Forklaringen til og utspørringen av det sakkyndige vitnet Ole Jørgen Anfindsen i retten i formiddag, startet omtrent som man kunne forvente, men tok mot slutten en nokså merkelig vending.
Bakgrunnen for at forsvaret ønsket å få Anfindsen til å stille, var helt i tråd med deres kurante intensjoner om å sannsynliggjøre at tiltalte Anders Behring Breivik er strafferettslig tilregnelig. Og fortellingen som ligger til grunn for resonnementet lyder, i fravær av annen informasjon, forsåvidt plausibel nok: ABB radikaliseres fordi han opplever et nedlatende og diskriminerende meningstyranni som er bygget på falske forutsetninger fremmet av offentlige myndigheter -- uten at dette på noen som helst slags måte rettferdiggjør hans grusomme handlinger.
Sentralt i dette resonnementet står kritikken mot befolkningsprognoser fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Anfindsen sier at de tidligere har vært politiserte, og han begrunner det godt ved hjelp av fakta som har vært lite offentlig kjent. Påstanden er også i samsvar med det som fortelles off the record på informert hold. Store deler av forklaringen hans er ugjendrivelig, selv om man kan lese forskjellige ting ut av kjensgjerninger, med større eller mindre rimelighet. Idet Anfindsen sier at det ikke er nødvendig å lide av vrangforestillinger for å mene at SSB bevisst har offentliggjort lave prognoser i fortiden, er det altså en påstand som holder vann -- naturligvis uten at det i seg selv gjør ABB tilregnelig.
Ikke desto mindre ble hans vitneforklaring et litt underlig skue. Ved å bruke så mye tid på å bygge opp under det som er et kurant ledd i Lippestads bevisførsel i straffesaken, gikk han langt i å gjøre det samme som vitnene før ham, nemlig å benytte rettssalen som talerstol for egne oppfatninger.
Det er ikke -- som noen uunngåelig og feilaktig vil hevde -- konspirativt å spekulere i hvorvidt politisk press er en faktor i samfunnsforskningen. Det er det sannsynligvis. Men informasjonen som underbygger dette, er ikke av en kvalitet som normalt holder for en domstol. Poenget for forsvaret er at selve denne oppfatningen kanskje kan forklare noe som skjedde i tiltaltes sinn.
Så selv om det var utmerket å referere til kritikken av SSB og utdype denne noe, burde detaljdiskusjonen om tingene som ikke står sentralt i bevisførselen, helst vært tatt utenfor rettslokalet -- i den vanlige samfunnsdebatten. Det er riktignok ikke rettferdig å gi Anfindsen mer pepper enn andre for dette, slik han formodentlig vil få, og det er til en viss grad forståelig at han brukte vitneboksen som han gjorde.
Det gjenstår å se om han med dette vil lykkes i å bringe tingene han har på hjertet høyere opp den offentlige dagsorden, uten at sinnene kommer i kok og debatten blir forgiftet av den tenniskampen mellom mistenkeliggjøring og konspirasjonsanklager som ethvert normalt menneske er lut lei av. Den kunne kanskje snart vært avsluttet nå som ånden er ute av flasken hva demografi angår.
Men faren er selvsagt at den irrasjonelle antipatien mot Anfindsen er så stor at folk ser rødt, og dermed ikke er villige til å innrømme sannhetsgehalten i de tingene han utvilsomt har rett i, men heller henger seg opp i diskutable ting han unødig hefter seg ved for å slippe unna en diskusjon som det er umulig å føre uten å bli skitten på fingrene -- et hensyn som hos altfor mange synes å være overordnet alt annet. Det er bare å håpe at folk vil være i stand til å skille mellom snørr og barter.
* * *
Vitnemålet fikk ellers en uventet slutt, som ikke hadde noenting med den sentrale tesen hans å gjøre: Anfindsen viste til informasjon han hadde kommet over som kunne tyde på at det første paret av rettspsykiatrisk sakkyndige nærmest var skyldige i uredelig embedsførsel. Dette ble kjent da han selv skrev om dem for en tid tilbake, men de fleste observatører vurderte det formodentlig slik at det behøves uhyre solid grunnlagsmateriale for en så oppsiktsvekkende påstand, og at noe slikt burde ha vært forelagt rette kompetente vedkommende under helt andre omstendigheter enn midt under en rettsforhandling.
Statsadvokat Holden presset Anfindsen meget hardt på dette punktet, hvilket vel var jobben hans. For gitt at aktoratet utmerket godt kan ende opp med å fastholde sin innledende beslutning om å prosedere på utilregnelighet, kunne det for prosedyreformål ha vært av interesse å fremstille enhver som forsøker å se ting fra ABBs synsvinkel, som innehavere av merkelige forestillinger. Nå blir dette neppe noe av, siden Anfindsen allerede har beklaget denne delen av sin forklaring. En uomtenksom avsporing var det uansett.
