julian Lennon – var en vakker støtteerklæring med bredt nedslagsfelt. John trodde sangen handlet om ham, og ble beveget. Kanskje gjorde den dét også. For en gangs skyld ga John seg uten bitterhet da «Revolution», som han hadde slåss for i flere måneder, måtte bite i gresset og ta til takke med B-siden på neste single, deres første for nystartede Apple.

Den over syv minutter lange episke balladen, med sin lange og gospel-lignende jubelutgang, var et selvsagt single-valg, og The Beatles ga låten alt de hadde og enda litt. Fenomenal låt, suverent fremført. Det var deres debut på Apple-etiketten, og for en debut! Singlen toppet Billboard-listen i ni uker på rad. Ingen Beatles-single hadde klart det. Den lå på listen langt inn i januar, og fikk også en uventet overlap i form av Wilson Picketts versjon, som debuterte i desember 1968 og ble en Top 30-hit, den også.

YESTERDAY, The Beatles (1965)

EMIs kontrakt med The Beatles utløp 6. februar 1976. Det ga selskapet rett til å melke kuen for alt den var verdt. EMI relanserte samtlige 22 originale Beatles-singler i billedomslag på en og samme dag, og toppet bonanzaen med en helt «ny» single i tillegg: «Yesterday». Ny i den forstand at den aldri hadde vært ute på single i Storbritannia. I resten av verden, inkludert Norge og USA, var den en superhit i 1965.

Hentet fra side 2 på «Help!»-albumet og aldri ment for filmen. Innspilt på en usedvanlig kreativ McCartney-dag, han gjorde «I’ve Just Seen A Face», «I’m Down» og «Yesterday», i den rekkefølgen. George Martin kunne ikke begripe hvorfor han gjemte «Yesterday» til slutt. Sjansene for at stemmebåndene skulle gå til helvete under «I’m Down» var relativt stor. Men McCartney fikk viljen sin og leverte en prikkfri forestilling.

Det er ingen andre beatler med på «Yesterday». Den er helt og holdent Pauls baby, unnfanget en gang i 1964, men holdt igjen så lenge fordi Paul var usikker på om melodien var et ubevisst lån. Den gikk opprinnelig under tøysenavnet «Scrambled Eggs» og hadde ingen andre tekstlinjer enn «Scrambled eggs, oh my baby how I love your legs». De riktige ordene kom i løpet av en ferietur til Lisboa sammen med Jane Asher i mai 1965.

The Beatles fremførte sangen med elektriske gitarer og trommer i Japan i 1966. Men hjemme i England året før hadde Paul fremført den solo på akustisk gitar, kompet av et strykeorkester (inkludert på «Anthology 1»). Det var aldri noen plan å gi den ut på single, men Capitol i USA brød seg ikke om slikt, og kunne innkassere en monster-hit som lå fire uker på 1. plass.

Det er få eller ingen sanger i verdenshistorien som kan vise til flere coverversjoner enn «Yesterday». Rart å tenke på når man vet hvor mange det er å velge mellom. Likevel, det er noe helt spesielt med innspillingen, de skjøre, lengselsfulle melodilinjene som omsluttes av den empatiske strykekvartetten, Pauls stille klimpring på kassegitaren og den ungdommelige, naive og veldig ensomme stemmen han bruker. De saktmodige versene, den oppadstigende broen som styrker tekstens himmelropende fortvilelse. Det er ikke en Bing Crosby-gæmlis som synger, men en ung og uerfaren gutt som har fått sin første smell. Sjarm og skjønnhet hånd i hånd, og en maktdemonstrasjon i 1965. Popstjerner skrev slett ikke slikt.

(I Can’t Get No) SATISFACTION, The Rolling Stones (1965)

Og her gikk The Rolling Stones fra å være et ganske populært orkester til å bli et supermonster med injurierende kraft. Gitarattakket, det knudrete, tørre, fuzzrautet, gikk rett i strupen på alt som hadde ører og serverte 3 minutter og 45 sekunder med filleristing. Da var det gjort. Riffet åt hjernen, det hjemsøkte deg i søvne. Det var agnet og kroken.

