Hans Rustad 
Rania al-Baz var nesten død. Ektemannen slo henne nesten ihjel. Faren trodde ikke noe på at hun hadde vært utsatt for en bilulykke, og tok bilder. Han ville ha hevn. Rania var Saudi-Arabias første kvinnelige TV-programleder. Hun hadde en «public capital». Kolleger besøkte henne på sykehus, og støttet henne. Hun fikk krefter til å gå offentlig ut. Det var et sjokk, ikke bare i Saudi-Arabia, men i hele den arabiske verden. På grunn av hennes unike posisjon. Hun var Saudi-Arabias første kvinnelige TV-ikon.
As presenter of a programme called The Kingdom this Morning on state-owned television, her hair was always covered by a hijab, as is required, but her face re2_kommentared uncovered, and she would choose headscarves of defiantly flamboyant colours to cover her immaculately styled hair. She became, for hundreds of thousands of Saudi women, admirable, enviable and challenging …
Rania forsvant fra skjermen 13. oktober 2004. Da folk fikk se henne igjen, var det på bildene faren hadde tatt.
Guardians Ed Vulliamy hadde et inngående intervju med Rania 5. oktober. VG hadde en to siders artikkel i dag, hvor det står at VG møtte Rania i Paris. Rania hadde noe å frykte. Hun følte seg truet, og flyktet fra Saudi-Arabia til Paris i begynnelsen av oktober.
«I won’t go back,» Ms Baz said in Paris yesterday, clearly exhausted. «At the moment I don’t have anywhere to live. I will try to find work here or in London.» Asked the reason for her departure, she would only say: «I was not safe any more in Saudi Arabia. Now, I must rest, re2_kommentar quiet for a few days, and think about my children, who are still back in Jeddah.»
Hennes story minner om den Carmen bin Ladin, som var gift med Osama bin Ladens bror, fortalte internasjonal presse i Sveits ifjor. En følelse av total isolasjon, utstøtthet. De får fortelle sine historier i Vesten, men er senere overlatt til seg selv. Kanskje Rania har styrke til å finne arbeid. Men med barna etterlatt?
Det hun sier om saudiarabisk kultur er det mest interessante. Det har klar relevans til kulturen som produserte 911:
But you can take what happens to women all over the world, and in Saudi Arabia, multiply it by ten.
«It is a society in which we have the worst of all worlds. We have a private, closed society according to the Bedouin tribal system, mixed with Givenchy and the invasion of technology from the west. We have the traditions of the Bedouin equipped with every technological gadget you can imagine. And then we have the people who hate anything American or western. And all the world sees is an Arab country, full of oil and full of money.»
Det er det bildet norske oljeministre har forholdt seg til. Marit Arnstad har sagt hun tok opp menneskerettsspørsmål. Jeg vet ikke om hun hadde fantasi til å forestille seg slike historier som Ranias. De utspilles daglig. Problemet er systemet som oppdrar menn til å se på seg selv som hevet over enhver straff, til å ha immunitet i forhold til kvinner. De kan gjøre hva de vil med dem. Vi snakker her om kvinnemishandling på et helt annet nivå. Det er innebygd i samfunnsstrukturen.
«The crucial thing,» says Baz, «is that the structure of society – the fact that a woman cannot drive or travel without authorisation, for example – gives a special sense of strength to the man. And this strength is directly connected to the violence. It creates a sense of immunity; that he can do whatever he wants, without sanction. The core issue is not the violence itself, it is this immunity for men, the idea that men can do what they like. It is the society of which the violence is an expression.»
Denne kulturen har også klare konsekvenser i vestlige samfunn. Den bidrar til mishandling og drap, og ustyrlig raseri mot kvinner. Synet på kvinner er klart konfliktskapende, og behandlingen kvinner får angår også oss. Det er den samme forakten for kvinner som får fedre til å drepe sine døtre for ærens skyld.
Skal man gjøre noe med problemet, må man våge å gå til roten: se på kulturen, oppfatningen av religionen, og legitimeringen av kvinnevold/diskriminering. Det er trolig det mest eksplosivee området i forholdet mellom muslimer og Vesten.
Rania har satset alt. Hun er både en berømthet i den arabiske verden, og en utstøtt. Man kan bare tenke hvor store ressurser landene i Det utvidede Midtøsten taper ved å behandle halvparten av sin befolkning som slaver.
The consequence of Baz’s decision to speak out is that she has become a curious mix of celebrity and outcast; she is openly admired by some, regarded as a dissident by others. Having planned to return to work as soon as she recovered, she found herself unwelcome in television – «and this kills me,» she says.
At hun vågert å stå frem, har ikke vært forgjeves. For første gang er det gjort studier av kvinnevold i kongedømmet.
In May, thanks largely to Baz’s stand, the first ever research study on domestic violence in Saudi Arabia was completed at King Saud University in Riyadh, uncovering a terrifying culture of abused women, invariably silent, 90% of whom had seen their own mothers similarly abused. «[Rania] has become iconic,» says her lawyer Omar al-Khouli, who works with the local branch of the National Committee for Human Rights. «Hers was the first case the committee handled, and now more and more women are demanding their rights after her case – not just over domestic violence, but the whole system of discrimination in our society».
