Hans Rustad Jimmy Carters bok om Israel har møtt voldsom kritikk, også fra styremedlemmer og ledere av hans eget Carter-senter. Carter svarer med å si at det er bare jøder som kritiserer ham. Et farlig argument. Er jøders argumenter noe svakere enn andres?
For det kan jo være andre grunner til at ikke kjente ikke-jøder står frem og kritiserer Carter. Kanskje ikke jødene har så stor makt likevel. Kanskje andre kvier seg for å stå frem? Bare det at muligheten ikke vurderes, at man slår i bordet med at det er jøder som klager, viser at noe er galt.
Det er de liberale jødene som har slått i bordet og sagt at Carter går for langt: at han manipulerer og lyver.
It is impossible to know whether Carter personally opened the letter he received last Thursday. The Carter Center sent a measured, noncommittal response to its contents, but the authors gained the attention they had sought. The press quoted from the letter and television networks discussed it. Its 14 signatories, members of the Carter Center’s Board of Councilors, informed Carter that they had decided to resign – publicly and with great fanfare, albeit «with sadness» – due to publication of his book «Palestine: Peace Not Apartheid.»
This book has featured for weeks on the bestseller lists, and has also provoked a huge outcry. It is no small matter when a former American president accuses Israel of an «apartheid» policy in the territories, and also holds it largely responsible for the ongoing bloodshed. «Your book,» wrote the resigning board members, «has confused opinion with fact, subjectivity with objectivity.»
At almost the same time, a group of Reform rabbis announced that they had decided to cancel a planned visit to the Carter Center in March. In their announcement, they urged Carter to resume working to promote «peace, not prejudice.»
Accusations have been leveled at Carter’s book since the day it was published. Those well-versed in the details of the Israeli-Palestinian conflict, such as the Clinton administration’s peace envoy, Dennis Ross, have found in it a plethora of falsehoods, fabrications and half-truths. «Mr. Carter’s presentation badly misrepresents the Middle East proposals advanced by President Bill Clinton in 2000,» Ross wrote.
The resigning board members’ letter cites several other lies Carter is trying to disseminate. For instance, his assertion in the book that UN Security Council Resolution 242 states that «Israel must withdraw from territories» – to which the letter responded: «But you know the word ‘must’ in fact is not in the resolution.» Kenneth W. Stein, who was the Carter Center’s first executive director, and resigned from his position as a fellow several weeks ago because of the book, told Haaretz that it contains «intentional falsehoods» and accused Carter of «irresponsible remarks.»
These «irresponsible remarks,» to use Stein’s term, were the straws that broke the backs of many people who had admired Carter, even if they did not always agree with him. Two of the most prominent such remarks were Carter’s claim, in the book, that «Palestinian groups» had promised to stop suicide bombings the moment Israel accepted the principles of «international law» and the «ultimate goals of the road map for peace;» and various statements that appear to allege a Jewish conspiracy aimed at silencing critics of Israel, such as a sentence that appeared in an article he wrote for the Los Angeles Times: «Book reviews in the mainstream media have been written mostly by representatives of Jewish organizations.» The 14 resigning board members said in their letter that they view the former statement as «condoning violence against Israelis.» The latter statement elicited a harsh letter from Abe Foxman, national director of the Anti-Defamation League, who told Carter that such statements are «dangerous stuff.» Martin Peretz, editor-in-chief of the weekly The New Republic, wrote that the former president «will go down in history as a Jew hater.»
Det er beklagelig å måtte konstatere at den teknikken Carter benytter er fremherskende i norsk debatt om Midtøsten. Man kan si at den er dominerende. Kåre Willoch, forskerne ved NUPI og Midtøsten-journalistene heller til en versjon som støtter opp under Carters syn: Det er Israel som må tuktes. I dagens situasjon med Hamas, Hizbollah og Iran er det et farlig syn.
Når jøder tar til motmæle, får de høre at de er uredelige som bruker det antisemittiske argumentet. Dette er en snedig og farlig argumentasjon. Men den brukes idag uten blygsel. Man gjør det uaktet at det er et argument som slår under beltestedet, og som det er umulig for en jøde å motbevise. Det går på hvem han er, qua jøde. Det impliseres at jøder ikke kan annet: De holder sammen og kjemper for sin sak med alle midler. Hvis man først godtar dette argumentet, har man åpnet «a can of worms».
Det var dette Gaarder gjorde i sin kronikk, og selv om det føles blodig urettferdig, må han finne seg i å høre at Vigrid-leder Tore Tvedt hyller ham i Natt og Dag for å være en av de første som har våget å snakke om jødedommen.
Vi kan si vi beveger oss mot en situasjon i Norge der Carters syn er det rådende. Jeg tviler på om det vil komme noen opposisjon fra Bondevik og hans senter eller fra HL-senteret på Bygdøy. Det koster for mye. Innlegg i Klassekampen og Koppangs kronikk i Aftenposten indikerer hvor vi er på vei, sammen med kampanjen for kontakt med Hamas.