Så begynte selve sangen å bearbeide lytteren. Ord som nesten, men ikke helt, druknet i den huggende larmen (Charlie på bankekjøtt). Sinte ord utløst av de unge britenes møte med det gjennomkommersialiserte Amerika. Radio- og tv-reklamens terror. Men det var ikke Micks hudfletting av kommersialismen som opprørte det etablerte USA, det var det snikende tredjeverset, et turnélivets hjertesukk over groupien som trakk seg fordi hun hadde eller lot som hun hadde mensen. Her fikk tv-stasjonene med gode ører det travelt med å kappe eller legge støy over strofene:

 And I’m trying to make some girl who tell me
Baby better come back maybe next week
‘Cause you see I’m on a losing streak

Man skjønner hvorfor Andrew var så opptatt av å mikse låten så vokalen delvis druknet i kompet. Det gjorde at de som oftest slapp unna med det. Radiostasjonene pumpet jo ut «Satisfaction» som bare det.

Mick Jagger hadde aldri skrevet en slik tekst før. Han var definitivt influert av Bob Dylan, hvilket er helt påtagelig i de to protestversene, men det provoserende lumre tredjeverset var helt hans eget, og uttrykker et kvinnesyn som skulle bli gruppens varemerke i mange år fremover.

Låtens totalbudskap var uansett ungt, friskt, opprørsk og fant veien rett inn i samtidens tenåringshjerter. Man var dønn lei etterkrigstidens gledesløse voksengenerasjon, og hva den representerte av dobbeltmoral og tyngende overformynderi. Popmusikken hadde i løpet av to begivenhetsrike år samlet ungdomskullene og gitt dem identitet og tro på seg selv som en kraft å regne med. 1965 var året da ungdomsopprøret startet. Anført av Dylans «don’t follow leaders» og Stones’ «Satisfaction». Man viste fingeren til en verden så slem. Rasehatet i USA, den kalde krigen som delte Europa fysisk i to, den eskalerende Vietnam-konflikten, det var nok å ta av.

«Satisfaction» ble et triumferende kallesignal, først i USA hvor låten også ble Stones’ første nr. 1, men så også i Europa og egentlig over hele kloden hvor det fantes unge mennesker som var lite fornøyd med måten de voksne styrte verden på. Utålmodigheten videreført utover i 60-tallet av band som The Doors og deres oppsummerende «We want the world, and we want it NOW!»

Men låten ble ikke født sånn. Riffet kom til Keith Richards mens han sov, kanskje hjemme i London, kanskje i Florida, kildene, inkludert Keith selv, er usikre. Han våknet i hvert fall, og tapet det på kassett. Spilt på en kassegitar. Og siden utviklet til noe han mente kunne være en vise i folk-genren. Teksten ble til bare dager før gruppen spilte inn låten, antagelig ved swimmingpoolen i Clearwater, Florida. Jagger ønsket fart og tyngde, noe teksten også la opp til, så Keith omarrangerte låten. Han ville imidlertid erstatte gitarriffet med blåsere, ikke ulikt Otis Reddings senere tolkning på «Otis Blue». I stedet ble riffet tydeliggjort ytterligere og stylet med en Gibson Maestro fuzzboks. Første gang jeg hørte den ikoniske introduksjonen, skjønte jeg ikke engang at det var en gitar.

Det er ganske mye du ikke hører i den innspillingen. Monomiksen begraver det som finnes av keyboards. Du skal være ganske oppmerksom for å fange opp at det er vispende kassegitarer i sving her, og de, kanskje mer enn noe annet, er med på å skape det fyldige lydbildet. Det skal også være munnspill, orgel og marimba her.

Det du helt klart fanger opp, er lyden av et rock’n’roll-band som fyrer på alle sylindre. Fuzz-riffet går og går under en huggende beat, Charlie mer banker enn spiller rytmen, Bills bass er veldig hørlig, og foretar vandringer som bidrar til låtens dynamikk. Angivelig er det Jack Nitzsche som rasler tamburin på tilmålte steder, det lyder som barberblader i tinnkrus. Det er dessuten en elgitar som pludrer sentralt i lydbildet med romklang som i en dryppstenshule.

Og til dette får man altså en Mick Jagger i sin beste form, bæljende teksten i et tonefall som ligger et sted mellom hån og triumf. Det er umulig ikke å følge ham inn i refrengene. Millioner av unge gjorde det sommeren og høsten 1965.

