2. Augustmenneskenes anstrengelser for å skaffe seg en ideologi: ”Anti-essensialisme”.
La oss nå si oss ferdig med Gules eksplisitte tanker om ytringsfrihet. La oss nemlig nå illustrere problemene med enda en av hans artikler, nemlig “I ond tro”, trykt i Klassekampen 12. april 2012. Her finnes det en interessant videreføring av augustmenneskenes tankegang. Og vi ser klarere bakgrunnen for Gules forestillinger om “frihet”.
Om julimorderen heter det her:
“Han forflyttet seg fra [denne] ond[e] tro til onde handlinger (…) … de onde handlingene … er… … et resultat av den onde troen”.
Hva mener Gule med “resultat”? Som lesere har vi rett til å regne med at han sikter til den avgjørende årsak til julidrapene. Ifølge Gule står vi derfor overfor en person (Breivik) som er i stand til å utføre handlinger ikke bare ut fra bestemte sosiale posisjoner, bestemt klassebakgrunn og økonomisk situasjon (osv.) slik som alle oss andre, men ut fra en ”ond tro”. For ellers ville vel Gule stilt opp med en teori om hvordan denne onde troen var blitt til?
Også dette innlegget er svært så instruktivt. Her får vi nemlig antydet at Gules utgangspunkt må medføre at han binder seg til en fullendt relativisme i sin verdensoppfatning, og at det er uklart med hvilken rett han anvender bestemte begreper i det hele tatt. Dermed kommer essensen i hans sensur-teorier også for en dag. Han klager i Klassekampen over at man
“ved essensialisering forsøker å fastlegge eller definere et fenomens vesen eller essens på et feilaktig, gjerne overforenklet grunnlag. Denne essensen oppfattes gjerne som evig og uforanderlig fordi det er nettopp den som gjør fenomenet til det det er, på tross av mulige variasjoner i en ytre framtredelse.
Av slikt blir det fordommer og stereotypier som overforenkler sosiale fenomener, ved at man legger vekten på enkelte negative sider ved den gruppen eller religionen som vurderes. Disse sidene gjøres så til det essensielle ved angjeldende gruppe. … På denne måten blir islam og muslimer farliggjort.”
Før vi går videre, kan jo leseren merke seg hvordan selve argumentet blir brukt til å snike inn en tanke om at “islam” ikke er farlig for noen, men derimot bare blir gjort farlig av andre. De (eller vi) som mener at nevnte religion faktisk er farlig, at den beror på en voldelighet som tjener som en overbygning for økonomisk undertrykkelse og selvundertrykkelse av en milliard mennesker på kloden, de lider ifølge Gule av en sykelig ”essensialisering”. En kunne spørre ham: Kan en oppfatte islam som farlig som følge av saklig analyse, eller er dette umulig? Gule har foreløpig gitt et svar, og det er at alle som er uenige med ham selv, tenker feil, i den forstand at de ikke vet hvordan de skal anvende begreper.
Gule tituleres stadig “filosof” i sine offentlige opptredener, men det har vært vanskelig å få klarhet i hva benevnelsen innebærer for hans vedkommende. Ut fra det foregående er det fristende å tenke seg at han er en tilhenger av en eksistensialisme á la Jean-Paul Sartres, hvor “ond tro” er et begrep som skal forklare mye, uten at Sartre noen gang (til tross for sin påståtte sosiale radikalisme) klarer å binde det til bestemte produksjonsforhold. Eller kanskje også som en disippel av den eldre Wittgenstein, og av “mainstream” angelsaksisk filosofi fra etterkrigstiden.
Den “anti-essensialistiske” tenkemåten har hatt en stor tid like siden 1945, dels som analytisk filosofi, dels som en rekke diffuse og avledede retninger, så som “postmodernisme”. Det er egentlig tale om former for irrasjonalisme, som har vært like grunnfestede i engelsktalende områder som i det fransktalende (hvor tenkere som Foucault har stått sentralt, og blitt utskjelt for meningsløsheter som imidlertid også kan tilskrives engelsk tradisjon.)
Disse retningene har stått for en kritikk av all seriøs bruk av allmennbegreper, dvs. en motstand mot å bruke generelle betegnelser på fenomener i det hele tatt. For å tale med Wittgenstein, oppfatter de liksom et fenomen kun som et ledd i en kontekst, et “språkspill” e.l., slik at selve fenomenet bare gis en mening i denne konteksten og aldri kan analyseres for seg. Virkningene av denne innstillingen blir temmelig håpløse, for i praksis er det opp til den enkelte “filosof” å avgjøre hvordan man skal tenke seg dette språkspillet, og for øvrig trenger dette spillet selv en generell definisjon – noe Wittgenstein m.fl. aldri har levert. (Det kan vises til en artikkel av undertegnede om forholdet mellom bl.a. Marx og Wittgenstein i Research in Political Economy, Elsevier i 2001 (“The world as a game in Sraffa and Wittgenstein”) HYPERLINK “http://www.emeraldinsight.com/journals.htm?articleid=1781992&show=html“http://www.emeraldinsight.com/journals.htm?articleid=1781992&show=html)
Gule opptrer iallfall på en liknende, irrasjonell måte. Faktisk blir vi jo ikke mye klokere av å få høre at enkelte “ved essensialisering forsøker å fastlegge eller definere et fenomens vesen eller essens på et feilaktig, gjerne overforenklet grunnlag”. For det er opplagt at vi alltid må ta avstand fra feil og overforenklinger. Det er vi klar over på forhånd. Altså antydes det av Gule at det som er ille, ligger i at man bruker den fremgansmåte han kaller “essensialisering”. Men så opplever vi at han ikke definerer dette begrepet i det hele tatt, uten å vise til negative eksempler på en viss praksis. Følgen er at Gule bare etterlater en dulgt oppfatning om at “essensialisering” er en forkastelig praksis. For med sin bruk av et uttrykk som “sider”, antyder han at han selv ville prioritere enkelte “sider” ved det fenomen det er tale om (nemlig islam) i en definisjon. Men han har selvsagt ikke vist hvordan det kan være mulig å skildre fenomenet gjennom å oppfatte det bare som en “flersidighet”. Dermed opptrer han, uansett hva han nå selv mener, parasittisk på rådende analytiske tankeretninger, uten å ville snakke rett ut. Vi må anta at han står for det syn at fenomener ikke har noe “vesen”, eller “essens”. Her får han et nytt problem, for han taler om at et fenomen faktisk har “ytre” fremtredelse, og at det også kan ha “negative” aspekter. Men hvis en kan ta dette for sikkert, finnes det ingen grunn til ikke å regne med at fenomenet har et indre, en kjerne, som er det vi kaller dets essens. Tvert om, det er nettopp det som blir forutsatt.