HOUSE OF THE RISING SUN, The Animals (1964)

De fant den på Dylans første LP. Den unge mannen med prærieulvrøsten og den bitende kassegitaren ga dem ideen. Men veien derfra tok de alene. Det er en mektig innspilling, arrogant som faen. Fem snørrunger fra Newcastle tar denne tradisjonshellige horehus-blues fra New Orleans som om den var deres egen, gir den et rockarrangement som ingen hadde hørt maken til, driter i alle konvensjoner om at popsingler varer i to og et halvt minutt (denne tikker i mål på 4:27), skrur volumet på 11 og setter av sted.

Det metallglitrende elgitartemaet gjør i grunnen jobben før den er begynt. Løftet fra Dylan-LP-en, men plugget rett i en høyspentledning. Første vers er stille, du hører nesten ikke resten av bandet, men allerede i vers 2 legger Burdon seg på så det spraker i høyttalerne, kompet svulmer, og Alan Prices orgel begynner sin hypnotiske dans rundt gitartemaet, før det skyter fart ut i en solo som utløser bandets villskap.

De bremser ned etter orgelsoloen, Burdon forsøker med et dempet: Oh mother tell your children.., men så greier han ikke mer, og det er ufattelig hvordan denne lille oppkomlingen fra Newcastle greier å formidle den grusomme, tilintetgjørende smerten til menneskeskjebnene som teksten er et talerør for:

Not to doooooo what I have done!!!
Spend your lives in sin and misery
In the House of the Rising Sun

Gåsehud. Og den blir vedvarende, for bandet slipper ikke, de driver låten videre, videre. Det er skummelt hvordan de tross utvidet spilletid og alle fristelsene til å improvisere og skli ut som må ligge nettopp i denne friheten, greier å legge bånd på seg. «House Of The Rising Sun» er monumental, men den mister aldri kontrollen, den seiler stolt inn skipsleia som en Atlanterhavs-damper, og legger til kai. Oppdrag utført. Lytter utmattet. Historie skrevet.

Animals smadret tre-minuttersgrensen og tok en prostituerts klagesang helt til topps på hitlistene i England og USA. Begge deler meget sterk kost i 1964. Vi må ikke glemme at The Beatles’ ferskeste single da denne kom ut, var «Can’t Buy Me Love», og den handlet definitivt ikke om prostitusjon.

GOOD VIBRATIONS, The Beach Boys (1966)

Akk, høsten 1966. Jeg var rammet av Beatles-bekymring, et farlig virus i 1966. Ingen nye plater meldt. John, Paul, George og Ringo var spredd for alle vinder og verdenshjørner. Man hvisket det utenkelige: Er The Beatles oppløst? Samtidig var det alt Beach Boys-snakket. Og der kom «Good Vibrations». Jeg hørte den på Lux første gang. Det var mørkt og ensomt, og jeg kjente en beveget gråt i brystet da gruppen kom svevende på sitt flerstemte aaaaah.

For en magisk låt! Og så mange skuffer og dører den hadde. Jeg kjente misunnelse. Kunne Beatles klart dette? Det var første gang jeg virkelig følte at de ble truet.

Den står igjen som et uslåelig og komplett mesterverk. Bygget for evigheten.

YOU REALLY GOT ME, The Kinks (1964)

Det riffet! Fem kjappe rett i øret. Og du er hektet. Det går ikke an å bomme med et sånt monster-riff. «You Really Got Me» er forløperen til alt tungt, alt av metall. Ren hypnose, hekseri, trollskap. Med en så potent ramme behøver ikke Ray Davies heve stemmen, han fremsier bare sitt mantra, og når bassen begynner å skygge riffet, blir det så tungt, så sugende, at man bare kan glemme et konvensjonelt refreng. Midtveis går hele stasen i luften, og Davies leverer tidenes mest hemningsløse gitarsolo. Det sies at den unge Jimmy Page satt i studio og bare måpte.

LIKE A ROLLING STONE, Bob Dylan (1965).

Den starter som et pistolskudd. Så skjærer de skramlende, dansende metall-akkordene inn over et sprelsk honkytonk-piano og den nye tidsregning er i gang: Like A Rolling Stone. Maken til kickstart – både på en single og et album (kutt 1 på «Highway 61 Revisited», som ble utgitt to måneder senere!) Villskapen er etablert og stemningen definert før Dylan har åpnet munnen. Endelig kommer ordene, arrige, hånlige:

Once upon a time you dressed so fine
You threw the bums a dime in your prime, didn’t you?

Vi trekkes hurtig inn i skjebnehistorien til frøken Ensom, en jente av beste familie, sølvskje i munnen, nesa i været, men som har havnet på alle fire i rennestenen. Dylan lener seg over sin kreasjon og snerrer: Åssen føles det nå? Som om han har noe å hevne.

Som sangen utvikler seg – det er fire lange, ordrike vers (spekket med formuleringer som kan rives ut og trykkes på T-skjorter) – tetner plottet, det samme gjør musikken. Denne rus av en ensemble-sound som musikerne deler, er inspirert galskap.

Når de stuper ut i refrengene, blir orgelbruset orgasme. Det eneste som holder stykket fra å eksplodere i ren selvnytelse, er Dylans gneldrende stemme og hans metalliske rytmegitar dansende i dobbelttakt, ikke et øyeblikk gir de slipp på sin funksjon: å jage musikerne videre og sangen triumferende i mål. Hvor ville han med ordene?

Det er ikke så viktig som hvordan de virker på lytteren. Like A Rolling Stone får deg til å leve, den er et adrenalinkick hver eneste gang.

Ingen hadde hørt noe lignende sensommeren 1965. Den elektriske rocken fra «Bringing It All Back Home» virket plutselig tam og puslete i forhold. Dette var uran. En sånn tekst. En sånn «sound». Og en sånn lengde – på en single!

THE SOUND OF SILENCE, Simon & Garfunkel (1965)

Enormt innflytelsesrik single, elektrisk folk-rock skapt ved en innskytelse av producer Tom Wilson, som uten at Paul Simon var klar over det, hyret inn noen musikere og dubbet elektrisk komp på den akustiske innspillingen The Sounds Of Silence. Omdøpt til The Sound Of Silence enkelte steder (særlig England) da den ble utgitt på single i september 1965, og en umiddelbar monsterhit.

Simon, som befant seg i England og hadde gitt opp håpet om noen suksess for Simon & Garfunkel, tok første flyet hjem, huket tak i Garfunkel og gikk i studio og spilte inn et fantastisk album hvor perlene kom på en snor. Låter som ble hits for Simon & Garfunkel og låter som ble covret av andre.The Sounds Of Silence, Homeward Bound (kun på den britiske utgaven av LP-en), Richard Cory (gjort både av Them og senere Wings), I Am A Rock og egne favoritter som Kathy’s Song, April Come She Will og We’ve Got A Groovey Thing Goin’.

MY GENERATION, The Who (1965)

Det kom ut mange tøffe, hardtslående singler i 1965 – bl.a. fra navn som Them, Rolling Stones, Animals, Pretty Things, Yardbirds – ja, også fra The Beatles. Men ingen av dem var i nærheten av så skremmende kompromissløse som The Whos My Generation. En krigserklæring, intet mindre, og det med fråde rundt kjeften.

De ultrabrutale, hamrende gitar-akkordene, det massive, tordnende slagverket, basstonene, så dype og feite at det spraker i høytalerpappen, du får det midt i trynet. Jeg har aldri, hverken før eller senere, hørt et komp så på nippet til å eksplodere. Ut av støyen kommer Roger Daltrey med flyvende knyttenever:

People try to put us d-down (Talkin’ ’bout my generation)
Just because we get around (Talkin’ ’bout my generation)
Things they do look awful c-c-cold (Talkin’ ’bout my generation)
I hope I die before I get old (Talkin’ ’bout my generation)

Stammingen var et inspirert påfunn av Daltrey (Townshend skrev ikke teksten sånn). Det gjorde sangen enda farligere, og utløste et hylende protestkor i britiske massemedier. Låtens finale er uforglemmelig: Et kaotisk inferno av gitarer, trommer, koring og feedback. Generasjonsopprøret startet her.

Strofen «hope I die before I get old» har selvfølgelig hjemsøkt Townshend siden.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.