I det hele tatt er det oppsiktsvekkende at Gule legger fram denne type kritikk uten et øyeblikk å antyde hva det er han selv finner vesentlig ved islam som religion. Det skal være visst at Gule stadig bruker dette uttrykket, eller liknende (“islam”, “muslim” o.l.). Han må ha følt behovet for å kunne redegjøre for hvilken referanse det faktisk har. Det finnes reelt sett alltid en fast kjerne når vi bruker visse betegnelser, så snart de må oppfattes som begreper. Det er også slik at denne kjernen må være uforanderlig (ikke “evig”, slik Gule antyder i sin uklare drøfting) eller ha en uforanderlighet ved seg. I motsatt fall vet ingen hvilken referanse som er inne i bildet når en bruker en betegnelse på to eller flere forskjellige tidspunkter. Alt dette skulle være elementært, - og det til de grader at vi nå må be Gule forklare essensen – eller essensmangelen – ved begreper som ‘ytringsfrihet’, ‘demokrati’ og ‘menneskerettigheter’.
Ikke desto mindre: Innen den høyrefløyen Gule representerer, er “anti-essensialismen” tydeligvis comme il faut, og det til de grader at Aslak Sira Myhre i en VG-“kronikk” (slik er denne avisas betegnelse på innrammede petiter fylt med kortfattede og banale meningsytringer) beærer selveste moteobjektet Behring Breivik med en “essensialisme”:
“Men det er den moderate [sic!] formen som virkelig skremmer meg. Til grunn for … Breiviks politiske paranoia ligger en idé om essensiell forskjell. Essensiell forskjell mellom den kristne og den islamske kulturkrets, mellom historien til folkene i Europa og Midt-Østen og mellom religionene. Det er forestillingen om at vi ikke i bunn og grunn er de samme, men at vi i kraft av vår kultur og historie innehar vidt forskjellige kvaliteter og egenskaper, som Behring Breivik deler med altfor mange.”
Og det er, ifølge Myhre, ikke småtterier som følger av denne filosofien:
“I den europeiske debatten kommer dette til uttrykk i et stadig sterkere fokus på de andres ondskap og barbari opp gjennom historien, og tilsvarende nedtoning av vårt eget.”
Det er nok ingen gitt å vite hva uttrykket “stadig sterkere” skulle referere til. En kan frykte at det ikke betyr noenting, iallfall ikke noe som det er verdt eller mulig å måle. Å dømme etter sammenhengen er vi inne i et felt av meningsløse refleksjoner. For hvis det er slik at det ikke skulle eksistere en essensiell forskjell mellom islam og kristendom, hvorfor anvender vi da hvert sitt begrep på dem? Myhre er, som Gule, parasittisk av filosofisk natur: Han bruker to forskjellige uttrykk, men lar det være opp til andre å foreslå innhold til dem, og til å finne ut av hva han selv egentlig måtte mene. Hadde dette vært gjort bevisst, ville vi stått overfor en oppførsel hinsides all anstendighet.
Hvis det ikke skulle eksistere noen “essensiell forskjell” mellom islam og kristendommen, ville ikke noen av disse religionene eksistert overhodet. I likhet med så mange andre varige historiske uttrykk er religionen en forsvarsmekanisme for en bestemt kultur, og dermed (ubevisst og i praksis) for denne kulturens økonomiske grunnlag. Asiatisk, respektivt vestlig økonomi har vært i en klar opposisjon til hverandre, nærmest som ild og vann, like siden den gang grekerne innførte kjøpsslaveriet for å kvitte seg med asiatiske despoter, som på sin side ikke hadde funnet på noen så fiffig og brutal måte å produsere på.
Når man diskuterer slike emner seriøst, virker det umiddelbart fremmedartet å få høre at man dermed står for
“… forestillingen om at vi ikke i bunn og grunn er de samme, men at vi i kraft av vår kultur og historie innehar vidt forskjellige kvaliteter og egenskaper, som Behring Breivik deler med altfor mange.”
Men hvilket “vi” var det opprinnelig tale om? Jo, en måtte selvsagt gå ut fra at det er tale om den type “kvaliteter og egenskaper” som preger asiatiske, respektivt vestlige kulturelle uttrykk. Altså regner vi med at det er tale om forskjeller i eiendomsforhold, herskesystem, riter og kult, osv. Men her oppdager vi at Myhre ikke har forstått hva det har vært tale om. Han tror vi snakker om mennesker som sådanne, mens vi andre (i det minste) har forstått at vi snakker om forskjellige kulturelle uttrykk hos mennesker som ganske riktig er like som sådanne betraktet.